Bør vi være bekymret? Gutten vår sier han ikke vil leve...

[hvemerjeg?]

Gutten vår på nå 4 1/2 år har i lengre tid jevnlig sagt at han ikke vil leve lenger. Han mener at vi bare skal være tre i familien, og det er da uten han. Det virker som han forstår hva det vil si å være død. Når han snakker om dette sier vi at vi er veldig glade i han, og at vi vil være en familie på fire. Han er en krevende gutt, som nok har fått mye negativ oppmerksomhet. Vi har vært veldig bevisst det det siste halvåret, og oppmuntrer han mye mer, og ser han bli stolt. Likevel vender det tilbake at han vil dø, og dette kommer særlig når han er sliten/har lagt seg. Hvordan takler vi dette?

[Bad habits har tre små]

Du kjenner ditt barn best, og av den grunn har du sikkert en viss formening om hvorvidt dette er noe han sier fordi han vet at "jeg vil dø" vekker en viss oppstandelse, eller om sønnen din faktisk er veldig trist og lei seg akkurat nå.

 

Jeg tenker at det dere bør ta tak i er følelsene sønnen din har. Ikke fokuser så mye på døden (hvorfor vil du dø? du vet hva som skjer når man dør? etc). Forsøk heller å få tak i hva han er lei seg for. Hvordan har han det i familien? i barnehagen (dersom han går der?). Han er liten, og små barn har ofte vanskelig for å tolke egne følelser (og andres). Dere må hjelpe ham til å sette ord på det han føler inni seg. Små barn trenger også konkreter. Det er fint at dere forteller ham at dere elsker ham - gjør også dette uten at han har gitt uttrykk for at han trenger det (som feks når han ser barnetv, eller er opptatt med noe annet... legg armene rundt ham. Si at du elsker ham).

 

Dersom dere føler at denne tristheten blir for vanskelig for dere, så søk hjelp utenfra.

[Ksenia & Anjem]

var gutt hadde også sin periode med dette. det gikk heldigvis over..

[Ian's girl]

Dersom jeg hadde hatt en 4-åring med suicidale tanker hadde jeg skaffet hjelp umiddelbart.

[Mandalas]

At du i tillegg skriver at han er en krevende gutt som lett får negativ oppmerksomhet gjør at jeg ville søkt hjelp utenfra. Jeg ville nok aller først ha ringt en tjeneste de fleste kommuner har, som hjelper foreldre som har kommet litt skjevt ut. Eller som har problemer i forhold til barna, på en eller annen måte.

 

Jeg har et barn som også har hatt sånne tanker, og til viss del fortsatt kan ha det. Vi søkte hjelp utenfra da han var fem år og angrer ikke et sekund på det.

Barn kan sikkert ha perioder der de er opptatt av døden fordi det er spennende etc, men når han sier at han selv burde dø, så er det litt annerledes syns jeg....

[Stellaborealis]

Nå er dette med å være opptatt av døden/leke død osv en veldig vanlig og normal del av utviklingen for en 4åring. Det virker som dere har gode tanker rundt temaet og er bevisste på at han har fått en del negativ oppmerksomhet. Det viktigste er å følge med, ha samtaler og passe på å gi han positiv oppmerksomhet når det er naturlig. Men som sagt; dette er helt normalt!

 

Jeg vil anbefale deg Dødenboka av Pernilla Stalfelt, den er veldig godt skrevet og beregnet på små barn.

[Väinämöinen & Vesla + en til]

Jeg syntes godt du kan spørre han hvorfor. Dersom han har et godt språk kan han fint sette ord på hvorfor han føler det slik, og det er nok veldig befriende for han.

Du skriver at han er en krevende gutt, som nok har fått en del negativ oppmerksomhet. Det er mange måter barn kan være krevende på, men det er viktig at du/dere har litt tålmodighet (selv om det kan føles som en umulighet til tider). Det er ikke for sent å snu dette.

Øv litt på egendefinering. F.eks. JEG blir litt sliten når DU hopper og løper hele tiden, men det er ikke DIN skyld at JEG blir så lett sliten, det er bare fordi mammaer/pappaer har litt mye å tenke på av og til, men jeg hadde blitt veldig glad om du kunne (f.eks) vente med å løpe til du kom ut, hoppe et annet sted el. Om det er det du har lyst til da. Eller har du egentlig lyst til å gjøre noe annet?... Kanskje ville du bare at jeg skulle Se deg?

 

Snakk, snakk, snakk, og pass på at

a) han får en tydelig definisjon av seg selv,

han unngår å bli pålagt dårlig samvittighet for noe han kanskje ikke kan kontrollere.

c) oppmuntring, ros og positiv tenkning.

 

Jeg har et barn som allerede som veldig liten begynte å slite med angst-/depresjonsaktige symptomer. Etter å ha strevd med dette over flere år på egenhånd fikk vi endelig hjelp. Barnet går nå i terapi og får god hjelp.

 

Forøvrig fikk jeg beskjed om at tålmodighet, forståelse og respekt er noen av de viktigste verktøyene jeg hadde hatt å hjelpe han med, men i lengden måtte det sterkere krutt til for oss.

 

Vedvarer dette så syntes jeg dere skal ta en prat med lege/helsestasjon (det kan dere egentlig gjøre uansett) og evt. få en henvisning til barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.