Blir du redd når du tenker på at du skal dø?

[Anonym bruker]

Er du redd for å dø fra barna dine? I dag pratet jeg med sønnen min om døden. Det er ikke lett, selv om han begynner å bli "stor", Jeg må si døden skremmer meg så mye at jeg helst ikke tenker på den..

[Anonym bruker]

Tanken skremmer meg.. Er redd for tanken på om noe skjer med barnet mitt. Er alene med henne og blir bestandig skremt når jeg leser om barnehageulykker der små barn omkommer. Da ville jeg hatt lyst til å dø selv tror jeg.. Huff nei, tenker helst ike over det.

[Anonym bruker]

Nei det er jeg ikke. Om jeg skulle dø så vet jeg at ungene får det bra uten meg også, de har en fantastisk familie rundt seg. Men jeg håper ikke de opplever at de minster foreldrene sine før de begynner å dra på åra selv.

[Anonym bruker]

Jeg har aldri vært redd for å dø. Etter jeg ble mor, har det bekymret meg litt. Ikke på grunn av at jeg er redd for døden, men fordi jeg ikke har lyst å gjøre mitt eneste barn morløs.

 

Jeg er helt sikker på at det blir supert å være død - om jeg har levd "ferdig" livet mitt, og datteren min har egen familie og ikke er så alene:)

[Anonym bruker]

Har angst for døden og alt om den. Får vondt i hele kroppen bare samboern begynner og snakke om slikt...

[Anonym bruker]

Jeg tenker også på at jeg er redd for å dø fra barnet mitt, men ikke så mye..tenker heller på at det er myyye verre om barna mine hadde dødt fra meg for om jeg dør så har de jo faren og god familie.

Men selve døden synes jeg er ekkel. det og plutselig ikke være mer..umulig å forestille..og ikke minst om det er vondt å dø!!

[LisseUmmaNuddeAtteJamPjøver]

Ikke for min egen del, jeg tror døden er vakker og fin og gir oss alt vi manglet i livet. Så nei, jeg er ikke redd forå dø. Men jeg er redd for hva som skjer med sønnen min om jeg dør. Han har allerede opplevd å miste faren, så jeg håper for hans del at han får beholde meg veldig, veldig lenge.

[Anonym bruker]

Er veldig redd for å dø mens barna mine er små. Redd for at de skal måtte vokse opp uten mamma, og redd for at jeg ikke skal få være der og se dem vokse opp.

Prøver å ikke tenke på muligheten for at det kan skje, for da blir jeg bare kjemperedd. Men noen ganger kommer tema opp, som i en film jeg så for noen dager siden, og da renner tårene med en gang..

Håper virkelig at jeg skal få leve så lenge at jeg rekker å se barna mine vokse opp og få egne familier. Da tror jeg kanskje ikke tanken på å dø kommer til å være så skremmende mer, selv om jeg tror jeg alltid kommer til å være redd for å dø...

[Anonym bruker]

Jeg er ikke redd for å dø, men jeg er redd for å dø av sykdom. Kreft skremmer meg voldsomt, det har vi ingen kontroll over. Jeg mistet min far tidlig, men det siste han husker er at han hostet (hadde lungebetennelse, og kroppen klappet sammen pga alkoholmisbruk), og det må være så flott å kunne dø slik, selv om man er ganske ung. Har en tante som døde ung, bare sovnet i senga, og bestefaren min likeså. Har ikke mistet noen ved lang tids sykdom, og tenker at det må være så forferdelig for de som er igjen.

 

Jeg er så redd for å miste min mann (og barn selvfølgelig, men det er utenkelig for meg, siden de er så unge og små). Jeg vet ikke hvordan jeg skulle fortsatt livet mitt uten han, om jeg hadde blitt meg selv igjen.

[Anonym bruker]

NEI jeg er ikke redd døden. Jeg vil gjerne dø før barnet mitt, men jeg ønsker at det skal bli gammelt også!

 

Ingen vits å vær redd for døden, for våre forfedrer har vært igjennom det samme...Ogd et skal våre etter kommende også gjøre. Om vi ikke dør, å bare produsere barn her på kloden. Da blir det overfult!

 

Pluss jeg er en del overtroisk av meg, tror i noen tilfeller at vi kan gå igjen eller nytt liv

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke redd døden. Har vært død flere ganger .

 

Men, er redd for å dø fra barna mine eller at barna dør.

[Anonym bruker]

Nei, jeg er ikke det minste redd for å dø, men jeg har ganske mye jeg skulle gjort først. For meg er livet litt som advent. Det er masse å gjøre, noe nyttig og mye hyggelig som man bør rekke å bli ferdig med. Helt i mål kommer man aldri men jeg prøver så godt jeg kan. Noen ting er viktige, andre uvesentlige og jula/døden kommer uansett. Den er ikke skremmende, men det er fint å være klar.

[Anonym bruker]

Nei, døden skremmer meg ikke. Men tanken på barna mine, som da blir uten sin mor er ikke en god tanke..... Men døden i seg selv skremmer meg ikke, nei.

 

Hvorfor skremmer døden? Er den ukjent? Hvorfor er det ukjente skremmende? Vi må alle gjennom livet når vi blir født, og eneste utgang er døden. Så hvorfor være redd det som alle må, og er laget for?

[Anonym bruker]

jeg er MER redd for at noen jeg er glad i skal dø åvogtil har jeg litt angst for hvordan jeg skulle takle det om noen av mine nærmerste døde. det er min største frykt.

[Anonym bruker]

Nei. Men jeg blir livredd når jeg tenker på de som mest sannsynligvis kommer til å dø før meg. Jeg har begge foreldre og alle besteforeldre i live, samt en stor søskenflokk og mange gode venner. Statistisk sett kan det jo aldri gå bra.. :/ Og ja, sånn tenker jeg av og til. Desverre.