Har mor og stefar rett til og bekymre seg for baby?

[Anonym bruker]

I går møtte jeg veggen, skikkelig.

Jeg har jo vært plaget i månedsvis med fysiske plager, kvalmeanfall, tretthetsanfall, svimmelhet, hodepine osv. osv.

Pluss at jeg har følt litt på det at jeg har vært deprimert, ikke klart og kontrollere sinne mitt, vært nedstemt og trist.

Jeg gikk til legen og hun tok alle prøver som er mulig for og finne ut om det var noe fysisk, hun kjenner meg godt og sa jeg måtte være forbredt på at det var psykisk, prøvene var alle normale bortsett fra merkelig høyt kalium.

Etter jeg var hos hun sist uke så har jeg vært fysisk frisk (Bortsett fra den kroniske lidelsen i ryggen da), men har blitt meget verre psykisk, dette fikk jeg forklart i går kveld var fordi at jeg hadde innsett at det var psyken og ikke kroppen og at da "smertene" kom på riktig plass.

 

Det som bikket meg over var at min mor og stefar (som eier huset, vi eier kun sokkelleiligheten og vi er i en vanskelig fradelings/flytteprossess) kom og var bekymret for William (sønnen vår), de hadde sett at sengen hans var møkkete da de passet kattene våre i helgen, katten kom fra sengen hans noe hun aldri gjør når vi er hjemme, dette er jo fordi at det ble sølet malt der over noen kvelder og jeg rakk ikke og skifte før vi dro bort, og at de hadde funnet noen vinkartonger i søpla også sto det "alltid" masse tomme poser med ølbokser utenfor døren vår.

Jeg prøvde og forklare at jeg hadde samlet opp all papp fra det siste halve året og kastet det, samt at vi panter sjelden, men JA vi tar oss en øl eller vin til maten noen ganger i uka, att vi tar oss vinglass i helgen og kanskje noen øl midt i uka når det er fotball kamp, vi koser oss kjempe masse når vi tenner telys og tar oss et vinglass, vi er jo aldri beruset på den måten, jeg har sett på disse kveldene som viktig for psyken og forholdet...

(Dette var jo moralsk forkastelig i følge dem, jeg skulle jo LATE som om jeg ammer, og ikke drikke i det hele tatt! Selv om sønnen vår har måttet spist MME siden fødsel pga sondemating de første ukene)

Vi er jo aldri ute når det er helg på fest og egentlig veldig sjeldent sosiale i det hele tatt, vi er på vennegjengbesøk torsdagene, og da hender det blir en øl eller to. (Noe som førte til synelig berusethet og at man ikke kunne ta vare på barnet sitt selv om man er to foreldre hjemme)

 

Min mor syns også det var rart at jeg vasket klær så sjelden for da HUN hadde små barn måtte hun vaske heeeele tiden (William har masse klær, jeg gidder ikke vaske når det kun er 3 bodyer of 2 filler som er møkkete, da vi deler vaskemaskin med dem og den ofte er opptatt, i en annen etasje osv.)

 

Men det verste er at de snudde seg til mannen min og spurte han i fullt alvor om han kunne være sikker på at jeg ikke satt og drakk når han var på jobb??!!

Mannen min ble selvfølgelig forbannet og forsvarte meg, jeg tør jo ikke en gang og ta de smertestillende tablettene mine for ryggen en gang når jeg er alene med William, i frykt for og bli utilregnelig, så dette er jo en så grov fornærmelse at jeg bare knakk i hop og gråt i flere timer.

 

Jeg har jo ikke sagt noe om at jeg er deprimert (Jeg er utrolig redd for og bli sett på som en dårlig mor og sliter mye med selvfølelsen), jeg ville vente til jeg har vært hos legen, men mannen min sa det jo til dem i sinne i går, og svaret deres var jo at de var MYE VERRE psykisk, så jeg trengte ikke og komme dit og ta den...

Mannen min har tatt nødpermisjon og er hjemme er minst ut uken, skal til legen og psykiatrisk sykepleier sammen på torsdag.

 

Dette er andre gangen jeg blir brukt som psykisk boksesekk av dem, de kaster ut masse dårlige beskyldninger, ofte myntet på min helse (har alvorlig skoliose), sist gang var for 2 år siden, da var de sinte fordi at jeg ikke vasket de to etasjene deres hver fredag (uten og spørre meg da de visstnok hadde "hintet" til det, pluss at jeg har kjempe vondt i ryggen og bare såvidt klarer og vaske hos oss), at jeg ikke jobbet, "sitter bare hjemme og ikke gjorde en ting" osv.

 

De unner oss liksom ikke og kose oss og ha det godt, de blir sure hvis vi har en romantisk aften osv, jeg kan ikke skrive på FB at mannen min er snill og har lagd middag, for da kommenterer hun at jeg er bortskjemt (Noe hun også kom og kalte meg på sykehuset dagen etter vi måtte gjennom et traumatisk hastekeisersnitt også, fordi jeg fikk hjelp fra rullestolen og opp i senga.)

Man hører aldri positive kommentarer om at vi faktisk har et bra ekteskap og at vi opprettholder kjæresteforholdet selv om vi har fått barn.

Ofte får en kommentaren "det fikk ikke JEG gjort da jeg hadde små barn".

De er ofte skeptiske til at vi skal på sydenturer og i motsetning til oss sier de aldri god tur.

Føler at jeg må straffes fordi jeg har funnet meg en fin mann og få barn med, som liker og hjelpe til!

 

Hva syns dere? Skal jeg la meg ødelegge av deres meninger?

[Gjest ->>-]

Jeg synes du skal:

a) Flytte.

Vurdere alkoholforbruket deres én gang til. Alkohol til maten "noen ganger" i uka, samt alkohol i helgen og dessuten i alkohol til tv-kvelder etc. med jevne mellomrom er såpass at det fort blir et risikoforbruk.

c) Få oppfølging for psyken din, men det høres det jo ut som du gjør.

[Anonym bruker]

Ja, de har rett å være bekymret basert på det de ser. Jeg hadde også vært bekymret om dattera mi vasket klær sjelden, babyens seng var skitten, jeg fant masse tomgods etter alkoholholdige varer og at dattera mi sliter både psykisk og fysisk.

 

Dere lever tydelivgvis altfor tett på dem, få i det minste deres egen vaskemaskin om dere ikke kan flytte. Drikke litt vin flere ganger i uka er ikke vanlig her i landet, og det kan faktisk lett føre til et alkoholproblem. Det burde dere slutte med, og heller holde til helgene. At dere ikke er særlig sosiale, men kun koser dere hjemme er ikke nødvendigvis bare et positivt argument.

 

Du skal ikke la deg ødelegge av deres meninger, men kanskje ta noe av det til etterretning, og for all del kom dere ut av det huset.

[Anonym bruker]

Tror ikke dere skal bo der, nei. Dette er ikke sunt for noen av dere.

 

På spørsmålet ditt må jeg dessverre svare ja, de har rett til å bekymre seg, og om du tar et skritt tilbake kanskje du forstår at de gjør det?

 

Det å ha katt ( i seg selv egentlig) som har tilgang til sengene synes jeg er helt forkastelig, og særlig barnesenga. Om den er møkkete eller ikke vet du bedre enn meg, så det kommenterer jeg ikke. Men for å snakke om meg selv, kjører jeg 1-2 vaskemaskiner med klær til den lille hver uke, og drar med sengetøy og tepper og sånn hele tiden. Blir mye gulp og sikkel, i tillegg til at jeg ikke liker at klær ligger for lenge før det vaskes. Jeg har en plan på hvordan jeg skal få gjort rent hele huset hver uke, tar et rom hver dag, og rydder daglig, så det alltid er rent og pent hos oss. Mat blir aldri stående, og papp/bokser/glass har jeg et eget skap til, og kaster jevnlig.

 

Nå vet jeg ikke hvor gamle dere er, men er dere unge, er det lettere for foreldrene deres å fortelle dere hvordan dere skal oppdra barnet, og selv om de mener det godt må det være slitsomt at andre skal fortelle dere hvordan dere skal ha det i deres hjem. Jeg er 30, og ingen bryr seg, så jeg må finne ut av alt selv. Deilig

 

Vi kan ta et glass vin midt i uka vi, men det høres ut som om dere er litt over gjennomsnittet glad i alkohol. Om det er slik at dere har samlet opp papp og pant som du beskriver, er det jo greit, men det vet du også best. Om det går mange flasker og pappkartonger på kort tid, bør dere nok stramme inn litt.

 

Jeg synes dere skal kose dere med hverandre, barnet og ekteskapet (det er mange måter å kose seg på da, trenger ikke alkohol hver gang man skal kose seg). Fokuser på det som er positivt og ikke bry deg om det som er negativt. Alle har ansvar for å ha det best mulig i livet sitt.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Hei!

Dere bør flytte derfra så fort som det lar seg gjøre. Høres veldig destruktivt ut å bo under slike forhold. Alkohol bør du bare kutte helt ut om du sliter med psyken for den gjør ting barer mye verre. Du kan tro du har det bedre akkurat når du inntar den, men det varer ikke lenge.

De har rett til å bekymre seg, særlig om de ser at babyens seng er skitten fordi kattene har vært oppi der. Katter og babyer skal holdes langt i fra hverandre.

Få dere en annen leilighet, kos dere med babyen og ekteskapet og fortsett med behandling hos lege/psykolog.

Klem

[Anonym bruker]

Så man må skifte på babyens seng annenhverdag da?

Og katten har aldri vært i sengen til lillemann bortsett fra når hun passer katten...

Så og ta seg en eller tre alkohol enheter et par ganger i uken er altså uakseptabelt.

 

 

[Anonym bruker]

Ja, om man sliter psykisk og må ha smertestillende for vonde kroppsdeler så er det uakseptabelt med alkohol. Dette vet du vel selv om du tenker over det også. Jeg personlig syns ikke alkohol og babyer hører sammen i det hele tatt.

[Anonym bruker]

Ja, jeg hadde nok bekymra meg om dette var et av mine barn. Det betyr ikke nødvendigvis er noe galt. Men sånn som du beskriver situasjonen sett fra deres øyne, så skjønner jeg at tanken går gjennom hodet deres om dere har det bra, om dere klarer dere fint.

 

Du er jo som du sier syk, da er ikke alt like enkelt. Men enig med de andre over her, vuder alkohol forbruket deres. Tenk om det skulle skje noe med noen av dere, og dere er ikke i stand til å kjøre bil..bare et eksempel..

[Anonym bruker]

En trenger ikke å skifte på sengen annenhver dag.

Jeg skifter en gang i uka, men er det sølt noe i senga skifter man selvfølgelig samme dag.

 

Synes også det høres ut som mye alkohol, og du går på sterke smertestillende ved siden av.

 

Flytt hvis dere kan, og jeg hadde lagt om på alkoholvanen.

[Bad habits har tre små]

Rett til å bekymre seg har de jo. Alle bør være våkne for hva som skjer med ens nærmeste, og andre man møter på sin vei. Når det er sagt, så handler mye om HVORDAN man bryr seg. Du hadde muligens tenkt anderledes om saken dersom moren din hadde tatt armene rundt deg, og spurt om du var sliten - eller om det var noe hun kunne gjøre for deg? I stedet blir du møtt med mange antakelser og beskyldninger. Jeg aner ikke om dere har et unormalt forhold til alkohol, eller om dere er unormalt rotete. Dette vet du best selv.

 

Det er mange veier til en "god" barndom. Etter å ha jobbet med utsatte barn og deres familier i en del år, så har jeg blitt ydmyk ift hvordan hver enkelt familie løser hverdagen. Noen ting skal selvfølgelig være på plass, men de aller fleste barn vokser opp i familier som er "gode nok" - takk og pris for det!

[Anonym bruker]

Dersom du hadde vært mitt barn hadde jeg vært bekymret fordi jeg er glad i barna mine. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er galt, men bekymret hadde jeg vært...

 

Hvorfor spiser barnet mat i sengen? Det synes jeg er merkelig... (men ikke nødvendigvis galt, kunne bare ikke falle meg inn å gi mine barn mat i sengen). Vin flere ganger i uken kombinert med kronisk sykdom og mulig depresjon er iallefall noe jeg ville vært bekymret over.

 

Kan forstå at det virker som innblanding fra din mors side, men jeg kan garantere deg at hun gjør det fordi hun bryr seg og er glade i dere, alle sammen.