Er det så nøye om foreldrene elsker hverandre da?

[Anonym bruker]

Det virker som om alle blir oppfordret til å søke sin egen lykke bestandig.

"Gå fra ham, barna har det best med lykkelige foreldre selv om det er på hver sin kant" osv i den duren.

 

Jeg vet ikke om jeg er enig. Forutsatt at forholdet er sunt, (altså ingen vold eller misbruk av noe slag.) hvorfor kan ikke foreldre holde sammen selv om den store lidenskapen og forelskelsen ikke er der lenger?

Jeg tror ikke barn merker om foreldrene elsker hverandre eller om de er "bare" glade i hverandre. Så lenge man respekterer hverandre, behandler hverandre fint og jobber for et fint familieliv så er det supert for barna.

Man skal selvsagt ikke gå rundt og være ulykkelig, men gjør det noe å "bare ha det greit"?

 

Eller finner ikke nåtidens foreldre seg i å ha det sånn. Man lever jo tross alt bare én gang, såvidt vi vet.

[Anonym bruker]

Jeg kan bare snakke om mine egne erfaringer og jeg merket VELDIG godt at mine foreldre ikke elsket hverandre. De krangler aldri og det var aldri vold, men det var mye stillhet. Stillhet og en snål stemning i huset.

Da de skilte seg, omsider, da jeg var 20 år så kom det ikke som et sjokk og jeg ble glad på deres vegne. Nå har de begge nye partnere og er fornøyde med livet, de ler mer, de smiler og de har det godt:-)

[Anonym bruker]

Ja hvorfor ikke holde sammen for barna sin skyld hvis man har det greit sammen?. Tror det på sikt kan skade barna mer med alle disse skilsmissene.. at familien har det best som far, mor og barn.. Og det er da ikke alle forunt å være lykkelig forelsket hele livet, men har man noe dårligere forhold om man "bare" er glad i hverandre da? Hvorfor tror mange da at det er så mye bedre å søke lykken der ute, splitte opp familien.. unger som må på samvær hit og dit, forholde seg til stesøsken, steforeldre, stebesteforeldre osv osv.. Hva med trygghetene og kontinuiteten som en familie gir??

[Anonym bruker]

Fordi barn fortjener å vokse opp med foreldre som kan vise følelser og være gode mot hverandre av egen vellyst, ikke for å tekkes barna. Jeg er selv skillsmissebarn, og jeg kan ikke beskrive hvor glad jeg er for at de ikke holdt sammen for min skyld. Barn merker at noe mangler i et forhold. Selv om man kan omgås og leve som venner vil kjærligheten mangle og det merkes. Og det vil gi barna et forvridd bilde på hva kjærlighet er. Og historien gjentar seg.

[Anonym bruker]

Hadde jeg ikke elsket mannen min mer så kunne jeg nok levd sammen med han som venn - for barnas skyld. Jeg tror også at jeg faktisk kunne sett bort fra en forelskelse også. Dvs om jeg levde i et venneforhold og ble forelsket i en annen - så kunne jeg nok satt barna høyere. Jeg hadde nok blitt boende med mannen og barna.

Vil for all del unngå skilsmisse. Ser hver dag gleden mine barn har av å både ha mor og far i samme hus.

 

Mulig noen andre seg gleden deres barn har av å ha en stefar og stemor. Vi er alle ulike, men jeg mener at man i dag gir for lett opp et forhold. Man er passe naiv om man tror at man skal sveve på lykke hele livet. Livet går i bølgedaler. Det er bare å spenne seg fast og bli med på turen, så prøver man å unngå de kvasse kantene.

[Anonym bruker]

Det er nettopp slik jeg lever med min mann. Vi har det fint sammen men ingen lidenskap eller sex. Vi holder sammen pga barna. Men...som sagt vi lever kun en gang, og jeg er ikke kun en mor! Jeg er også en kvinne, med behov, lengsler etc Man blir bitter til slutt når man ikke får opplevd følelsene mange andre har og det man lengter etter selv.. Men fortsatt sitter vi her i forholdet og holder sammen pga barna.

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min elsker ikke hverandre lenger men bor sammen pga datteren vår. Hadde vi ikke hatt henne hadde vi ikke bodd sammen. Men vi er kjempe gode venner er veldig glad i hverandre men er ikke mann og kone.

[Anonym bruker]

Jeg mener at man skal prøve i det lengste å få ting til å fungere hvis det er barn inne i bildet, men jeg tror ikke det er sunt for noen å være i et kjærlighetsløst forhold i lang tid.

Jeg er ikke "bare" mamma, jeg er min egen person, og min mann er ikke "bare" pappa. Man fortjener litt lykke kun for sin egen del her i livet også, og jeg vet at jeg hadde vært et veldig ulykkelig menneske hvis jeg skulle tilbragt livet sammen med en mann som jeg bare er venn med.

Og jeg vet litt hva jeg snakker om, fordi jeg er litt i den situasjonen, og har vært det en god stund...

[Anonym bruker]

Det er nøye fordi man er rollemodeller for barna først og fremst. Det du vil at barna skal oppleve i et forhold skal du vise dem gjennom å leve slik selv:)

[Anonym bruker]

Tror ikke barna har vondt av at foreldrene ikke elsker hvarandre så lenge de faktisk trives sammen og kan ha det hyggelig. Tror ikke det er sunt å vokse opp med foeldre som er likegyldige til hverandre og som bare sitter der uten å ha noe å snakke om...

 

Om jeg skulle slutte å elske mannen min kommer ikke jeg til å løpe fra han på flekken. Han er min beste venn og vi har det gøy sammen selv i de periodene mn føler at kjærligheten kanskje ikke er på topp.

[Anonym bruker]

Jeg vet at foreldrene mine har levd som søsken de siste 20 årene, men de har nå "grodd sammen" på et vis. Han tjener pengene og tar seg av alt utendørs, mens hun ordner alt som har med hus og mat å gjøre. De er utrolig forskjellige i personlighet, og jeg har flere ganger sagt til mamma at dersom hun ønsker å komme seg videre, så er det så klart helt greit. Men de trives nå begge to; bor sammen som venner, og elsker å være sammen med barna og barnebarna. De krangler så og si aldri.

 

Må innrømme at jeg er glad for at de holder sammen, syns det ser skikkelig stritt ut med "dine barn", "mine barn" "stemor" osv osv; hvor skal jula feires, hvem kan bes til bursdagene, osv osv.

 

Her elsker jeg mannen min, men har ingen seksuell tiltrekning til ham overhodet. Men nå har jeg alltid hatt laber sexlyst da, og han er heldigvis heller ikke en som MÅ ha sex 3 ganger i uka. Har vel sex ca 1 gang per uke nå. Jeg ser at han er en kjekk mann med flott kropp, han er snill og har en veldig god jobb, og jeg er stolt over å være kona hans. Selv om han er veldig upraktisk og direkte lat når det kommer til alt som skal gjøres i/rundt huset! Hehe...

 

Jeg var stort sett singel til jeg ble 26 år, og de gangene jeg opplevde sommerfugler og var intenst betatt, så endte det alltid med at jeg ble behandlet dårlig og såret av menn som ikke likte meg nok, og som ikke var klare til å binde seg. Ellers var det menn som var forelsket i meg, og som jeg ikke klarte å føle noe for

 

Mannen min jaktet på meg og jeg falt for at han var så snill og kjærlig og viste at han virkelig ville ha meg. Og jeg ble gradvis veldig glad i ham, og etterhvert elsket jeg ham bunnløst mye <3 Jeg er villig til å stå ut med MYE før jeg i det hele tatt kan vurdere å skille meg, for selv om jeg er en ganske pen og slank kvinne med god utdannelse og jobb, så vet jeg at utvalget er DÅRLIG for en småbarnsmor, og da barna har det best med foreldre som er sammen (så lenge det ikke er snakk om mye krangling eller vold, så klart).

[Anonym bruker]

Men dere som bor i kjærlighetsløse forhold, med deres beste venn.... Er det ikke et spørsmål om tid før noen blir utro? Jeg mener, greit nok at lidenskapen forsvinner etterhvert men kjærlighet bør være der? Vi mennesker er ikke skapt for å gå et helt liv uten sex og følelelser....meninger?

[Anonym bruker]

Altså,-vi lever dette livet...Hvordan vil DU leve det? Og hva vil DU tenke tilbake på når du skal dø?? Vi velger faktisk helt fritt hver og en,-enten på øverste, nederste eller midterste hylle;)

[Anonym bruker]

Nei, det er jeg ikke enig i, for dersom man er ansvarlig for andre så kan man ikke gjøre som man lyster til enhver tid.

 

Hvis det er slik man ønsker å leve så får man heller la være å dra andre inn i det.

[Anonym bruker]

Jeg er fullstendig imot å utslette seg selv som menneske og bruke sitt eneste liv på noe som ikke egentlig er ønsket bare fordi man har fått barn. Selv om man har fått barn er man et menneske også, man er et selv også.

 

Å skulle kaste bort mitt eneste liv på et kjærlighetsløst forhold gjør meg kvalm. Tenk som du kommer til å angre når barna er voksne og flyttet og lever sine liv og du sitter der alene, halvgammel og oppbrukt.

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i ti år nå. Vi har jo ulike faser vi går igjennom i vårt forhold. Av og til er det kjedelig, av ig til spennende, av og til sex tørke, av og tik er vi egoistiske. Av og til er vi nære og onsorgsfulle. Av og til støttende og samkjørte og av og til i konflikt.

Hadde vi ikke hatt ungene kan det jo være vi hadde skilt lag før, men det vet vi jo ikke.

Men vi er en familie nå, vi ee del av noe større. Om vi ikke er superforelska alltid så finner vi tilbake til oss, og finner tonen igjen.

 

Det er trygt og godt, vi elsker hverandre og vi elsker barna våre og ikke minst vi elsker familien vår.

 

Merker vi at ting oss i mellom blir for lite