Hvorfor gråter vi ikke foran barna?

[Anonym bruker]

Leste om et innlegg ang, gråting, og de fleste skrev at man ikke gråter foran barna sine...Jeg mener at det bare er fint at barna kan ser voksne gråter også, at vi også kan være lei oss. Det er vel ikke noe flau ved det? Eller?

[Anonym bruker]

Jeg synes også det er viktig at barn ser at vi voksne er lei oss, innimellom.

Når jeg har n god grunn for å gråte så er det greit at barna ser det slik at de forstår at nå er mamma lei seg fordi.......

Jeg tror det er viktig at de lærer at å gåte er natulig når i er lei oss, samtidig som de lærer å kunne trøste på sin måte:)

[Anonym bruker]

Er egentlig enig med deg, men nå om dagen gråter jeg så ofte så prøver å begrense hva han ser. Men jeg har grått så han ser, sagt hvorfor og forklart at han ikke trenger trøste meg for det kan pappa gjøre.

[Anonym bruker]

Jeg synes det er naturlig å gråte foran barna hvis grunnen er forståelig for dem. Dvs. f.eks ved dødsfall, ulykker e.l. der man greit kan forklare hvorfor. Hvis derimot jeg gråter fordi mannen min har vært en drittsekk, prøver jeg å ikke vise det til barna. Jeg vil unngå å lyve om grunnen til at jeg gråter. LIkeledes er det mye et barn ikke kan forstå, og mye som ville skape bekymring for dem. F.eks hvis du gråter over elendig økonomi.. Dette mener jeg barna ikke har godt av å vite om..

[Anonym bruker]

Jeg tror da barn føler det godt å få lov til å gi en trøsteklem jeg da!

[Anonym bruker]

Jeg gråter foran barna om det faller seg slik.

 

Da blir de selvsagt alvorlige og spør hva det er, så forteller jeg de akkurat det, og at jeg er lei meg, men at det er helt greit å være lei seg innimellom og at det blir bra igjen etterpå.

 

De takler det helt fint når de får skikkelig svar.

Men så har ikke vi slike store problemer som man ikke skal ta foran barna heller - så sånn sett er det ofte ganske uskyldige tårer og greie forklaringer.

[Anonym bruker]

Jeg gråter forran barna mine ofte. Jeg ler forran barna mine oftere. Jeg forsøker å vise barna mine hvordan livet kan være, på godt og vondt.

[Anonym bruker]

Ungene har sett meg gråte flere ganger og det mener jeg de har godt av.

 

Jeg så mine foreldre gråte, jeg så de gråt av forskjellige ting. Og jeg har ingen vonde minner av at de gråt, helt naturlig. Det var ingen som gråt så mye som min mor når fuglen min døde, hun som hatet fuglen som pesten.

[Anonym bruker]

Selvfølgelig gråter jeg foran barna, dersom det faller seg slik naturlig. Det viser barna at det er greit å vise følelser, og det hjelper dem vel å finne fram til akseptable følelsesuttrykk. Det er greit å gråte fordi man er trist, av avmakt, sinne og glede... Og så leste vi brødrene Løvehjerte, der kavring dør i begynnelsen - selvfølgelig måtte mamma tørke et par tårer, litt lattermildt, men det var jo pokker så trist, det var vi alle enige om

[Anonym bruker]

Jeg tror ikke man skal gjøre det for ofte, for det tror jeg vil påvirke barna negativt. Hvem vil vel at mamma skal være lei seg?

 

Jeg tror det er ok om det skjer av og til - det er naturlig å være lei seg, og det er viktig å lære.

Skjer det for ofte at man føler behov for å gråte, skal man prøve å skåne barna mest mulig, synes jeg.