Samværstvang for 12-åring? (fra mine, dine, våre)

[Anonym bruker]

Pappan og jeg har vært fra hverandre siden barnet var spedbarn. Far var utro fra fødsel og fortalte det til meg da barnet var 5 mnd og flyttet da umiddelbart sammen med den andre, hun flyttet også fra sine barn (da 6 og 8) og mann. Til å begynne med hadde far og barn korte samvær flere ganger i uka, økt til en overnatting da barnet var et år, til to netter da barnet var halvannet. Siden to netter annen hver helg og en natt i uka, endret til tre netter annen hver helg og deretter til kun to netter annen hver helg da faren og jeg ble boende så langt unna hverandre til at samvær dagen før skole ble en for stor belastning.

 

Far er gift med kvinnen han traff da barnet var lite, de har nå et felles barn i tillegg til hans ene og hennes to. Far har hele tiden klaget over at gutten er lite kommunikativ hos far og de har flere ganger vært bekymret for ham. Bekymringene deles ikke av meg og heller ikke av skole og barnehage eller utvidet familie.

 

Jeg er gift og har to barn (5 og 7). Barnet kan hos oss også være lite meddelsom, men allikevel verken uglad, deprimert, sur eller andre ting som far opplever. Barnet har lenge snakket om at han ikke kan si ting uten at pappa blir sur. Barnet må blant annet legge seg samtidig som sitt halvsøsken som er 6 år yngre. Det er ikke lov å bruke mobiltelefon hos pappa, det var lenge "forbud" for meg når det gjaldt å snakke med barnet på telefonen. Nå er det greit i ferier, men ikke ved helgesamvær. Far mener PC-spill er helt forferdelig, vi har restriksjoner, men ikke totalnekt. Altså ganske forskjellige regler i de to hjemmene.

 

Så sier altså barnet at h*n vil slutte å dra til pappa annen hver helg. Jeg har sagt at det beste er hvis h*n snakker med pappa om det selv, det er naturlig nok vanskelig for barnet gitt den ikke-kommunikasjonen de har hatt i alle år. Jeg sa derfor at jeg kunne snakke med pappa, men at det er vi voksne som bestemmer og at jeg ikke kunne snakke med pappa før barnet selv kan si til pappa at jo, det stemmer, jeg vil ha en annen samværsordning. Etter noen uker kom barnet tilbake og sa at nå kunne jeg snakke med pappa og nå kunne barnet selv si til pappa at det ønsker å være sammen med pappa på andre måter enn fast annen hver helg.

 

Telefonen er tatt og faren ble naturlig nok lei seg. Så nå tenker jeg, hva videre? Hva skal jeg gjøre hvis faren tvinger gjennom samvær? Er barnet for lite til å bli hørt på dette? Vil barnet når det blir voksent tenke at dette ødela forholdet til faren og at samvær burde vært opprettholdt tross barnets ønske? Eller vil relasjonen bli mer skadelidende ved at samvær tvinges gjennom? Hvor lenge er det i tilfelle rimelig å måtte dra til et sted der ingen kompiser er i nærheten og barnet er avskåret fra all kontakt med dem? Til 13 år? 14? 15? 16?

[Anonym bruker]

Snakket du med far om hvorfor gutten ikke vil? At det er de strenge reglene som gjør at barnet stritter? At dersom far lager nye og mer tilpassede regler, så kan det være barnet har lyst?

 

Fra 12 år skal barnets mening og ønske tilllegges vekt, og barnet skal bli hørt.

[Anonym bruker]

Dersom far ønsker samvær må han innrette seg etter barnet. Det er tross alt barnet, og ikke far som har rett på samvær. Dere får i samarbeid, MED barnet, sette opp en avtale om hvilke husregler som gjelder på begge stedene. Og da snakker jeg ikke om bordskikk og småting. Leggetid, mobilbruk, innetider osv. Ting som barnet (ungdommen snart!) ser på som viktige. Dere skal styre men barnet skal høres, og et minimumskrav er at dere har ca samme regler på de viktigste tingene. Det skaper trygghet og forutsigbarhet for barnet.

 

[Anonym bruker]

Jeg gikk ikke inn på grunnene til at barnet ikke vil. Jeg sa noe om at barnet helst vil være sammen med venner i helgene og sa at reglene i fars hjem blir for forskjellige fra reglene i mitt hjem og at det gjør at barnet ikke trives. Jeg sa imidlertid at det ville jeg ikke snakke om på telefonen i går, jeg ville ikke at det skulle være i fokus akkurat da. Vi kunne fort kommet inn i en diskusjon om hvilke regler som er best og akkurat da ville jeg at barnets ønske om endring i samvær skulle være budskapet i fokus. Faren er kjent med dette og mener at løsningen er at reglene endres i mitt hjem. Det ville jo vært en løsning selvfølgelig, men jeg kan ikke gå for det. Jeg mener det er helt urimelig at en 12-åring skal legge seg samtidig som en 6-åring, at det ikke er lov å sende mld med telefonen, at det ikke er lov å ringe til mamma, at det ikke er lov å spille spill på PCen eller bruke MSN. Innetider hos pappa er ikke et relevant tema, pappa har flyttet siste året og barnet kjenner ingen der pappa bor og er derfor ikke sammen med venner der.

[Major HotLips Houlihan]

Hjelpes meg for noen regler far har da! Når far har så lite samvær som annen hver helg så burde fokuset hans vært på kos og hyggelige stunder med sønnen sin og ikke oppdragelse! Jeg synes du må hjelpe sønnen din her å få sagt hva det er som ikke er greit hos pappa og hvorfor han ikke vil være der, samt råde far til å høre på sønnen hvis han vil ha samvær og en god relasjon til sønnen sin. At du skal endre reglene i sitt hus er aldeles uhørt, det er du som har hovedomsorgen og som legger føringa i oppdragelsen av deres sønn. Barnet kan da også treffe kompiser mens han er hos far, forutsatt at han blir kjørt og får tilgang til mobilen sin og kan avtale dette. Det vil antagelig øke trivselsfaktoren enormt for de begge to.

 

Om du synes dette er vanskelig så går det an å ta kontakt med familievernkontoret, der dere alle tre kan får hjelp til å utarbeide en felles avtale.

[Anonym bruker]

Jeg er enig - reglene er helt håpløse! Samtidig kan jeg jo skjønne at når far tenker at jeg er helt håpløs, så må han sørge for å reparere så godt han kan de dagene barnet er hos ham. Ved å kompensere, så sørger far i hvert fall for at gutten får andre impulser.

 

Jeg nevnte familievernkontoret i telefonen, far er lite motivert. Da vi var der etter samlivsbruddet opplevde far det som vanskelig. Jeg er nokså sterk verbalt og også flinkere til å se egne feil og mangler, mens far går i forsvar og dermed også får mer motbør...

 

HI

[Anonym bruker]

Tror jeg er den eneste som er enig med far. Skal gutten bestemme reglene selv? Klart en tenåring velger forelderen med minst regler, plikter, som gir mest lommepenger, har flest tv-kanaler, fri mobil og pc døgnet rundt. Er selv tenåringsmor, så kjenner til dette. Beundrer guttens far som klarer å stå i mot presset. Vil gutten delta på familieaktiviteter hos far, eller går han til streik når han er der? Tross i det vonde bruddet har jo tydeligvis du og far samarbeidet godt, så dette fikser dere

[Anonym bruker]

Barnet forholder seg til alt som blir forlangt, deltar på det far forventer. Jeg er på sett og vis enig, det kan jo ikke være sånn at mine regler skal gjelde hos far når far er grunnleggende uenig og tenker at det ikke er godt for barnet.

 

Men hva tenker du da om å opprettholde samvær? Hvor stort skal barnet være før det kan velge bort samvær annen hver helg?

 

HI

[Anonym bruker]

Usikker ang. tvang, men gutter har jo som oftes godt av å tilbringe tid hos sin far. Er far flink til å bruke tid på gutten med bl.a fisketurer? Du kan jo be gutten late som han er på hyttetur, uten all slags tekniske finesser Men forstår jo at helgene kan bli kjedelige uten kontakt med jevngamle. Er det mulig å ta med en kompis av og til?

[Anonym bruker]

Faren er flink til å gjøre ting med barnet, men svært sjelden bare med barnet. Halvsøster er som regel med. Hyttetur annen hver helg tror jeg ikke er en attraktiv omskrivning dessverre ;-)

 

Barnet har hatt med seg en venn til far én gang for fem år siden. Det var ingen suksess, barnet og vennen kranglet, far løste det med å kjøre gjesten hjem og gi barnet husarrest på rommet resten av dagen. Ingen av dem er fristet til gjentakelse tror jeg.

 

HI