Hadde du turt å bli gravid dersom du

[Anonym bruker]

1 . hadde to barn fra før

2. Du hadde en mann som du elsket, og som tok på seg majoriteten av husarbeidet og ungene.

3. Du hadde en alvorlig spykisk lidelse, som du godt mulig må ha resten av livet.

4. Når denne sykdommen kan kreve medisinering med trassige bivirkliger fra tid til annen.

5. Når du tidvis hadde mye suicidale tanker - men som tross atl komme kom til å blir gjort noe med.

6. Når du gikk i terapi en gang i måneden

7. Når terapauten mente du sikkert klarte svaengerskapet, og at der nok fantes en medisin som kunne brukes i denne perioden.

8. Når du fungerte godt i samfunnet, men lang utdannelse, og jobb og bar lønn.

9. Når du ønsket dette varnet veldig

10 Når mannen ønsket det veldig?

 

?

[Anonym bruker]

Nei.

 

Fordi jeg, som er fysisk og psykisk frisk, har tre barn og ser hvor utrolig mye famiien krever med det tredje barnet. Fordi dagene blir sugd bort i barn og husarbeid og jeg aldri har tid til meg selv.

 

Hvis du er så syk som du skriver, ikke få flere barn. Å ha tre barn er mildt sagt hektisk og krevende.

 

 

[Anonym bruker]

Nei!!!

[Anonym bruker]

Nei, ville nok ikke blitt gravid. For OM jeg hadde bært frem barnet og født det ville jeg nok vært ganske så egoistisk.

[Anonym bruker]

Hvorfor ikke da? Skdommen? Kan nevne at det er en sykdom som ikke går ut over barna, men bare mammaen. Jeg har altså full jobb med denne sykdommen, adlri vært syklemd eller brukt egenmelding ifm. den psykiske sykdommen. Jeg har mye tid og energi til overs syns jeg. Barna er lykkelige, trygge og harmoniske. Huset er alltid størkent. Jeg studerer fulltid ved siden av jobb - tar mastergrad (samlingsbasert). Synger i kor med øving to ganger i uka, samt konserter. Spiller i et symfoniorkester en gang i uka. Driver med frivillig arbeid 10 timer i mnd (krisetlf), og er politisk aktiv.... jeg fungerer ganske bra med andre ord.

 

De barna jeg har merker ikke noe ti psykdommen. Mannen min merker ikke så mye han heller (litt selvsagt)

 

Symptomene mine er panikkanfall, mareritt om natten. perioder der jeg føler meg lettere deprimert, og netter der alt er håpløst.

 

Men hpløsheten og deprisjonen handler om dette barnet vi ønsker oss, som jeg ikke tør prøve på

[Anonym bruker]

Beklager skrivefeilene, jeg sriver på mobil

[Anonym bruker]

NEI!

 

Forstår jo godt at du ønsker deg flere barn, men du har nok med de to barna du har fra før. Klart barna dine merker at det skjer ting med mor. Barn merker lett forandringer i foreldrenes sinnstemning, selv om du ikke tror det selv. Du sier du har panikkanfall, men da lurer jeg på hvordan du klarer å unngå at dette skjer når du er i nærheten av barna? For anfallene er jo ikke noe du kan styre selv?

 

Du sier i hovedinnlegget at du kommer til å bli frisk i fremtiden, så da mener jeg du bør vente med barn nummer 3 til psyken din er "normal" igjen. Det er jo aldri noen garanti for at man blir "kurert" eller for at man ikke blir verre. Derfor mener jeg at det er egoistisk av deg å få flere barn.

[Anonym bruker]

I utgangspunktet sier jeg meg enig med de andre her.... men det siste innlegget ditt beskriver også en dame med store personlige ressurser!

 

Kanskje er det egoistisk å få et barn til... På den andre siden - både du og mannen din ønsker dette barnet inderlig, dere har tydeligvis store personlige positive ressurser også.

 

Et barn kan trekke et mye dårligere lodd i livet enn å få ressurssterke foreldre som inderlig ønsket seg dette barnet - selv om mor har noen problemer....

[Anonym bruker]

Jeg leste ikke hovedinnlegget ditt godt nok og ser jo nå at du ikke har skrevet noen om at du ser for deg at du kommer til å blir "kurert". Men jeg mener fremdeles at det er egoistisk av deg, også med tanke på at det er din mann som må ta hovedansvaret for både barna og hjemmet. Det høres ut som om du har mer enn nok med å ta deg av deg selv og familien du har fra før, så hvorfor ta sjansen på å få et barn til? Å få et barn til er ikke noe man kan omgjøre om det skulle vise seg at det ikke fungerer likevel, men det vet du jo selvfølgelig.

 

Men har du tenkt på at en fødsel ikke er bare bare i seg selv også? Du har jo ingen garanti for at du ikke får en fødselsdepresjon i tillegg til det du sliter med fra før, det er jo noe alle kan få. Eller risikere at det skjer noe i forbindelse med fødesel e.l som gjør at du får deg en knekk.

 

Ta vare på de to barna du har, og på mannen din. Nyt familien din, og fokuser på å forbedre livskvaliteten din, i stedet for å ta deg vann over hodet.

[Anonym bruker]

Om du leser hovedinnlegget ditt selv HI så ser du vel at det er få ting på listen som tilsier at dere bør få et barn til?

 

 

[Anonym bruker]

Jag har bare panikkanfall om natta - har egentlig bare symptomer på natta, er helt frisk om dagen. Barna sover om natt. de er ganske små ennå, og da de blir eldre kommer jeg til å fortelle dem om sukdomen <8dersom jeg fortsatt har den.

Jeg skrer i hovedinnlegget at jeg muligens må ha sykdommen resten av livet.

 

Både lege (var der i dag og tok ut spiral) og psykolog syns det var en god ide, skal til lege igjen i neste uke for å høre hvilke medisiner som kan brukes under svangerskap.

[Anonym bruker]

Det er egentlig ikke barnet som bekymrer meg, Jeg syns det å være mamma er energigivende, og egentlig ganske lett. Mannen tar ikke alt som har med unger og husarbeid å gjøre, men han tar sin del.

 

Det som bekymrer meg er de ni mnd (uten vanlige medisiner), det er det jeg syns er skummelt. Barnet skal vi ha uansett. Har snust litt på tanken om å adoptere, vaært innom et byrå og snakket om prosessen.

 

hi

[Anonym bruker]

Det var vel bare 3 ting som talte i mot og 7 ting som talte for?

[Anonym bruker]

På listen til HI ser jeg egentlig bare ett punkt som virkelig tilsier at jeg er skeptisk.... det med de suicidale tankene.

 

Ellers er det nok av mødre her inne på bim som synes å ha like store eller større psykiske problemer enn det HI har - og HI er i hvert fall reflektert rundt det og har skaffet seg hjelp og er i god dialog med fagpersoner. Jeg er ikke udelt positiv, jeg heller, men jeg har (i motsetning til hva jeg trodde jeg kom til å være da jeg leste begynnelsen av innlegget) til min overraskelse ikke så store motforestillinger heller.

 

Et tips, HI.... akupunktur kan ofte hjelpe både mot angst og depressjon, så det kan du jo prøve ut før du evt blir gravid, for om det fungerer så er det jo en behandlingsmetode som er uten bivirkninger ift babyen.

 

- meg som på et innlegg over mente HI tross alt er en ressurssterk person...

[Anonym bruker]

Ja, de suicidale tankene er virkelig ekle å oppleve også, men det skjer ikke så ofte, og varer bare den natten hvor jeg ikke har det så bra. og som jeg skrev, det er ikke sånn at disse tankene kune ledet til noe trist resultat. Retten til å ende mitt eget liv ga jeg bort da jeg fikk mitt første barn.

 

hi

[Anonym bruker]

Barn merker om det er noe som plager foreldrene og får med seg mer enn man tror. Fælt å vokse opp med en mamma som har det vondt, og kan føre med seg mange bekymringer som barn helst bør slippe. Jeg vokste opp med en mor som også hadde en mild depresjon og det var ikke bare lett. Jeg merket med en gang om hun var inne i en dårlig periode, selv om hun prøvde å skjule det så godt hun kunne. Vondt å oppleve, og jeg kjenner enda på noen av de følelsene jeg hadde som barn. Husker det var en periode jeg gruet meg til å komme hjem fra skolen for jeg var så redd for at mamma skulle være "deppa". Hun gråt ikke eller noe (foran meg), men hun ble så sliten i ansiktet og sov en del. Som voksen så tror man gjerne at barna ikke forstår så mye av det som skjer, men det er helt feil.

 

Ta deg av de barna du har, og ikke ta en risk når dere har det så bra. Husk at det ikke er en menneskerett å får barn, så pris deg lykkelig over at du faktisk har fått to vidunder, i tillegg til en god og snill mann. Ikke alle som er unt det å få barn vet du.

[Anonym bruker]

Jeg gikk en gang til psykolog i en periode med store problemer i livet. Jeg ble da spurt om jeg hadde suicidale tanker - fordi de mente jeg hadde mye større belastninger enn man vanligvis greier, i hvert fall alene uten noen som støtter en. Jeg svarte at jeg hadde suicidale tanker stadig vekk, men at livsviljen og viljen til å få det bedre var mye større enn viljen til å avslutte livet.

Da sa faktisk psykologen at han ikke var bekymret for meg lenger!! Jeg fortsatte en stund til fordi jeg trengte den støtten han ga meg. Har jeg hatt slike tanker i ettertid? Ja. Men det er et stort skritt fra å tenke det, til å gjøre det.

 

Med dette mener jeg IKKE å bagatellisere suicidale tanker!! Jeg kjenner to som endte med å gjøre alvor av det!

 

Det jeg prøver å få frem er at det kan være ulike måter å ha dem på. Hvis man er dette bevisst, har et godt støtteapparat rundt seg og vet når man skal be om hjelp, så tror jeg det kan gå bra!

[Anonym bruker]

Ja, nei, flere barn skal vi ha uansett, om det så blir adopsjon. Det svangerskapet jeg bekymrer meg for.

 

Både legen og psykologen mente det var en god ide, og jeg er da veldig spent på hvilke medisiner legen har funnet frem til meg til uka.

 

Takk for alle innspill. Ordene deres er de samme som tankene som har svirret rundt i mitt hode de siste årene. (Vi ville egentlig begynne prvingen for tre år siden, men så ble jeg syk)

 

hi

[Anonym bruker]

Hvordan har de andre svangerskapene vært da? Det er jo du som kjenner deg selv best. Og hvor mye støtte kan du få de ni månedene det står på?

 

[Anonym bruker]

De to andre svangerskapene var lette, hadde ingen plager, og hadde drømmefødsler.

 

Men tenker mer på dette med å måtte slutte på medisin som fungerer godt for meg, når jeg ikke vet helt hva alernativet blir.

 

hi