Samboeren har bosatt seg inn på et eget rom...

[Anonym bruker]

Og der bor han hele dagen liksom (arbeidsledig, gidder ikke finne seg jobb)... Jeg må ta meg av alt med barnet alene, alt av husarbeidet alene og så kommer han inn til stua en gang i blant og maser om middagen er ferdig snart og blir sur om jeg ikke har startet...

Denne sjarmøren venter jeg barn nummer to med, men jeg har vært utrolig sliten og deprimert i det siste. Har tenkt mye på det, og kommet frem til at det er han som gjør meg sliten og deprimert. Det dårlige forholdet vårt går ut over alt annet i hverdagen min, fordi jeg ikke har noe ork til overs... Jeg har mer eller mindre bestemt meg for å gå, men er redd jeg ødelegger alt for barna av ren egoisme

[Anonym bruker]

Han er sansynligvis deppa og misfornøyd med livet.

Ikke gjør alt husarbeidet! Og lag avtaler om hvem som skal gjøre hva.

-Gå i parterapi!

 

Ingen vil være sammen med en sullik, men hvis han ikke alltid har vært sånn så kan det jo være at han tar seg i nakken!

[Anonym bruker]

Han nekter å prate om følelser, så parterapi er uaktuelt. Har familievernskontoret, men det funket rett og slett ikke. Enten så lukker han seg helt, eller så åpner han kjeften og presterer og si at han vil bort fra oss og ikke ha noe som helst med oss og gjøre...

 

Han nekter plent å ta del i husarbeidet, det er bare sånn han er. Dette er ikke akkurat nytt, bare jeg som har prøvd å tenke positivt og sagt til meg selv at det er en dårlig fase som går over. Men det blir jo bare værre

 

HI

[Anonym bruker]

Han er bare lat og bortskjemt....

 

Si klart fra at dersom han ikke tar grep for å være med deg i hverdagen, så gidder du ikke mer, og tar barnet med og reiser! Så enkelt! Og at han må virkelig vise dette over en periode på f eks 4 uker før du i hele tatt gidder å tenke på å vurdere å bli. Han må bare lære seg hva som trengs. Og du kan godt pøse på med alt for mange hverdagsoppgaver, for det er ikke synd i fyren. Du har til nå tatt alt, og det trenger han å se hva er.

 

Han har det greit nå, og du lar det skje(selv om du blir lei og irritert inni deg)....

[Anonym bruker]

Mannen min har også gått arbeidsledig en stund, men er nettopp begynt i jobb..

 

Han gikk hjemme og forventet at jeg skulle gjøre alt.. Jeg studerer 75% og har jobbet ekstra utenom (i ei 60 % stilling og fulltid i sommer). Jeg skulle ta barnet vårt i barnehagen, jeg skulle lage middag, vaske klær og hus..

 

Han derimot sov bort dagene og var litt ute og holdt på med bilen sin, var ikke sammen med venner lengre heller.

 

Jeg venter også nr 2 med min mann, og sa rett og slett til han at hvis han ikke ble med til parterapi, så vi fikk snakket sammen. Så ble jeg å dra fra han. Han skjønte alvoret og jeg fikk han med meg.

 

 

 

Går mye bedre med oss nå, han har kommet seg i jobb, noe jeg ser han har godt av. Jeg vet selv hvor deprimert og "giddaløs" man kan bli av å være arbeidsledig. Man blir liksom sliten av alt, til og med å sove..

 

 

 

[Anonym bruker]

Spark han i ræva!

 

Høres ut som mindre jobb for deg å ha ungene alene.

Tviler på at det er bra for barn å lære at mor gjør alt og far er lat og gjør ingenting - bare krever...

 

Ville nektet å gjøre noe for ham - ikke lage noe mat til ham, ikke vask noenting for ham, og start med å finne andre voksenpersoner å forhold deg til.

 

Her er det lov å bruke harde skyts!