Kjærlighetstur vs Familietur

[Anonym bruker]

Jeg og min samboer trenger en ferie, og tenker å dra på en liten tur etter jul. Spørsmålet er om vi skal ta en kjærlighetsferie, eller om vi skal ta med datteren vår på ett år.

 

Mine foreldre vil mer enn gjerne ha henne mens vi er borte (antakeligvis 5-8 dager), men selvom det hadde vært deilig med kjærlighetsferie kommer vi vel til å tenke at vi gjerne vil ha datteren vår der også? Vi (spesielt jeg) kommer jo til å få kjempe hjemmelengsel tenker jeg, men man vet jo aldri... Så er det det igjen, at om vi drar uten barn kan vi dra ut og spise, dra på underholdning e.l. uten å tenke på leggetid og mulig trøtt og lei jenteunge..

 

Har noen her inne litt erfaringer å dele med en mamma, som til tider er i overkant avhengig av barnet sitt selvom hun også synes det er litt deilig med barnefri? gaaah, vet ikke min arme råd... kanskje vi bare burde bli hjemme (eller, nei.... ferie må til!)

[Anonym bruker]

Hva med å ha med barnevakt? Om foreldrene dine har råd, så kanskje de vil være med, eller bare din mor\far om dere betaler billett og hotel?

[Anonym bruker]

Jeg er av den typen som ikke har problem med å ta med barna på tur - og klarer allikevel å kalle det kjærestetur. Barn er da ingen hindring - iallefall ikke en 1-åring som kan sove i vognen. Jeg har tatt med barna mine på flere reiser og om de en dag legger seg sent gjør det ingenting. Det er ikke det at de må være med pga savn, men de er en del av familien - og den berømte kjærestetiden tar jeg og mannen når barna har lagt seg.

 

Når vi reiser bestiller vi familierom. Jeg har to barn på 4 og 6år. De var jo babyer en gang de også - og da passet vi på å ha terrasse/balkong på hotellet slik at vi kunne sitte ute med en god flaske vin mens ungene sov. Det blir kos uansett når man reiser bort og spiser ute.

 

Jeg hadde tatt 1-åring med for jeg ser ikke at hun kan være til bry.

[Anonym bruker]

Jeg ville ikke reist vekk opptil en uke fra en 1-åring!

Dette kan jeg si med bakgrunn i det jeg kan om utviklingspsykologi!!

Les litt om det før det bestemmer deg ihvertfall..

[Anonym bruker]

1 uke fra en ettåring??? tenk deg om!

[Anonym bruker]

Jeg må ærlig si at jeg ikke har noe problem med å dra fra barna. Savner de selvfølgelig, men ikke sånn at jeg har hjemlengsel pga det:)

 

Vi forsøker å reise på en kjærestetur ca en gang i året. Stort sett blir det da en langhelg, mens ungene er hos besteforeldre.

 

Tror egentlig at jeg ikke har noe problem med dette fordi vi er så mye sammen med ungene ellers og jeg VET at vi er på masse flotte turer med de gjennom hele året ellers (altså; ikke nødvendigvis dyre ferier, men koselige familieturer. kan like gjerne være telttur eller søndagsturer i skogen:)) Hvis jeg visste at ungene mine ALDRI fikk reise bort, eller aldri gjorde noe spennende i feriene, så tror jeg at jeg ville følt det annerledes.

[Anonym bruker]

Vi er MYE med mine foreldre så hun går ikke til noe "ukjent", vi er innom omtrent daglig.. Både hun og vi vet at hun er trygg der og koser seg masse med sine besteforeldre

 

Og det er grunner til at jeg spør, fordi jeg vil høre fra alle dere hønemørde som ikke går en meter vekk fra deres barn men også de som faktisk HAR reist på tur og kanskje har kost seg. Jeg vil ha flere meninger før jeg greier å bestemme meg. Jeg holder på med nettopp det; å tenke meg om. Dette er som sagt ikke noe vi har bestemt enda, vi er veldig usikre. Jeg har heller ikke sagt at vi skal være en uke vekke fra barnet, men at vi vurderer en tur på 5-8 dager, da selvfølgelig avhengig at om vi tar med barnet vårt eller ei.

[Anonym bruker]

Det har vi også tenkt på, å ta med oss en barnevakt... Men vi har ikke helt funnet ut av om det er "tingen", kjenner ingen som vi synes passer veldig til det...

 

Mine foreldre har fint råd, men de har noia for å krysse landegrensen

 

Men takk for veldig gode råd!

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg personlig ville aldri reist fra en 1 åring så lenge. En 3-4 åring kunne til nød ha gått dersom vi hadde hatt en annen tur sammen med barnet senere.

 

Jeg er ikke så avhengig av barna mine at jeg ikke ville reist fra et så lite barn fordi jeg ville savnet dem og lengtet etter dem (jeg hadde jo savnet dem, men ikke mer enn at jeg hadde kost meg også tror jeg), men fordi jeg bl.a. har lest en del om tilknytningspsykologi, og har en svigerinne som er barnepsykolog og har sine sterke meninger om emnet som nok har påvirket meg. Jeg ville ganske enkelt ikke fått meg til det med den kunnskapen jeg nå har. Det er ikke så lenge barna er så små som under 3-4 år, og etter det er det mye greiere å kunne ta en liten uke uten dem dersom man vil det.

[Anonym bruker]

Jeg tenker litt som deg, men samtidig er det mitt første barn og jeg er så ekstremt knyttet til henne - men på en annen side ser jeg at jeg og samboeren min trenger en tur til å kose oss på og ha det fint sammen uten å tenke på noen andre enn oss og forholdet vårt. Selvfølgelig elsker vi datteren vår og vil på mange måter ha henne med, men så tenker vi at... Hva får hun egentlig ut av det? En ettåring på italiatur, er det liksom noe de får noe ut av? Eller bør vi "utnytte" det at hun er litt liten og ikke har noe utbytte av en ferie, og heller ta henne med når hun er større? Har hun det ikke bedre hjemme der hun er trygg og er med kjente? Eller er det for vanskelig for henne å være borte fra mamma og pappa?

 

Nå vil jeg ikke gi noe inntrykk for at vi er mye på tur, det nærmeste jeg kommer en skikkelig ferietur var en vi hadde med familien for maange år siden, før jeg i det hele tatt tenkte tanken på mann og barn så nå er det på tide... hehe

 

hi

[Anonym bruker]

Selvfølgelig er hun ikke til bry, men jeg tenker at får ikke vi litt mer ut av turen (forholdet vårt er liiiitt på kanten nå) om vi drar på en kjærlighetsferie, og får hun i det hele tatt noe ut av turen?

 

Jeg er ikke vant til å reise, så derfor spør jeg... ikke er jeg vant til å planlegge noen tur heller, og jeg føler meg lett "hjelpesløs". og nei, hun er ingen hindring, men jeg tror at både jeg og datteren vår kan ha lett for å bli stresset? jeg blir fort stresser om hun griner og jeg ikke vet hvorfor e.l., men det går seg jo til selvfølgelig men det er med på å gjøre meg usikker ihvertfall..

 

Jeg vet ikke helt jeg... Det er veldig vanskelig synes jeg! Blir det lang tur så selvfølgelig tar vi henne med, men en "weekend-tur" kunne vi kanskje hatt godt av? huff jeg er så usikker... er vel litt hønemor jeg også

 

hi

[Anonym bruker]

ok ja jeg vet ikke så mye om det så jeg får vel sette meg til å lese litt Selvfølgelig vil jeg kun min datters beste!

 

Men en 3-4åring får vel mer ut av en ferietur enn en 1åring?

 

Uansett vet jeg ikke helt jeg....

 

Takk for svar og meninger, uansett

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Det er vel avhengig av hvilken ferie det er snakk om ;-) En "sydenferie" vil så klart en 3-4 åring ha stort utbytte og glede av (og en 1 åring også!), mens en storbyferie der man planlegger å studere byens arkitektur, kunstutstillinger og innsiden av shoppingbutikker vel ikke akkurat er noe en 4 åring har det aller største utbyttet av. Når vesla, vår yngste, blir litt eldre (hun er 2 år nå) har vi planer om å ta en storbyferie sammen bare oss to en gang i året, og så en "sydentur" som barna vil ha stor glede av en gang i året.

[Anonym bruker]

Jeg har ikke lest noe om tilknytningspsykologi, men jeg ville aldri i verden reist fra en 1-åring så lenge! Alle mine instinkter sier at det er helt, helt feil.

 

Det hjelper jo ikke om ungen kjenner besteforeldrene. Hovedsaken er jo at hovedomsorgspersonene blir borte, uten at barnet forstår hvorfor, og ikke har begrep om disse noen ganger kommer tilbake. Hva dette kan gjøre med et lite barnesinn... nei, ville ikke tatt den sjansen, om det bare var 1 % sjanse for at barnet tok skade av dette.

 

Hvordan nyter man forresten en ferie når man ikke med sikkerhet vet hvordan barnet har det hjemme? En 1-åring klarer ikke å uttrykke følelser.

 

Nei, kjærlighetstur gjorde vi oss ferdige med før vi fikk barn. Heretter er det familietur, i hvert fall frem til barna er store nok til å uttrykke seg, ha tidsbegrep, og ikke minst at vi er helt sikre på at barna forstår.

[Anonym bruker]

Det blir italiatur, så litt både og... rundt å kikke på fasiliteter og få med oss en del kulturelle ting, men ser ikke heller på det som en typisk storbyferie men ikke sydentur/ligge-på-stranda tur... jeg vil gjerne se litt vingårder, og litt tyipsk romeo og julie fasiliteter, og selvfølgelig; spise god mat!!! Men vi tenkte også å bestille hotell med spa... turen er hovedsaklig for å slappe av (vi har ei veldig god jente og vi slapper godt av med henne også, men da er vi mye mer "avhengig" av planlegging og slikt ifht soving osv, hun er ikke spesielt glad i å sove i vogn =/)

[Anonym bruker]

8 dager er altfor lenge å være borte fra en 1 åring!

Men en langhelg går greit...vi var selv borte fra datteren vår fra onsdag kveld til søndag da hun var 1år.

savnet henne veeeldig, men vi viste hun var trygg hos svigers:)

 

Reis dere!!!

[Anonym bruker]

takk for det ja jeg er enig i at 8 dager er lenge uten henne, derfor blir det evt 8 dager (e.l.) med henne eller en langweekend uten henne.

 

og til deg over her: jeg er veldig enig i det du sier ang instinkter osv, men jeg VET at hun vil ha det bra hjemme med sine besteforeldre, tanter og onkler (som er ganske unge da vi også er det)... Hun nærmer seg 1 1/2 år når vi drar, og det skjer jo mye på 6 mnd når barnet er så lite! Men vi har også skype/videosamtaler som hun synes er veldig stas så vi kommer jo til å snakkes, slik at hun ikke tror vi er borte for godt,,

[Anonym bruker]

At barn får primærbehovene sine dekket betyr ikke nødvendigvis at de har det "bra".

 

En psykolog på et gruppemøte på helsestasjonen vår sa at så mye som 40-50 % av alle barn har eller får problemer med tilknytningen senere i livet, trolig grunnet valg foreldrene har tatt. Og det er helt ille.

 

Du risikerer faktisk at barnet ditt (som fremdeles ikke har tidsbegrep eller forstår at mamma og pappa kommer tilbake om et halvt år) distanserer seg fra dere (og andre senere i livet) emosjonelt, fordi han/hun har lært at dere bare kan bli borte.

 

Hadde ikke reist fra en så liten unge en langhelg engang. Og jeg er IKKE en hønemor faktisk.

[Anonym bruker]

Et råd jeg følger er ei natt per år når barna er små. Ville aldri vært borte fra 1-åring mer enn et døgn.

 

Hilsen barnevernspedagog

[Anonym bruker]

Reis! Kos dere uten barn! Jenta deres kommer sikkert til å storkose seg hos besteforeldre og lider ingen nød ved at dere er borte en uke!!!

 

Men spa, kulturelle ting, vingårder osv - SÅ mye får dere ikke med dere på 5 dager:) Huska at reisen i seg selv tar tid også!

 

Selv foretrekker jeg slike ferier uten barn. Har hatt med barn også (bl.a til Athen) og det går helt fin:). Men du er mye friere når man reiser uten barn:)