Gå til innhold

Jeg er både ung og gammel mor, og vet dere hva.....??


Anbefalte innlegg

Skrevet

Altså, sikter til det innlegget "når gråt du sist?" og all den kritikken unge og eldre mødre sender hverandre. Fikk mine første barn i en alder av 20 og 22, og mine siste nå i en alder av 36 og 38. Er nå 40 og har aldri hatt det bedre. Men det samme sa jeg når jeg var 22. Er jo ingenting som gjør det ene bedre enn det andre, men det eneste jeg synes en forskjell er:

 

Kroppen resitueres bedre som ung, etter de to første var det ingen som kunne se på meg at jeg hadde født. Nå derimot...hehe....men det er så fint at jeg nå er 100 ganger tryggere på meg selv og bryr meg ikke:))

 

Elllers så er jeg MYE tryggere på min rolle som mamma og merker at jeg blir mye mer respektert for meninger etc enn da jeg var ung. Ingen kommer å forteller meg ting og det er deilig:))

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Ja, det er deilig. Jeg er 30 år, og akkurat fått min første. Det er ingen som legger seg oppi min baby og kommer med velmenende råd, selv om jeg såvidt har tatt i en baby før. Men jeg finner ut av ting selv, og så har jeg jo dib og helsesøster da, for ting jeg lurer på. Er deilig å være voksen mor. Kroppen min blir nok ikke den samme igjen, men det er greit det også :)

 

Vi er nok mindre stresset enn de unge som har så mye press på seg, i tillegg til studier og gjeld opp etter øra, blir dratt hit og ditt, og får kanskje roligere og tryggere babyer også..? Jeg er nok ikke like spretten som en 20-åring da, men jeg blir med på det meste for det :)

Skrevet

Jeg har ikke lest det innlegget du sikter til, men jeg tror det er viktig det du skriver her.

 

For en 20-åring så virker 20 år eldre (altså en 40-åring) som en evighet og da må man jo være g a m m e l!!! 20 år er faktisk 100 % av den tiden en 20-åring har levd. For en 40-åring så er det vanlig å ikke føle seg så mye eldre, 20 år er jo også "bare" 50 % av den tiden man har levd.

 

Som du skriver - hver periode har sine fordeler og ulemper. Selv ville jeg som 20-åring ikke vært moden nok til å gi et barn nok trygghet (men det var meg, jeg ser at mange 20-åringer kan være det), men nå som jeg er 40 og venter mitt første så er jeg trygg i den rollen jeg vil ha som mor. Jeg har ikke prestasjonsangst og bryr meg ikke om hva folk måtte mene.

 

Tror de "unge" og de "gamle" kan lære mye av hverandre - hvis de tok seg tid til å lytte til hverandre og ikke bare kritiserte hverandre...

 

Godt innlegg du hadde, HI! :))

Skrevet

Jeg var 18 år da jeg fikk min eldste, og 40 da jeg fikk min andre :) Og forskjellene mellom det å være ung og gammel mor var for meg enorm!

 

Som 18 åring hadde jeg ingenting "på stell", dvs ikke jobb eller inntekt, ikke utdanning, ikke fast bolig, men det bekymret meg ikke. Forholdet til barnefar var over like etter at barnet var født, men det var heller ikke noe jeg la særlig vekt på. Jeg mente selv at jeg var en god mor, men ser i dag at forholdene rundt min datter langt fra var optimale. Jeg levde ungdomslivet ved siden av å være småbarnsmor, og det sier seg selv at disse to tingene dårlig lar seg kombinere.....

 

Når jeg tenker tilbake på disse første barneårene til min datter så føler jeg i dag faktisk en slags sorg over det livet jeg hadde å tilby henne. Dessverre var det nok slik at min datter ble prioritert bak mine egne ønsker, selv om jeg ikke på det tidspunktet evnet å se det slik.

 

Da jeg ble mor som 40 åring var det på helt andre premisser. God jobb, ferdig med utdannelse, eget hus, og ikke minst gift med en mann som ønsket dette barnet like mye som meg selv. Jeg er en helt annen mamma i dag enn hva jeg var for min eldste. Lillegutt får all vår tid og omsorg, alt hva han trenger av utstyr (og JA - det er faktisk en viktig del av det å gi omsorg å kunne skaffe gode klær og annet utstyr).

 

Og ikke minst opplever han stabile familieforhod, og har aldri opplevd å bli "kasteball" mellom barnevakter slik min datter gjorde - og som jeg ser at mange barn av unge mødre også opplever.

 

Alt dette ser jeg klart og tydelig i dag, men hadde ingen evner eller forutsetninger til å se dette da jeg var ung. Og gud nåde om noen våget å si noe annet enn at jeg var like god mor som disse "oldingene" over 30 som fikk barn! ;)

 

Per i dag ser jeg at jeg på det tidspunktet ikke hadde noe som helst å lære voksne mødre!! Hva skulle det i så fall være?? Jeg hadde minimalt med livserfaring eller kunnskap om verken det ene eller det andre i begynnelsen av 20 årene. Jeg hadde meget lite å tilby både min datter og mine omgivelser, til det var jeg nok for sentrert rundt egen person slik det gjerne er med unge mennesker. Det er jo en del av det å vokse opp og bli voksen.

 

Dessverre tror jeg nok ikke at situasjonen er så veldig annerledes for andre unge mødre enn det var for meg, det ser jeg både fra "virkeligheten", media og ikke minst her inne på DIB. Både temaene som tas opp og måten dette blir gjort på vitner om at statusen nok er temmelig lik....

Skrevet

Jeg fikk mine barn i en alder av 34 og 35 år og min kropp kom tilbake til normalen helt uten noen som helst innsats fra min side. Jeg hadde også lest på forhånd at unge kropper restituerte seg bedre og var litt lei meg for det, men nå ser jeg at det ikke gjelder alle! Jeg tror det først og fremst kommer an på genene dine hvordan kroppen takler graviditet og fødsel.

 

Jeg har ingen strekkmerker, omtrent ikke synlig at jeg har ammet, mageskinnet er like flatt og stramt som før og jeg er tilbake i trivselsvekt. Det er overhodet ikke synlig at jeg har født.

 

Så ikke skrem alle eldre kvinner som ønsker å bli mødre med at de må ofre kroppen sin, det trenger ikke være tilfellet.

Skrevet

Veldig godt innlegg 12.34. Du beskriver situasjonen jeg vokste opp med, da min egen mor også fikk barn tidlig og sent.

 

Selvsagt føler man seg på topp når man er 20! Det er jo sånn vi mennesker er programmert. Og har man først tatt et valg og fått et barn i tidlige alder, vil man i hvert fall ikke innrømme overfor seg selv eller andre at man ikke strekker til. Å ofre seg selv og sette barnet i fremste rekke man selv er 20 og fram til barnet flytter hjemmefra, er nok relativt sjeldent.

Skrevet

Til 12:45:

Dette kunne vært meg. Jeg var like gammel som deg da jeg fikk barn og har heller ingen strekkmerker el. Men jeg er veltrent og slank og la ikke på meg for mye under graviditeten, tror nok det spiller en rolle i tillegg til gener.

Jeg vet ingenting personlig om det å være ung mor, men som relativt "gammel" mor så har jeg også noe negativt å komme med i tillegg til alt det positive som ordnet økonomi,sikker jobb, stabilt forhold etc.Det negative er at jeg var så vant til å sette meg selv først og til å ha frihet og masse tid. Litt vanskelig å omstille seg etter 34 år uten barn...En annen negativ ting er at jeg merker at energinivået er lavere, dvs jeg blir raskere sliten og takler ikke så godt det å våkne mange ganger om natten f.eks.Men dette er meg. Det er stort sett alltid ulemper og fordeler med det meste.

Skrevet

da jeg ble mamma i 20 åra, la jeg på meg 40 kilo og brukte over 3 år på og NESTEN nå matchvekta...Hadde ca 5 kilo igjen da...

 

Da jeg ble mamma i 30 årene, la je gpå meg 11 kilo og var nede i før gravid med nummer en, 3 mnd etter fødsel.....

 

Nå føler jeg at kroppen faktisk ser bedre ut enn hva den noensinne har gjort, da jeg trener og spiser sundt og har et daglig fokus på og være så sunn som mulig, uten at det går ut over min komfortsone,- for å si det sånn...

 

Under 2.svangerskap så trente jeg og spise som FØR jeg ble gravid hele veien,- var derfor mye mer energisk under svangerskpaspermisjon, og fikk gjort ye mer hjemme, hatt mye mer kvalitetestid med baby, ja,- alt var liksom en "drøm" i fohold..

 

Begge barna har sovet dårlig, mye våken på nettene og opp halv seks hver morgen....I 4 år..... Men hadde mye mer energi med nummer to en munner en. Tror det skyldes at jeg ikke stresset med og "få nok søvn";- tenkte ikke at "i tre måneder har jeg ikke sovet ei eneste natt UTEN og måtte stå op", jeg tenkte ikke "stakkars meg" mao..Jeg tenkte mer på babyen, at han er sunn og frisk, JEG er sunn og frisk, det er helt normalt og alt vil gå seg til...SELVSAGT var jeg dødssliten også med andremann, men på langt nær så utslitt som jeg følte meg med nummer en.....

 

Så at eldre mødre er mer sliten.......Det er livsstilen og generell helse som spiller inn mer enn alder....At man er mindre egosentirk som eldre,- så absolutt.:Men det er en "død diskusjon" og ta med de som er unge mødre,- for de "er jo så mye mer voksen og fornyftig enn "ALLE" eldre mødre de kjenner"....Mennå DE blir mellom 30 og 40, så vil de se med egne øyne og kjenne på egen kropp at man er inne i en storhetstid som mamma, kvinne, kjæreste og venn :o)

Skrevet

Tror det er viktig å få fram at det ene ikke nødvendigvis er bedre enn det andre. Jeg fikk første da jeg var 34, men hadde jeg kunnet velge fritt på nytt så ville jeg fått førstemann når jeg var ca 28.

Det bør ikke være en konkuranse mellom og og gammel mor, alt har sine positive og negative sider. Dessuten er vi ulike alle mann.

Skrevet

Ååå, så bra skrevet alle sammen her :)

 

Det var jeg som skrev innlegget "når gråt du sist?"

 

Grunnen til at jeg er sliten har jo ikke bare med alderen å gjøre, men ting utenom. Jeg har opplevd å miste pappa rett etter førstefødte, og snille gode broren min fikk magekreft når jeg ble gravid med nr 2. Han har vært igjennom masse cellegift og er bedre nå. Men jeg går og tenker, hvis han blir verre..... + at jeg er sliten når eldstejenta henger over lille overalt. Jeg har sikkert gitt beskjed 100000 ganger, men hun lærer jo aldri. Kan ikke snu meg 2 sekund engang. Veldig slitsomt.

 

Så til dere som "dømmer". Vær litt forsiktig. Det kan ligge andre ting bak som dere ikke vet noe om. Det er veldig sårende når noen slenger dritt. Det smitter faktisk over på barna mine at jeg blir lei meg. Har lett for å gråte når man er sliten. Hvorfor kan ikke alle bare være snill med hverandre?

For en deilig verden det hadde blitt da.

Skrevet

Men poenget til HI var vel at det finnes fordeler og ulemper med både det å være "ung" og "gammel" mor? Jeg tror absolutt vi har mye å lære av hverandre. Jeg er vel en såkalt ung mor (er 23, har en gutt på 1 1/2), men barnet mitt er ikke en kasteball mellom barnevakter, og han har trygge, faste rammer med foreldre som elsker han og et hus som er vårt. Jeg er fullt klar over at det ikke er alle på min alder som har alt dette, men jeg kjenner også jenter (og ja, jeg skriver jenter) på nesten førti som er mindre "etablerte" enn det jeg er. Vi er forskjellige, og alle i tjueåra er ikke dumme nek, ei heller er damene i 30- og 40-åra alle kjerringer.

Skrevet

Er så enig med deg hi:)

Fikk de 2 første 18 og 20 år gml og de 2 siste da jeg var 34 og 35 (fødte for 10 dgr siden:)

Aldri hatt det så bra:)

Skrevet

Det er vanskelig å sammenligne som mange av dere i tråden gjør. For når dere får barna som "eldre mødre" har dere allerede levd i morsrollen i 10-20 år. Da er det en veldig god grunn til å føle seg tryggere i morsrollen enn første gang dere fikk barn.

 

Når det er sagt så vet jeg selv at jeg hadde blitt en bedre mor om jeg var eldre da jeg fikk barna. Det har vært veldig tøft å bli mamma som 20- og 23-åring, uten tvil. Men det er ikke sikkert jeg hadde følt meg tryggere i rollen hvis jeg fikk første barnet som 35-åring, derimot hadde ting rundt gjort at jeg var mer avslappet sikkert.

 

 

Skrevet

Men jeg er ikke enig i at "eldre mødre" skal ha tryggere og roligere babyer og barn...

Skrevet

jeg er 29 og venter første, ble føler meg voksen og klar for barn nå.

 

Skrevet

12:34, veldig bra skrevet og er enig i det meste du sier!

Jeg fikk min datter rett før jeg fylte 20 og venter nr.2 rett etter jeg har fylt 30.

Skrevet

Det ble vel ikke sagt at det var babyene som var tryggere og roligere, men den eldre moren er tryggere og roligere.

Skrevet

Jeg var 20 når jeg fikk første. Det var overhodet ikke planlagt, og det var ikke helt det jeg hadde sett for meg på det tidspunktet. Men jeg forandret meg veldig gjennom svangerskapet, og ble klar for rollen. Hadde bare såvidt rukket å bli sammen med faren når vi fant det ut, jeg var sykmeld etter en ulykke, og ja, ting var ikke på stell. Men det gikk så fint! Jeg er veldig glad for at jeg ble gravid da. For det er det her som er livet for meg, familie og barn. Jeg og faren er fortsatt sammen, gutteungen er straks 3 år, og fått ei lita søster.

 

Nå kan ikke for min egen del sammenligne noe i forhold til "ung og gammel", men for min del var det perfekt å få barn tidlig. Men kanskje jeg får en baby til om 15 år også ;)

Skrevet

Jeg synes det er synd at det blir en "kamp" mellom "unge" og "eldre" mødre om hvem som er best og hvilken alder som er best å få barn i.

 

Alle mennesker er ulike, og modenhet har ikke bare med alder å gjøre, selv om en 40 åring selvfølgelig er mer moden og har mer livserfaring enn en 18 åring, det forstår jo alle :) Men å bli mor for første gang som 18 åring eller 40 åring må vi jo være så ærlige å si at er to ytterkanter. De aller fleste førstegangsmødre er vel mellom begynnelsen av 20-årene et sted til midten av 30-årene et sted. Og i den aldersgruppen er jo modenhet relativt, mange 25-åringer er mer etablerte og "modne" for morsrollen enn 30-åringer og omvendt.

 

Det jeg mener er jo at det ikke bare er alder som spiller en rolle, men også livssituasjon. "Alle" forstår jo at det ikke er optimalt for et barn å vokse opp med bare en forelder, og i tillegg er denne forelderen mest opptatt av sitt eget sosialie liv, fester etc. Men ikke alle unge mødre er slik heldigvis :)

 

Selv er jeg nok det mange av dere vil kalle en ung mor, jeg er 25 år, er gift og har 2 barn. Jeg har god utdannelse, det samme har min mann, vi har grei økonomi, eget hus, bil osv. Jeg er ferdig med festelilvet (har vært ute 3 ganger de siste 3 årene) og ønsker å prioritere barna og familien. Det samme ønkser min mann (som er 27)... Men jeg vet mange dømmer oss når de bare vet alderen vår... Synd synes jeg..

Skrevet

helt enig.. spiller ingen solle om man er ung eller gammel, sålenge det føles rett.. var selv 22 da første kom, og den første ute i vennegjengen med å få barn, selv om jeg var ung har aldri noen fortalt meg hvordan jeg skal gjøre ting...

 

meeeen, fordelen med å være ung er at barna mine forhåpentligvis har meg i livet sitt maaange år, :)

Skrevet

Jeg fikk mitt første barn da jeg var 29, og mitt andre barn da jeg var 32, og jeg er nå 35.

Noen av mine venninnner fikk barn i slutten av tenårene. De fikk aldri startet noe familie, forholdene tok slutt relativt kort tid etter at babyen kom, eller før.

Disse begynte samtlige på runde numer to, når noen av oss i gjengen begynt på første runde. Et av disse nye forholdene er også havarert hovedsaklig pga konflikter tilknyttet nyfamilien.

MEN alle disse er helt tydelig mer stabile omsorgspersoner for sine barn NÅ, enn hva de var når de var unge.

 

Jeg gikk jo rundt å tenkte at de var ogde foreldre, jeg hadde jo selv ikke noe forhold til det å ha barn. Men de oppførte seg som uansvarlige drittunger.

 

De fylla seg på lik linje som alle oss andre som var barnløse, hadde horrible samværsordninger med de respektive fedrene. Det var roting rundt med ulike mannfolk, fester med barna i huset, omfattende barnevaktsordninger hos barnas besteforeldre. Uten inntekter fødd på av stat, kommune og foreldre.

Heldigvis var det ingen blogger og facebook, slik at de kunne kringkaste og eviggjøre for offentligheten sin tragiske livsstil og uansvarlige oppførsel

 

Jeg er i alle fall glad for at min mor ikke var sånn, og jeg er glad for at mine barn ikke har ei mor som oppfører seg sånn. Ei av dem har i alle fall beklagd at hennes eldste fikk en veldig ustabil oppvekst sammenlignet med hennes to yngste.

Skrevet

Kan signere under denne her jeg og.. To kull barn, med omtrent samme aldersforskjell som dine.

Skrevet

Jeg er snart 22 og mor til ei lita ei på 7 dager.

Jeg er ung mor, men i motsetning til mange andre på min alder har jeg ting veldig på "greip".

 

Gift med mannen jeg elsker, begge har fast jobb, vi skriver under kontrakt på en leilighet vi har kjøpt i morgen, vi har bil osv. :)

Eneste gjelda vi da har er boliglånet og 20.000 igjen på bilen + et lite forbrukslån på 20.000 :) Glad vi hadde alt på "greip" før vi fikk jenta vår. (leilighet har vi ikke fått kjøpt før nå siden det har vært vanskelig å finne en vi ville ha :) )

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...