idag gjorde vi også det....

[Anonym bruker]

kranglet!Jeg og samboer, nå er han sur og nekter å snakke med meg!!?(14 år eller?)

 

Vi kranglet nesten aldri før vi fikk barn, men etter da har vi kranglet hver eneste dag mer eller mindre.....

 

Vi hadde en tøff start med barnet og det er egentlig enda vanskelig....alt vi ikke hadde sett for oss, men men sånn er livet.

 

Han har nesten sluttet å hjepe til hjemme, og med barnet, særlig etter at jeg sa til han at det ikke hjalp med bare en times hvile for meg!! "Da er det jo ikke noe vits at jeg har barnet hvis det ikke hjelper"...

 

Jeg mener han kan skifte bleier, leke, kose, mate osv...men neida, bare for at jeg sa det så ORKER han ikke....HERLIG! Han er utslitt han også vell....ja hva er jeg da??!

Hadde fødselsdepresjon i tillegg, og mener jeg enda har det....

Jeg sliter med enormt verk i kroppen (går påsmertestillende stort sett hver dag)og skal på sykehus pga _noe_, men det er tydeligvis ikke noe han bryr seg om...

 

Jeg angrer stort sett hver dag på at jeg fikk barnet med HAN. Jeg elsker barnet, men jeg tror hun merker at noe er galt mellom oss....jeg blir tilogmed sur på barnet pga faren og slik skal det ikke være!!!!

 

For å si det slik: hadde jeg hatt råd til eget hus og hatt ferdig utdannelse så hadde jeg flytta mest sannsynlig!!!

 

Han bare rakker ned på meg:(

 

Hva skal jeg gjøre?

Han sitter bare å ignorere meg nå...

Jeg fantaserer ofte hvordan det ville ha vært å være alenemor med egen bolig og bare barnet og meg å konsentrere meg om, men jeg tør liksom ikke helt ta steget....tenker på barnet også, at jeg "tar" faren bort fra henne....

[Anonym bruker]

Enten så må dere kommunisere eller så flytter du. Hjelp får du uansett jenta

 

Er vel ikke bedre at både du og minsten blir rakket ned på? Barn merker dette velig godt.

 

Husker mine sa når vi flytta fra hverandre- at de aldri har hatt så bra og at mamma smiler hele tiden.

 

Da var gutta 4-8-10 år

[Anonym bruker]

Oida! Pust dypt og ta to steg tilbake. Det kan virke som om dere trenger hjelp utenfra. Både sammen og hver for dere. Jeg ville bestilt parterapi og samtidig fortalt hvordan du har det til noen på helsestasjonen. Har du noen der (helsesøste) som du kunne betrodd deg til?

Det er slettes ikke en uvanlig situasjon dere er i og det finnes hjelp å få! Uansett hvordan utfallet mellom dere til syvende og sist blir, er det barnets beste som skal være i fokus.

Tror dere trenger litt ventilering begge to?

 

[Anonym bruker]

takk fo svar:)

 

Jeg tviler på at han blir med på noe samtaleterapi:(

 

Jeg har betrodd meg til helsesøster angående fødselsdepresjonen, men ikke noe mere enn det. Jeg føler ikke det er noe hjelp å få...

 

Han snakker fremdeles ikke med meg, vi har kranglet i hele dag og hele lørdagen er ødelagt:(

 

Jeg orker ikke dette mere:( Jeg er møkka lei alt nå!

 

Føler på en måte det er bedre om jeg og barnet flytter(jeg slipper å være frustrert over han og la min irritasjon gå utover barnet)...

men samtidig så vet jeg ikke....alt er bare kaos:(

[Anonym bruker]

Kjære deg..Husk at du er proppfull av hormoner og at dere har vært gjennom en voldsom endring.. Det er ganske normalt at forhold skranter i etterkant av en fødsel. Mange er ekstra nærtagende og småting blir ofte enorme....

 

Om ikke han vil gå i terapi, kan ikke du gjøre det? Snakk med legen din om helsestasjonen ikke var noe særlig. Det er ikke gøy å ha det slik, men gi det litt tid. Kanskje han syns alt er litt vanskelig nå, men ikke klarer å kommunisere det ordentlig?

 

Føler virkelig med deg! Men for jentas skyld kanskje det er greit å prøve litt til?

 

Sender deg noen gode tanker <3

[Anonym bruker]

Tusen takk:)

men nå har vi vært foreldre i over 1 år!!!(men han har en fra før og da på 7 år)

 

Jeg føler jeg prøver og prøver og prøver, men ikke han.........

 

Ikke vil han forlove/ gifte seg, ikke la meg kjøpe meg inn i hus og bil...vi har vært sammen i 6 år og jeg føler jeg går glipp av alt!Jeg eier ingenting, har ikke fullført utdannelse og føler meg bare som en taper:(

 

Kanskje jeg burde snakke med noen andre ja...skal tenke litt på det:)

 

Beklager så mye at jeg klager så fælt:(

[Anonym bruker]

alt i orden... Man må det av og til..

 

Misforsto litt jeg, trodde baby var liten... Skjønner at du er frustrert... Men hva sier han om du setter foten litt ned da? Sier at sånn her kan du ikke ha det lenger? Du skal jo ikke føle det sånn her over for lang tid....!

 

(siste anonym)

[Anonym bruker]

Jeg ville fått en time på familievernkontoret, først alene, så sammen med samboer.

 

Ofte så hjelper det med litt hjelp fra en nøytral part.

 

 

[Anonym bruker]

hvis jeg "setter foten ned" så blir han bare sur og skjønner ikke hvorfor jeg klager:( så fortetter han å sture og ignorere meg:(

 

Jenta er veldig mammadalt i tillegg(starter snart i barnehage og håper det blir bedre da), men er jo ikke rart hun er mammadalt siden det er jeg som er sammen med henne døgnet rundt!

 

Og HVIS mannen finner på å la meg "hvile" en stund ekstra om morgenen og han tar barnet så omtrent "kaster" han henne til meg med en gang jeg kommer i stua....

[Anonym bruker]

Dette må du ta tak i... godt tips med familievernkontoret! Vil han ikke høre på når du setter ned foten må du jo, som du sier, ta saken i egne hender til slutt Det er ikke bra for jenta deres at det skurrer for lenge heller...

 

(meg fra i stad )

[Anonym bruker]

Det tok meg 5 år å ta det steget.... Og aldri sett meg tilbake. Det var det beste jeg kunne gjøre for meg og barnet mitt. Barn har det ikke bra i å vokse i et hjem med bare krangling!! Og tro meg, alt går og alt ordner seg, også det økonomiske.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

nei føler hun også blir mere sint når hun "ser" at vi e uvenner...

 

uff for en grusom mor jeg er:( Jeg vil ikke hun skal vokse opp i et slikt forhold:(

må vell bare ta kontakt....:S

[Anonym bruker]

Du er ingen dårlig mor.. Ikke la deg få slike tanker! (Selv om det helt sikkert er lettere sagt enn gjort). Her må du finne ut hva som er best for deg og jenta di, hva som er best for mannen din får han finne ut selv... Kanskje ikke så lett å gjøre alene, og da er det godt å finne noen å snakke med....

[Anonym bruker]

ja, men jeg lar jo min frustrasjon over samboer _gå utover_ henne:S Jeg skammer meg....

 

Til deg som tok steget: så bra at dere fikk det bedre!

Jeg er så redd vi ikke skal klare oss..og jeg er så redd for å angre og ikke kunne gå tilbake....

[Anonym bruker]

Mange skriver at du bare skal gå.. og det KAN jo være det er slik det må bli.. jeg kjenner ikke situasjonen din godt nok.. men vi hadde også en sånn periode.. mye som ikke gikk som det skulle i småbarnstiden + + + og jeg angret på mannen og var mye sint, fortvilet + + + Det ble mye utrivelig og krangling + + + Og jeg skjønte ikke at HAN ikke innså hvor teit han var og hva han BURDE gjøre..

 

Nå er dette 7 år siden, og vi venter nr 3 og har det ganske bra vil jeg si Jeg er ihvertfall veldig glad vi er sammen fremdeles..

 

Når jeg ser tilbake så ser jeg at vi begge kunne gjort ting annerledes.. jeg hadde også forandret meg mye.. fra å være den morsomme, spontane + + + så var jeg bare den masete, alvorlige, kritiserende + + + Og jeg mener fremdeles jeg hadde en del ting som jeg brettiget kunne være sur for.. og han hadde helt klart en del forbedringspotensiale... Men situasjonen ble ny for oss.. hvor mye 2 barn krevde var nok ingen av oss forberedt på.. det å måtte avtale HVEM som skulle kunne gå ut, når vi begge var vant til å bare gjøre det vi ville.. etterhvert ble det til at vi telte hver ting vi gjorde, og mente det var den andre sin tur..

Jeg ORKET ikke å bli tatt på.. (fikk dekket kosebehov med babyen.. koste med den, og avviste mannen).. mens han hadde følt seg avvist i lang tid.. og det gjør noe med hvordan han føler sg...

 

vi kom oss aldri noen plass for å snakke med noen.. burde kanskje gjort det? Det er IKKE lett å leve sammen.. det er vel derfor det finnes så mange samlivsterapauter der ute.. og samlivskurs for nybakte foreldre..

 

Jeg tror nok at innimellom ønsket vi begge at vi ikke var sammen lenger... men jeg tror nok kanskje også at siden vi begge kommer fra familier hvor foreldrene våre fremdeles er gifte, så var det å gjøre det slutt ikke et stort alternativ.. og jeg tenkte flere ganger at " jeg har tatt valget om å få barn med han, så da må jeg bare leve med det".. og jeg ville ikke bli en av "alle de som ikke greier å holde sammen".. en av statistikken... I perioder følte jeg at vi bare sameksisterte, og det var ikke mye kos...

Og jeg tror nok at om det hadde blitt slutt da, så hadde jeg nok sagt "Det var bare sånn det måtte gå... vi passet ikke sammen, og kunne aldri gjort det"...

Etter hvert som tiden gikk (og jeg greier ikke helt å forklare hvordan) så har vi liksom funnet tilbake til hverandre... Ungene har blitt større og krever mindre.. og jo større de har blitt, jo flinkere har han blitt til å finne på ting med dem.. det er akkurat som om det er lettere for han å "connecte" med dem når de er større.. han er flinkere enn meg til å ta dem med på sykkelturer og gjøre sånt, og han tar dem med seg på egen hånd... og syns tidligere at det bare var jeg som fant på ting med dem.. men det er kanskje lettere for mor å connecte når de er mindre? Han ble stresset når pupp var utenfor rekkevidde, og ringte fort etter meg..og ble mer stresset når de var syke da de var små...

 

Jaja.. uansett... nå er jeg VELDIG glad vi fremdeles er sammen, og vi har det mye morro sammen.. Det betyr ikke at vi ikke krangler i det hele tatt lenger, men jeg tror nok vi velger våre kamper mer.. og har blitt mer tålerante mot hverandre... VI har begge fått mer initiativ, og stiler mer opp for hverandre, og viser mer at vi bryr oss om hverandre... Jeg ser jo at han ikke er feilfri, men det er ikke jeg heller.. (og det må jeg bare innse)..

Vi koser oss på ferier sammen, og er veldig glad ungene slipper å bo litt her og der.. Og ser at de har glede av oss sammen...

 

Men jeg vet ikke helt hva som er løsningen for deg... men nå når vi først har holdt ut sammen, så er ihvertfall jeg glad for det.. (vi har nok hatt litt mottoet: Om vi finner oss en ny partner, så blir det sikkert bare andre ting å irritere seg over hos den personen.. )

 

Uansett - lykke til!!!

(Dette med hus og bil og sånn, kan det være lurt å komme til bunns i.. om han har hatt et forhold som har gått skeis før.. og dere krangler mye nå, så føles det kanskje spesielt å NÅ begynne å dele eller hva jeg skal kalle det)..