Er så forelsket...i en annen mann...

[Anonym bruker]

Jeg skrev et innlegg her for et par uker siden hvor jeg nesten angret på at jeg ikke hadde vært utro dagen før.

 

Uansett..jeg har vært sammen med min samboer i 10 år. Vi er mer venner enn kjærester. Jeg er veldig glad i han og vi fungerer fint sammen, men kun på en "overfladisk" måte. Vi har ikke sex. Vi har hatt sex 3 ganger siden oktober i fjor. For et år siden har han begynt å slite med ereksjonen når vi er sammen (ikke fysisk da han onanerer mye). og skal vi da greie å gjennomføre et samleie så må det skje på hans premisser. Hvis jeg tar litt tak under samleiet med ting jeg liker så mister han ereksjonen. Dette er jo selvfølgelig ikke noe særlig hyggelig for meg og jeg har derfor ikke blitt tilfredsstilt av han på over et år.

 

Jeg har vært ute og reist med jobben og møtte da en fantatisk mann der nede. Mye alkohol og endte med at jeg ble med han på rommet. Det ble ikke ordentlig samleie ut av det da jeg ikke hadde samvittighet til dette. Vi var sammen i 3 dager på den turen. Han er 36 år, ingen barn og kommet ut av et 8 års langt forhold for noen mnd siden. Han er da selvfølgelig fra et annet europeisk land.. Jeg kom hjem og tenkte masse på han men tenkte jeg aldri ville høre noe mer fra han. Han spurte om tlf nr mitt men jeg spurte aldri om hans. Så fikk jeg en veldig koselig melding et par dager etter at jeg kom hjem hvor han fortalte at han ikke fikk meg ut av hodet. At han visste jeg hadde familie her i Norge, men han var helt fortvilet og måtte ta kontakt med han.

 

Vi har holdt kontakten nå i 1 uke over sms og e.mail. Han vil så gjerne at jeg skal komme og besøke han så vi kan se hva som skjer. Nå er jeg helt dratt mellom 2 verdener. Jeg føler jeg er så forelsket i denne mannen, men jeg kjenner jo han ikke godt nok... Jeg tenker på han hele tiden og jeg vet søren meg ikke hva jeg skal gjøre..

 

da jeg kom hjem fra turen så fortalte samboeren min at han hadde hatt en kveld alene hvor han hadde blitt utrolig deprimert. Følte livet måtte dreie seg om mer enn det vi har sammen i dag. At vi kun eksisterte rundt hverandre pga barna. Han spurte om vi kanskje ville bli lykkeligere fra hverandre.. Vi ble enige om at vi ialelfall skal prøve å få litt gnist tilbake. Problemet er at jeg aldri har vært seksuelt tiltrukket av han. Han er en gid venn av familien igjennom mange år og da han ble forelsket i meg så bare ble det sånn. Så for meg er det vanskelig å finne tilbake til en gnist som aldri har vært der. Men jeg elsker selvfølgelig samboeren min! Det er bare ikke noe seksuelt der. Selv etter denne samtalen så har vi ikke hatt sex..

 

så jeg er fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Føler meg som en drittsekk som rotet meg borti en annen mann mens jeg var på tur. Men så fantatisk deilig å føle lidenskap og lyst igjen..

 

Men nå vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.. Blir jo helt spist opp innvendig! Noen råd til en sliten sjel..?

[Anonym bruker]

Jeg har dessverre ikke så veldig mange gode råd til deg, men jeg er i akkurat samme situasjon selv. Min mann og jeg har vært sammen noen år lengre enn dere, og vi har veldig mange av de samme problemene som du nevner. Og jeg har vært utro. Til gangs. Med samme mann. Og har det helt forferdelig med meg selv.

 

Jeg tror at den intense forelskelsen du føler ovenfor han du har møtt kanskje egentlig er helt reell, men du fikk oppmerksomhet på den måten du vil ha og du er sulteforet på den oppmerksomheten i det forholdet du er i. Med egne erfaringer frisk i minne, så vil jeg råde deg til å la være å hoppe i noe nytt før du er sikker på hva du vil, og avslutter det forholdet du er i. Å være utro selv om man ikke har det bra, er ikke minste motstands vei. Du kommer ikke til å ha det noe bedre med deg selv etterpå, selv om følelsen der og da er fantastisk. Bli enig med deg selv og hva du vil, det er det eneste rådet jeg kan gi deg.

[Anonym bruker]

* Kanskje IKKE er helt reell, skulle det stå.

[Anonym bruker]

* Kanskje IKKE er helt reell, skulle det stå.

[Anonym bruker]

Tusen takk for et fint svar..Trist å høre at du opplever mye av det samme. Leser flere innlegg her inne om at man bør holde sammen for barna sin del så lenge forholdet er greit.. Men det vil gå så på tross av min egen livskvalitet.. den skal vel bety litt den også?

 

Men det er vel nettopp som du sier. Jeg er sulteforet både på lidenskap, oppmerksomhet, og faktisk bli sett på som kvinne og ikke bare mor.

 

Problemet er da nå at jeg fungerer ENDA dårligere med samboeren mn da jeg kun tenker på denne mannen. Hvordan får jeg han ut av hodet?

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er ikke en av dem som mener at man skal holde sammen utelukkende på grunn av barna, nettopp fordi det til syvende og sist går ut over din egen livskvalitet. Og det kan umulig være meningen at man skal være ulykkelig for å prøve å holde noe sammen som kanskje egentlig ikke er liv laga...

 

Det er ikke enkelt å bare få noen "ut av hodet" ved å bestemme seg for det! Det vet jeg alt om. Jeg pleier å si at hodet vet hva som er fornuftig, og hva jeg burde gjøre, men når kropp og sjel stritter så inni granskauen i mot, så er det ikke enkelt... Men du har all anledning til å la være å treffe ham, og avstand hjelper. Det hadde vært verre om du hadde møtt ham hele tiden (slik som er tilfelle for min del...). Men, EN viktig ting: Ikke gå ut av forholdet ditt på grunn av denne nye mannen, gå ut av forholdet hvis DU ikke ønsker å være i det, helt uavhengig av noen andre!

 

Hilsen Anonym 12.55