Falt det å bli mor naturlig for dere?

[Anonym bruker]

Eller tok det tid før dere var sikker i rollen?

 

Jeg er glad i barn og omgås dem uten problemer, barn ser ut til å like meg veldig godt. Men jeg har null erfaring med nyfødte, og begynner å bekymre meg veldig for om det faller naturlig for meg når babyen kommer, og hvorvidt jeg klarer å "lese situasjonen" når barnet vil noe.

 

Ellers er jeg vant med å kommunisere med mennesker som mangler språk, jeg er sykepleier og har erfaring med svært utviklingshemmede mennesker, mennesker med afasi etter slag og i særdeleshet de som har mistet språket som følge av demens. Men jeg føler ikke denne erfaringen kommer til å hjelpe meg i forhold til et helt nytt menneske som jeg ikke kjenner i det hele tatt.

 

Er det bare panikken som tar meg nå, eller er dette et reellt problem?

[Anonym bruker]

Panikken tar deg, for selv om det tar tid å å bli sikker i rollen, så er ikke det noe stort problem. Hvertfall oftest ikke. For meg tok det tid, det var litt vanskelig å komme inn i rollen. Men det var ikke et direkte problem, og det var nok like mye omstendighetene rundt det å bli mamma som det å bli kjent med et helt nytt menneske.

[Anonym bruker]

Bare panikken som tar deg :-) Men det er nok ikke mange som er instant mom idet nurket er ute, det tar tid å bli kjent med babyen, mammarollen, den nye familen osv.. Du må i hvert fall ikke få panikk hvis du synes det er fremmed til å begynne med, fordi det er fremmed! Og skjønt.

[Anonym bruker]

Nei, men det trodde jeg det kom til å gjøre, siden jeg alltid har vært en populær barnevakt og har alltid passet barn.

Barnet jeg fikk var omtrent 100 ganger mer krevende enn jeg så for meg, så tålmodigheten jeg trodde jeg hadde, roen jeg trodde jeg hadde og humøret jeg trodde jeg hadde, ble borte i en veldig lang periode.

[Anonym bruker]

det går så bra så UNgen skriker til hvis du gjør noe feil Bare å feilsøke ivei til du finner det som gjør at den holder fred

 

Vi lærte sønnen vår tegn til tale fra spedbarnsalder av, enkle tegn for melk, trøtt, mamma, pappa osv gradvis og konsekvent. Det gjorde at han kommuniserte med oss på en godt forstålig måte fra han var svært liten.

 

Tips:

Lukter bleia vondt, skift den.

Skriker ungen, prøv med mat

fortsetter den å skrike, rugg på den til den raper og promper

kos masse

 

Er så og si det som trengs i starten Så finner dere ut resten selv etterhvert

[Anonym bruker]

For meg var det noe av det mest naturlige som noen gang var skjedd meg, det var som siste brikken i puslespillet falt på plass. Jeg var veldig klar for å bli mamma(noe både jordmor og helsesøster har sett og sagt at jeg har vært). Jeg har vært sikker i mammarollen fra første time. Trygg og rolig. Jeg er ikke typen som blir hysterisk hønemor.

 

Syns ikke det har vært noe vanskelig å tolke babyen(e). Jeg har hørt forskjell på gråten fra ganske tidlig. Og hvis man ikke skjønner hva som er galt er det ikke verre enn at man kan prøve seg fram til babyen virker fornøyd. F eks sulten, har en rap som må opp, våt bleie eller bæsj, for varm eller for kald, trøtt osv. Noen ganger hjelper det ikke samme hva en gjør. Da er det bare å beholde roen og gjøre så godt man kan, trøste og roe.

[Anonym bruker]

Ut i fra det jeg leser om deg, så tror jeg dette går strååålende! Og om du så jobbet som fengselsbetjent, der du kun hadde omgang med hardbarkede kriminelle hver dag, så tror jeg ikke det har noe å si på morsinstinktet (heldigvis!)

 

Selv er jeg datanørd (jobber med forskning), og var ikke spesielt interessert i andres barn, men når lille snuppa mi kom, så ble jeg oppover ørene forelsket!! Og mammahjertet banket fra første stund! Følte også at jeg instinktivt "forsto" babyen min, selv om jeg selvsagt har hatt kvelder med masse grining (også egne tårer) og oppgitthet. Det er ehlt normalt, og ting har en tendens til å gå seg til :). Bebis er nå snart 4 mnd, og jeg vet stort sett hva hun vil...stort sett...

 

Uansett hva du opplever, om det er en vanvittig lykkefølelse etter fødsel eller en litt avmålt "er dette liksom MIN baby" så er det helt vanlige føleleser som du deler med mange mange andre mødre. Du trenger tid til å bli kjent med bebisen din, men du kommer nok til å finne ut av ting, og du blir nok en kjempegod mamma!

 

(og så finnes det jo mange folk å spørre )

[Anonym bruker]

Tenkte mye på det da jeg gikk gravid og jeg var veldig spent og nervøs siden jeg aldri har vært en "barne-person". Jeg syns at barn er bråkete, møkkete og slitsomme. Har aldri vært særlig begeistret for barn, men så ble jeg gravid likevel.

 

Da datteren min kom falt liksom bare alt på plass for hun var mitt barn og henne kjente jeg. Jeg bare skjønte hva hun ville, hva hun ønsket og jeg har aldri elsket noen høyere enn henne fra første dagen jeg så henne:)

 

Er fortsatt ikke så begeistret for andre barn, men det kommer seg, hehe!

[Anonym bruker]

Det er nok bare panikken som tar deg.

 

Det falt meg nok ikke naturlig med førstemann. Jeg var kjempestresset, og bekymret meg for det meste. Etter litt tid ble jeg mer trygg på meg selv, og etterhvert som jeg ble kjent med den lille så begynte jeg også å skjønne at han ikke holdt på å dø hver gang det kom en lyd fra ham

 

Med andremann gikk alt selvsagt litt mer naturlig fra børjan.

[Anonym bruker]

Det falt overraskende naturlig ja, med en gang jeg fikk barnet mitt i armene var det som å skru på en bryter.

En bryter jeg ikke trodde fantes siden jeg aldri har likt barn og aldri hatt noe godt håndlag med dem heller.

Men også det endret seg da jeg ble mamma.

[Anonym bruker]

Hehe, jeg hadde aldri tatt i en baby og var forholdsvis ung (22år). Ante ikke hva jeg gikk til, men var rolig som et dovendyr. Litt spent selvsagt, men "visste" på en måte at dette var jeg født til, og ville klare. Og joda, endte med at jeg ble kokforbanna på den stakkars jordmora som skulle lære meg å vaske babyen. Jeg kune da for pokker vaske babyen min, hva trodde hun om meg??? Og sånn fortsatte det. Hadde egentlig aldri noe jeg syntes var ugreit med førstemann, jeg visste på en måte instinktivt hva jeg burde gjøre og hvordan.

 

Slapp av, detta fikser du.

[Anonym bruker]

g var aldri særlig "barnekjør" før jeg fikk barn selv. Men jeg vil faktisk si at morsrollen kom veldig naturlig til meg med det samme! Er skikeklig hønemor også. Er langt ifra perfekt men så god som jeg kan bli:)

 

Dette går bra Hi. Du blir nok en flott mamma skal du se:)

[Anonym bruker]

BarnekjÆR mente jeg hehe

[Anonym bruker]

Nei, så langt der ifra!!

Stygt å være ærlig med deg nå, men tatt i betraktning at den første babyen jeg holdt eller passet noen gang var min egen så hjelper det kanskje.

 

Den prossesen det er å lære seg å være nr 2, var for meg, utrolig krevende. Det å hele tiden skulle sette seg selv og sine egne behov til siden for en liten bylt brukte jeg lang tid på å akseptere.

 

Morskjærligheten som noen skulle skru på i alt det jeg hadde lest kom ikke strømmende over meg i ville bølger da jeg så nurket. Jeg ble grepet med en intens panikkaktig følelse av fullstendig hjelpesløshet. Hva i alle verden hadde jeg gjort! Å hva gjør jeg nå...

 

Etter to måneder gikk det opp for meg at jeg var like avhengig av den lille bylten som den var av meg og de følelsene jeg hadde iforbindelse med det å bli mor, var like naturlig som den overveldene morskjærligheten som noen opplever rett etter fødsel.

 

De første seks månedene jeg etter at jeg ble mor opplevde jeg den mest intense læringskurven jeg noen gang har opplevd.

I dag er det syv år siden jeg ble mor for første gang og nå er det helt naturlig å sette barna først i alt. Jeg får ofte komplimenter om mine morsevner, men husker fortsatt veldig godt hvordan de første minuttene som mamma var.

 

Lykke til og det kommer til å gå bra bare stol på deg selv og dine evner!

[Anonym bruker]

Nei, det har aldri falt meg naturlig. Men nå har jeg to barn og jeg synes jeg takler det svært bra allikevel. :-)

 

Jeg skjønner ikke alltid hvorfor de skriker eller er misfornøyde. Men jeg har blitt kjempegod til å prøve meg fram og bruke eliminasjonsmetoden (Sulten? Nei. Trøtt? Nei. Magevondt? Kanskje. Bare litt kosesyk? Kanskje. Osv. He, he)

 

Man gjør det beste ut av det, og som regel funker det svært bra!

[Anonym bruker]

Tror du kan ta det helt med ro;)) Jeg har ALDRI vært spesielt flink med barn... Er utålmodig, klarer ikke leke, prata til 2 åringer som om de skulle være 6 mnd eller døve;) He he. Så fikk jeg barn selv og trodde at morsrollen skulle komme med en gang jeg kom hjem fra sykehuset... Det gjorde det ikke, jeg måtte bli kjent med henne først;) Og nå 6 mnd etter er jeg fortsatt ikke 100 % sikker på morsrollen, men det bedrer seg for hver dag;))

 

Men sånt er forskjellig;) Noen er i morsrollen med en gang nurket er på brystet, og på noen faller morsrollen mer på plass etter en stund;)

Så ingenting å være redd for! Du høres ut som en som kommer til å finne rollen din ganske raskt;)

 

P.s

Har lært meg å leke;) He he

[Anonym bruker]

Det er en stor omstilling og bli mamma. Det er uvant. Men du må stole på deg selv, og at du gjør så godt du kan. Jeg fikk høre fra en jordmor på barsel "Du er ikke perfekt, men du er alltid god nok. Husk det". De ordene har jeg tatt med meg hele veien. Jeg gjør så godt jeg kan og jeg vet jeg er god nok

[Anonym bruker]

Det tar tid å bli vant til babyen sin. Både skrikingen, ansiktsuttrykk og alt er jo helt nytt for deg, så du vil kansje bruke litt tid på å skille hvilken skriking som betyr mat, hvilken som betyr overtrøtt osv.

 

Men dette er noe alle må igjennom, man prøver seg fram til man finner ut hva som virker Ingen problem det

[Anonym bruker]

Jeg var veldig klar, og følte ikke panikk eller noe som ligner på det. Eneste var at jeg hadde en krevende baby med kolikk, det tok knekken på søvnen min, så var veldig sliten til tider. For meg har det vært helt naturlig å ta meg av babyen, og har vel heller irritert meg over de som antok jeg var usikker og trengte råd opp og i mente uten å ha bedt om det eller vist noen tegn til at jeg trengte det. Vi er nok ikke like der, og har ulike behov og hva vi føler vi mestrer greit har vi på forskjellige områder.

[Ugl@]

Ja, på tross av at jeg var 19år da jeg fikk barn. Morsfølelsen inntraff vel i det øyeblikket jeg viste jeg var gravid. Fra da av tok jeg hensyn til fosteret og alt jeg gjorde og spiste var med tanke barnets beste. Jeg slukte all informasjon om både graviditet og spedbarn som jeg kom over. I siste trimester av svangerskapet skaffet jeg til veie både seng, vogn og alt jeg trengte de første ukene, skikkelig redebygging. Mamma sa at jeg var 10ganger verre på det enn det hun hadde vært før hun fikk noen av oss søsknene. Gleda meg noe enormt, men samtidig var jeg spent og litt nervøs for det som ventet.

Har vel aldri vært lykkeligere hverken før eller senere enn jeg var da sønnen min ble født, trodde nesten hjertet skulle sprenges, tårene spruta samtidig som smilte. Jeg kunne ikke seg meg mett på ham, så liten, perfekt og helt utrolig nydelig.

Følte mye av det samme med søstrene hans også, men helt ærlig så var det noe eget med den første. Med de andre var jeg jo mer forberedt på følelsene på forhånd.

Når det gjelder kommunikasjon så var ikke det noe problem, jeg viste innstinktivt hva han trengte, lærte raskt å skille mellom forskjellig gråt, for det er forskjell på om de er sultne, trette, trenger tørr bleie eller om det er ubehag/ smerte.

Vi kommuniserte mye med blikk , toneleie og mimikk også.

 

Så du trenger ikke bekymre deg stort, det meste faller på plass når man har barnet i armene sine. I hvertfall for de fleste :-)

[Anonym bruker]

De første ukene var jeg veldug usikker. Hadde knapt tatt i en unge, men etterhvert så faller det mer og mer naturlig, og plutselig en dag så skjønner du at det du gjør faktisk er riktig. Jeg var hardt grepet av amme(fødsels) tåke og barseltårer, så den dagen jeg skjønte at dette faktisk går greit, og jeg gjør ting rett så sprutet tårene.. Haha, kan jo ikke annet enn å le i ettertid.

[Anonym bruker]

Jeg hadde ikke skiftet en bleie en gang da jeg sto der med min egen nyfødte baby i armene!

Det tok litt tid før ting falt på plass men på plass kom det :-) Panikken var mer "oh shit, jeg elsker denne lille skapningen mer enn mitt eget liv, går det virkelig AN??" Og også følelsen av at å elske denne jenta mi var for alltid, for meg er "for alltid" noe ubegripelig stort. Jeg var helt satt ut av hva jeg hadde begitt meg ut på!

 

Husk at du kjenner ikke dette nye lille mennesket, men dette nye lille mennesket kjenner KUN deg (og pappaen). Og så snart babyen er født så vil du bruke all din tid og alle dine krefter på denne og vips så er det ingen du kjenner så godt som babyen din! Du vet alt og lærer alt etter hvert.

 

jeg er ikke en barneperson, jeg er heller ikke en "menneskeperson". Du vil aldri se meg i et yrke som omsorgsarbeider. Det faller meg ikke naturlig. Så jeg var og er fortsatt redd for å komme til kort som forelder, MEN akkurat den følelsen tror jeg er naturlig for de aller fleste foreldre!