Når skal det egentlig gi seg? OBS! Langt og forvirrende!

[Anonym bruker]

Jeg er relativt i ung (i midten av 20-årene), og jeg trenger virkelig å få dette av hjertet mitt før jeg sprekker!

 

Da jeg var ung og dum ble jeg kjæreste med en fantastisk flott fyr (mente jeg da). Vi var de første for hverandre på stort sett alle måter, og vi kjente hverandre godt før vi ble et par. Vi begynte å ha sex etter svært kort tid, siden vi begge mente vi var klare for det, og hadde tenkt mye på det. Siden vi var de første for hverandre, ble det til litt prøving og feiling, men jeg har aldri angret på dette da jeg absolutt ELSKET det da vi var sammen! Unge og dumme som vi var, brukte vi aldri kondom eller noen form for prevensjon fordi det kunne "ødelegge" øyeblikket. Heldigvis ingen graviditeter! (Helt utrolig, men sant!)

Jeg elsket ham. Virkelig. Og jeg vet han elsket meg. Vi var uadskillelige i mange år, til tross for at min far til stadighet fortalte meg at kjæresten min ikke var verdt meg.

Så kom dagen.. den dagen alle følelser forsvant. Vi vokste fra hverandre. Han begynte å se ned på meg. Jeg kunne ikke være med vennene mine uten at han var rasende. Ingen trening, ingen konserter, ingen fortrolige samtaler med venner.. Han var sjalu på alt og alle! Han begynte å slå meg mens vi hadde sex. Han klorte meg opp og skadet meg psykisk. Og jeg ble redd ham.

 

En ny venn hjalp meg å se hva jeg måtte gjøre. Jeg kom meg vekk, startet på nytt og fikk meg raskt ny kjæreste, men jeg turte aldri fortelle våre felles venner hva som hadde skjedd, noe som førte til at jeg ble den store, stygge ulven.

Vi bodde i samme by lenge, men hele tiden følte jeg at jeg aldri ble "ferdig" med eksen min, selv om han også gikk videre. Lang tid gikk uten noen form for kontakt, men til slutt klarte jeg ikke holde på tankene mine mer, og sendte ham en melding der jeg forklarte ham hva jeg mente. Han godtok, og påtok seg skyld, og jeg følte vi kunne være venner igjen. Vi møttes for en kaffe og en øl, og jeg følte at følelsene mine fremdeles var der. Hans seksuelle følelser må hvertfall ha vært der, for han forklarte meg i detalj hvordan han savnet meg. Jeg lo det vekk. Jeg ble litt brisen og kanskje smigret, og han fulgte meg hjem for min egen sikkerhet, da det hadde vært mange voldtekter i området. Jeg takket ham for at han klarte å være min venn og gav ham en godnatt-klem. Og før jeg hadde fått sukk for meg, hadde han revet meg i bakken og voldtok meg hjemme i min egen leilighet.

 

Jeg gråt lenge etterpå. Han var så sterk, og jeg forsøkte å få ham vekk med all makt, men en liten del inne i hodet mitt sa meg at jeg kanskje likte det. Dette skjedde flere ganger. Han truet med å drepe kjæresten min om jeg ikke fortsatte som hans personlige sex-slave, og redd som jeg var fant jeg meg tilslutt bare i det. Jeg klarte endelig å manne meg opp, og fortalte det til kjæresten min. Han er heldigvis en fantastisk mann! Han mente det ikke var min feil, og gikk etter eksen min med alt han hadde. Det endte med at eksen flyttet fortere enn noen andre jeg vet om.

 

Men så; jeg klarer ikke å få ham ut av hodet mitt! Jeg tenker på ham hver dag! Jeg tenker på det gode som var, og hvor jævlig han behandlet meg! Hvorfor slipper det ikke taket? Jeg vil selvfølgelig aldri noensinne gå tilbake til ham, men jeg forstår bare ikke hva som skjer i hodet mitt!

Jeg har forsøkt alt! Finnes det noen med erfaringer? Jeg vil bare huske det gode, ikke alt det vonde!

[Anonym bruker]

Det virker jo absolutt som om du trenger å huske det vonde, slik at du holder deg langt unna!! Virker som problemet ditt er at du henger fast i det du tror han er. Han høres ut som en med sterke psykopatiske trekk. Hadde jeg vært deg, hadde jeg funnet en bra terapeut.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Jeg tror du har rett i det du sier at jeg henger igjen i den gutten jeg en gang kjente. Jeg har forsøkt alle terapeuter i mils omkrets, men de mener jeg ikke har tatt skade av dette, og at jeg er for oppegående til å ha krav på hjelp. Jeg gråter mye over dette, men bor i en liten by der alle kjenner alle, så jeg kan ikke vise det utad.

Skal vurdere å finne meg hjelp i nabobyen. Tusen takk igjen for svar. Har lenge gått rundt med dette i hodet, så det var veldig greit at noen orket å lese.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg bare lurer, er det slik at du kanskje føler et indre sug mot ham?

Kanskje er det fordi han var din første? Det er ikke unormalt å føle seg sånn etter å ha blitt mishandlet. For det er det du har blitt!!

[Anonym bruker]

Ja, jeg føler det vel slik. Jeg vet ikke hvorfor, og kan egentlig ikke forklare det. Sexlivet vårt var veldig bra, og han var alltid oppmerksom på mine behov og lyster, så jeg vet ikke om det kan ha noe å si? Kjæresten min er litt mer forsiktig, men så absolutt bedre, så jeg vet ikke. Alt er egentlig bare rot i hodet mitt. Uff!

 

HI

[Anonym bruker]

Sexlivet er IKKE bra når endel av det består i mishandling og voldtekt!! IKKE glem det!!

[Anonym bruker]

De fleste kvinner vil alltid ha en mann fra fortiden som de aldri vil glemme. Det vil ALLTID finnes en mann fra fortiden som vi aldri klarer å glemme, og som vi tidvis fantaserer over. Googler navnet hans, eller smugtitter på facebook, eller sjekker skattelistene.. Sånn er det bare, for oss alle

 

Det betyr ikke at vi ikke er lykkelige i forholdene våre, men bare at vi var mennesker med følelser også før vi traff den vi i dag har endt opp med.

 

Dette er tydeligvis din.

 

Han har slått deg, voldtatt deg og er grenseløst sjalu, så det er godt at du har kommet deg videre, ja til og med inn i et sunt og godt forhold med en mann som elsker deg! Mannen din nå virker jo utrolig flott, og han må være utrolig sterk psykisk som taklet at du var "sexslaven" til eks'en mens dere to var sammen. For en flott kar, som virkelig klarte å sloss for deg og skremme unna den fæle eksen din som voldtok deg! Mange menn hadde ALDRI kommet over at dama hadde sex med eks'en, i og med at det foregikk over tid før du sa det til ham. He's a keeper

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar! Det virker som du forstår akkurat hva jeg mener. Og ja, mannen min er en FANTASTISK mann og den beste faren barnet vårt kan ha! Han er stor av sinn, og han hørte virkelig etter da jeg tømte meg for all dritt. Han satt pris på ærligheten min, sa han.

Jeg føler jeg svikter ham litt på denne måten, og jeg vil så gjerne slippe taket! Han fortjener jo kun det aller beste i livet, og jeg føler meg så liten og dårlig.

Du har helt rett! Han er virkelig verdt å holde på!

 

HI

[Anonym bruker]

Kan du greie å "legge bort" din eks hvis du tenker på ham som to personer? En som var din ungdoms gode kjæreste - som ikke finnes i dag.

Og den andre som er voldtektsmann som har misbrukt deg - som er den han er i dag.

 

Kanskje er det lettere å akseptere at du hadde gode følelser for den han var - og likevel akseptere at det er ikke den han er i dag. For det er ikke noe igjen av den han var - da ville han aldri ha misbrukt og voldtatt deg!

Vet ikke om jeg får klart nok frem det jeg mener her, men kanskje det kan hjelpe likevel. Jeg har vært nødt til å gjøre dette med en person selv. Da er det også lettere å akseptere at man en gang hadde masse gode følelser for en person, men at de kan begraves og avsluttes - fordi denne personen ikke lenger eksisterer.

 

Når man "holder fast" på personer som man vet ikke er bra for en selv, så bunner det av og til i at en del av deg ikke tror du fortjener bedre.

 

Men vet du hva? Du fortjener bare det beste! Du var tøff nok til å avslutte forholdet til din eks. Du var til og med tøff nok til å si fra til mannen din, selv om du ikke visste hvordan han ville reagere. Og vet du hva - mannen din, som du sier er en FANTASTISK mann..... HAN synes tydeligvis at DU er minst like FANTASTISK siden han stod opp for deg som han gjorde overfor din eks.

 

Så tilgi deg selv! Du lurte på om du kanskje likte det din eks gjorde mot deg - det tror jeg er en "overlevelsestaktikk" for å komme deg gjennom det som han gjorde mot deg. En del av hjernen din vil ikke akseptere at den din eks var i ungdommen kan gjøre noe sånt mot deg - og så leter den etter noe som gjør det "lettere" å holde ut tanken. Men det er bare tanker, det er ikke virkelighet. Så tilgi deg selv - DU er ikke skyld i noe av dette.

 

Husk - din fantastiske mann mener du er minst like fantastisk, han mener du er en så fantastisk dame at han er villig til å gjøre hva som helst for deg!

[Gjest Moderator]