Dere som er gift eller samboer

[Anonym bruker]

Har dere noen gang hatt følelse av at mannen/samboeren er sammen med dere kun fordi han synes det er praktisk, ikke liker å være alene osv, og ikke fordi han elsker dere?

 

Jeg har bestandig slitt med at folk som sa de var glad i meg, dolket meg i ryggen i neste øyeblikk eller fortalte andre bak min rygg at de kun bruker meg, aldri elsket meg, aldri brydd seg (det gjelder både mannfolk, familiemedlemmer og venner/bekjente). Som regel ble jeg brukt som mellomløsning mens mann/venner søkte etter bedre dame/venn. Så ble jeg byttet ut med noe bedre når sjansen for det dukka opp.

Hadde til gode å møte en som var oppriktig interessert eller hadde ekte følelser for meg før jeg traff samboeren min. Nå har vi bodd sammen i noen måneder, men jeg klarer ikke helt slå meg til ro med at han faktisk elsker meg, og ikke bare er sammen med meg fordi han ikke vil være alene eller mens han venter på noe bedre. Han er verdens herligste, overøser meg med vakre ord, kjøper av og til liten gave kun for å lyse opp dagen min, og ellers er helt perfekt. Så det er meg problemet ligger hos. Er livredd for bare en dag få høre at han fant en annen, og reiser fra meg, eller at han ikke er glad i meg lenger, helt ut av det blå.

 

Noen som har hatt det på lignende måte og vet hva man kan gjøre med det?

[Anonym bruker]

Hadde det litt på samme måte ja, turte ikke åpne meg helt opp og vise meg helt svak. Var overbevisst om at det bare kom til å bli brukt mot meg (som jeg hadde opplevd flere ganger før) også kom jeg til å ligge såret tilbake, igjen.

 

Jeg bare tok tiden til hjelp, sakte men sikkert blir man mer sikker og trygg.

 

Nå har mannen min vært hos meg i 15 år så jeg er temmelig sikker på at det faktisk er meg han har valgt og han kommer aldri med viten og vilje til å såre meg. Ingen har noen garantier for fremtiden, men jeg er ihvertfall helt sikker på at mannen min elsker meg akkurat nå og ikke har noen intensjoner om å gå fra meg sånn som ting er i dag. Noe mer enn det kan man faktisk ikke vite, men det holder skjønner du.

[Anonym bruker]

Ja, jeg har det sånn. Er ganske sikker på at sambo er sammen med meg av praktiske årsaker, men det er egentlig helt greit, for store deler av hvorfor jeg er bor sammen med han er også av praktiske årsaker.

 

Vi elsker hverandre, det vet jeg, men det er ikke det samme som det en gang var. Jeg tror ingen av oss ville slitt med kjærlighetssorg eller noe dersom det skulle bli slutt mellom oss, men vi hadde begge slitt på andre måter, prakitske måter.

 

Jeg tror det finnes partnere der ute for oss begge som ville gjort oss mer lykkelige, men ingen av oss "gidder" å søke etter de, om du skjønner? Ingen av oss er tøffe nok til å starte et liv på egenhånd heller.

 

[Anonym bruker]

11:55 - skjønner deg ja. Nå er forholdet mellom meg og samboer rett under 1 år, så det er ganske nytt. Jeg har fortalt svært lite om min fortid med svik, utestengning, overgrep, psykisk terror osv til ham nettopp fordi jeg er redd for at det får ham til å dra. Går også ofte på nåler og lurer på om jeg gjør noe galt, om jeg oppfører meg dumt eller sier noe dumt. Selv om jeg aldri har hørt et negativt ord fra samboeren, og han er veldig sjeldent irritert og så å si aldri sint. Likevel henger denne svarte skyen over meg ganske konstant, og det er litt vanskelig å forholde seg til sånt:S

 

HI