Finnes det damer her inne som aldri hadde forlatt samboer/mann

[Anonym bruker]

selv om han hadde vært utro? (både sidesprang og langvarig forhold) Så lenge han kom hjem og holdt seg i familien?

 

Trenger litt erfaringer her

[Anonym bruker]

Vanskelig å sette seg inn i en sånn situasjon. Men jeg har jo tenkt tanken "Hva hvis..."

 

Men tenker at han skal gjøre noe forferdelig fryktelig før jeg gir opp og forlater han.

[Anonym bruker]

Jeg hadde aldri forlatt min samboer. Ikke bare fordi jeg elsker ham, men jeg føler at jeg ikke strekker til til hans "nivå", og det hadde vært logisk hvis han fikk lyst til å ha sex med ei annen. I tillegg er jeg lei av å være singel, lete, date, feile, bli skuffa osv. Har endelig funnet min sjelevenn, og blir nok hos ham uansett.

[Anonym bruker]

Min far var utro mot min mor da jeg var 4 år. Hun valgte å bli og kjempet for ekteskapet. Likevel var det han som forlot henne da jeg var 14 år.................................................... (Ikke pga en annen kvinne).

[Anonym bruker]

Samboeren min var utro da vi hadde vært sammen i 4 år... Vi hadde da vært sammen fra jeg var 16 og han 17. Han sa ikke rett ut at han hadde vært utro, men gjorde det slutt fordi han ikke trodde han hadde noen sterkere følelser for meg lenger.....Men når man plutselig har fått kjæreste 1 uke senere, som i tillegg er en kollega, så kjenner man lusa på gangen;)

 

Husker jeg spurte han om han hadde funnet noen andre, men han bedyret sin uskyld... Herreguud så dum han var! Kunne jo bare sagt det?!! Var jo slutt uansett.... Any way... Jeg gikk laaangt ned i kjelleren:( Fikk mye hjelp av en god venninne og kom meg videre:) Vet at vi var unge når vi ble sammen, men vi hadde vært bestevenner siden jeg var 14, så følte jeg på en måte ble dobbelt sveket...

 

Til tross for bruddet så holdt han kontakten med meg å skrev jevnlig sms(noe jeg synes var utrolig rart at den nye dama hans synes var greit!?)... Jeg var jo egentlig ikke videre lysten på å holde kontakten så svarte sjeldent... Men tror at han begynte å savne meg allerede etter 1 mnd.

 

6 mnd senere så ville han plutselig tilbake! Fant ut at gresset ikke var så grønnere på den andre siden gitt!... Jeg hadde da endelig fått det fint igjen å trivdes med singel livet og var ikke videre begeistret. Jeg sa som sant var at jeg ikke ville bli samboer med han igjen, for hvordan skulle jeg kunne stole på han igjen? Men han ga seg ikke! Han oppsøkte meg på jobb og gav meg brev, brent cd med alle "sangene våre", sendte utallige sms, snakket med vår felles venninne osv... Han var helt gal en periode for å si det sånn. Dette holdt på i ca 3 mnd tid og jeg bestemte meg for å ta en prat med han. Han hadde da selvfølgelig gjort det slutt med denne dama for flere mnd siden.

 

Mine følelser for han hadde jo ikke endret seg på den tiden vi hadde vært fra hverandre, så var nok litt åpen for megling;) Han fortalte meg at han hadde fått litt angst for forholdet vårt, da vi alltid hadde vært sammen... Var det dette han ville? Være sammen med meg resten av livet osv? Og at han hadde begynt å kjede seg i forholdet(noe som faktisk var begges feil), alt hadde vært på rutine og han syntes fremtiden så grå ut.... Dette var noen av grunnene til at han hadde gjort de dumme valgene han hadde tatt. Han brukte det overhodet ikke som unskyldning, men det forklarte litt av hvordan hadde tenkt. Det som fikk han til å endre mening var at han hadde merket at han savnet meg hele tiden. At han tydeligvis hadde sterke følelser for meg og han begynte å kjede seg etter 1 mnd med den "Nye" dama.

 

At det tok 4 år før han hadde merket rutinene vi hadde var litt kjedelige, imens han hadde merket det etter 1 mnd med den nye. Han skjønte at uansett om han fikk seg ny dame og den første forelskelsen legger seg, så er hverdagen der igjen uansett. Og at man faktisk må jobbe for kjærligheten. At det vi hadde var noe mer og at det var meg han ville være med.... 2 mnd senere ble vi sammen:)

 

Jeg sa til han at skulle vi fortsette, så måtte han være sikker på at det var meg! At vi skulle holde sammen, snakke sammen, få barn sammen! Jeg sa at jeg kunne tilgi, men kommer aldri til å glemme. Jeg skulle aldri bruke denne hendelsen i mot han i noen krangler, for da hadde forholdet vårt gått dundas uansett..... Nå er det 5 år siden og vi har fått en datter sammen. Vi har det fint på alle mulige måter og er hverandres bestevenner. Jeg har lært å stole på han igjen, men er ikke naiv.... Vet at mennesker er feilbare og kan selvfølgelig ikke garantere at dette ikke vil skje igjen om 10 år eller noe. Men det er et valg jeg tok og det står jeg for! Ikke alle hadde greid det, å ville alltid vært usikker og manglet tillit til partneren... Man må kunne tilgi fullt å helt for at det skal funke.

 

Respekterer de som ville valgt annerledes, men for meg var dette det eneste riktige;))

 

(sorry, ble langt)