Hvordan skal jeg "behandle" jenta som ha ADHD?

[Anonym bruker]

Har fått en stedatter som har ADHD.

 

Mine egne barn har ingen sykdommer og utvikler seg helt normalt. Mens stedatteren har store vanskeligheter.

 

Hvordan kan jeg best takle dette? Moren og pappaen er uenige om hvordan hun skal oppdras og faren mener hun skal behandles likt som alle andre barn og at hun ikke er "annerledes" men jeg ser jo at jenta sliter.

 

Jeg synes dette er utrolig vanskelig og lurer på om noen har tips. Hun er nok typen som er stille, beskjeden, ukonsentrert og overfølsom. På den andre siden oppfattes hun som manipulativ, bortskjemt og ekkel. Men jeg kan ikke tilegne et barn slike egenskaper da jeg mener barn i utgangspunktet ikke er "onde".

 

Hun prøver å hevde seg på områder i livet med juks, lyving og manipulasjon men innerst inne tror jeg det er usikkerhet og dårlig selvfølelse som kommer frem.

 

Hva kan vi gjøre når vi kun ser henne 1 gang i måneden. Vil jo gi henne gode minner samt en god selvfølelse men det bunner alltid ut i oppgitthet. Så nå har jeg bestemt meg for å læremeg mer om hvordan jeg kan legge tilrette for hennes "problem"

 

Noen med råd?

[Anonym bruker]

Desverre har jeg ikke nok erfaring til å komme med direkte råd til deg, føler jeg. Det blir jo bare synsing og mening, og det blir feil.

 

Men jeg må si at du virker som en fantastisk stemor som reflekterer såpass over dette, og viser så empati ovenfor hvordan denne jenta har det! Selv om du kanskje ikke får gjort så mye, så vil hun merke at du ikke er som alle andre. Mange ville jo vært utolmodige og sinte over slik manipulativ oppførsel. Jeg tror også at det er lettere for deg å se det, som står litt "utenfor".

 

Hva med å kontakte ADHD foreningen, de har vel muligens gode råd?! http://www.adhdnorge.no/

 

Du har noen utfordringer forran deg, det er sikkert... Ønsker deg masse lykke til!

 

[Anonym bruker]

Vel om jeg hadde skrevet at jeg "hater" oppførselen til ungen og ser helst at hun ikke kommer til oss så hadde fokuset på hele tråden blitt hvor ille stemor jeg er så derfor holder jeg meg saklig.

 

Innimellom så hater jeg rollen som stemor for man har ikke mulgihet til å gjøre noen verdens ting. Det føles som en utakknemmelig jobb hele tiden. En mor som hater mitt forhold med faren, en datter som også vil at moren og faren skal bli sammen igjen og helst ser at jeg flytter ut og gjør alt for å ødelegge men innerst inne så vet jeg at det er et barn. Og barn oppfører seg slik vi lærer dem å være.

 

Så selv om jeg til tider hyler ut i frustrasjon ( når jeg er alene) så må jeg finne en måte å takle dette på

 

Takk for svar