Hva er det som er normalt egentlig??

[Anonym bruker]

Hei !

Jeg trenger svar. Jeg sitter her med hodet fult av tanker og aner hverken opp eller ned på ting.

Jeg giftet meg i sommer. Men nå vil jeg skilles,rett og slett fordi jeg er dritlei og utslitt av å prøve å få mannen min til å respektere meg og bry seg om meg. Dette har vært et problem,er et problem og vil tydeligvis alltid være et problem. Jeg synes jeg har vært svært tålmodig,men nå vet jeg ikke om jeg orker å bruke mer energi på dette.

Jeg er typen som vasker klærne hans(bortsett fra at nå har jeg lagt de i en haug,så får han vaske de selv),lager middag når han vil spise ,gjør ALT husarbeid,jobber ,men jeg har aldri lov til å være sliten eller sur...osv.osv... jeg gjør rett og slett alt for han ,og mulig det er der jeg har gjort feil?? Føler han tar meg for gitt. Han jobber,spiser,sitter på dataen,ligger på sofaen,sover på sofaen hvis han har ungene mens jeg er på jobb.... Er dette normalt?noe jeg bare må innfinne meg med? Eller finnes det et bedre liv for meg der ute et eller annet sted?

Vi har aldri sex lenger. Legger oss aldri samtidig lenger, han vil heller sitte på datan enn å legge seg sammen med meg. Noe som resulterer i at han sovner på sofaen og sover der hele natten .. Han blir dritsur hvis jeg nevner dette og andre ting jeg savner,sier bare at jeg skal roe meg ned,og at det ikke er sånn det er .

Vi har vært sammen i 7 år, og har to barn. Han var min første kjærlighet og han er mitt første faste forhold,så jeg aner egentlig ikke åssen et forhold skal være. Men det jeg vet, er hva jeg fortjener,og det kan da neppe være dette? For et par år siden var vi hos samlivsterapeut,men til ingen nytte. Mest fordi han lovte gull og grønne skoger,og terapeuten mente at vi ikke trengte flere samtaler av en grunn....

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg ikke elsker han, men jeg er glad i han ,men kun fordi han er faren til barna mine.

Utad går vi for å være det perfekte par. Orker ikke holde fasaden lenger. Jeg er sliten.

Jeg trenger råd.

 

Hilsen Mor 24.

[Anonym bruker]

Hvorfor giftet du deg med ham? Du viste jo alt dette da.

[Anonym bruker]

Når du med hånda på hjertet kan si at du ikke elsker han så er det over min fatteevne at du giftet deg med han i sommer!!! det er jo knapt nok høst nå!

Et forhold skal ikke være slik du beskriver, men når du har funnet ut at du ikke elsker han så ser du nok kun de stygge sidene hans.

Hvorfor er du lei for at dere ikke har sex når du ikke elsker han lenger?

[Anonym bruker]

Det samme tenkte jeg?

 

Og du er kona hans, ikke mora!! Du har nok mye skyld selv når du har gjort alt av husarbeid.

[Anonym bruker]

Naiv som jeg er så trodde jeg kanskje det kom til å ordne seg, Det har jo trossalt ikke alltid vært sånn!

[Anonym bruker]

Jeg må si jeg lurer på hvorfor du giftet deg med han i sommer når du visste du ikke elsket han. Jeg tror dere er for dårlige til å komunisere. Hvis han begynner å ta del i livet hjemme og hjelpe til og forandre seg vil du kanskje få følelsene tilbake, hvis han yter og gir noe positivt av seg selv. Høres ut som han kanskje har det litt som deg, lei av mas og legger seg på sofaen, ikke noe felles kos. Høres jo ikke så romantisk ut. Og høres ikke ut som noen av dere har det godt. Jeg ville tatt en skikkelig alvorsprat med han, og dere bør da finne ut om dere skal fortsette, gi det en sjanse til og jobbe med dere selv, eller gi opp. Hvis du forteller hvordan du har deg, vil jeg tro han innrømmer at han føler det litt som deg.

[Anonym bruker]

Godt poeng,jeg fatter det ikke selv en gang! Jeg angrer som en hund på at jeg sa ja!!

 

Sex er viktig for meg,enkelt og greit. Sex handler ikke alltid om å ha sex med den man elsker. Sex er sex, å elske er å elske.

[Anonym bruker]

Helt ærlig tror jeg rett og slett dere fikk barn alt for tidlig og ble låst til hverandre før dere var modne for det. Du, og sansynlig vis han også, glemte å tenke gjennom hva dere ønsket dere av et ekteskap og gjorde bare det alle forventet etter å ha vært sammen så lenge.

 

Ettersom dere har barn og dere sikkert var glade i hverandre en gang synes jeg dere bør forsøke en stund, aktivt, med å få forholdet til å fungere. Gi det et forsøk med mekling og rådgivning før dere gir opp, men ikke vent. Det er sikkert greiere å bli skilt nå ganske snart enn om 10 år.

[Anonym bruker]

Hvorfor giftet du deg med han? Du skylder alle, mest pga barna, å prøve og ordne opp i dette. Omså gå til terapi sammen. Dere giftet dere i sommer, du kan ikke bare gi opp. Du har lovet Gud å alle som var med dere på den store dagen deres, å holde sammen uansett hva. Du kan ikke komme nå å si at han er den første kjærligheten, bla, bla. Dette visste du før du sto i kirka å ga ditt ja. Nei, skjerpings!! Ta dette opp med mannen din, gå til terapi, gjør alt i din makt for å få dette til å fungere. Det blir for enkelt å avslutte det nå, seriøst.

 

 

[Anonym bruker]

Hvorfor skal HI gjøre alt i sin makt for å få ekteskapet til å fungere? HI sin mann gidder jo ikke å prøve en gang... Jeg hadde ikke giddi å være gift med en slappfisk som ikke en gang kan holde seg våken når han er alene med ungene... Typisk DIB svar at alt er kvinnens skyld og mannen kan ture fram som han vil, for stakkars, han kan jo ikke noe for at han er en mann... De har også prøvd terapi, noe som ikke funket.

[Anonym bruker]

Ingen har vel sakt at mannen ikke har samme "plikt" til å prøve som HI, men her var det HI som spurte. Da er det selvfølgelig hun som får svar, selv om noe av det samme gjelder for mannen.

[Anonym bruker]

Noen tror at det å gifte seg gjør at kjærligheten blomstrer opp igjen, og at forholdet blir som nytt. Men så kommer hverdagen igjen, og det fører til mange flere skuffelser. Håper ikke dere brukte alt for mye penger på bryllupet når det ikke er bedre enn det etterpå..

 

Det eneste rådet jeg kan gi er at dere må snakke sammen. Hva forventer dere av ekteskapet og hvordan vil dere ha det? Kan dere inngå kompromisser begge kan godta? Kan dere få barnevakt å gjøre noe sammen bare dere to? Og dere må legge dere samtidig, og spise måltidene sammen som en familie. Da kommer kosen og praten igang lettere.

 

Barn har ikke bra når foreldrene ikke har det bra. Og de merker alltid stemningen i huset, selv om ikke dere krangler åpenlyst. Så om dere ikke fikser det å være sammen, bo hver for dere da, kanskje for en periode bare..?