Det er så trist :-(

[Anonym bruker]

Min mormor har lenge hatt alzheimer og de siste 2 årene har hun bodd på et eldresenter. Traff henne i sommer når jeg var på hjemstedet mitt en tur. Helt fælt å se hvor redusert hun var blitt og da tenker jeg på væremåten, ikke fysisk.

I går ble hun flyttet til sykehjemmet. Hun trenger nå pleie, klarer knapt nok å prate og enkelte dager er hun skikkelig dårlig.

På samme avd. er søsteren hennes. Hun er vist hakket verre.

Det er så fælt at disse damene som jeg elsker så høyt skal ha blitt så reduserte. Ene dagen er dem ungdommer igjen og kjenner ikke sine nærmeste, andre dager er dem helt klare.

Desverre vet jeg at dette er "endestasjonen" og at jeg neppe kommer til å se noen av dem igjen. Jeg tror ikke jeg vil klare å gå inn døra på sykehjemmet. Var der og besøkte farmoren min når hun var der. Helt jævlig å se de gammle fra hjembygda sitte der. Noen apatiske, sikklende og neddopede. Jeg sliter enda med å huske farmor som det spreke mennesket hun en gang var. Når jeg tenker på henne nå ser jeg henne for meg som den reduserte gammle damen som hylte at JEG skulle bytte bleier på henne.

Vil ikke se mormor og søsteren hennes på samme måte når jeg tenker på dem. Jeg vet også at på klare dager vet mormor hvor hun er og at hun aldri kommer derfra igjen.

 

[Anonym bruker]

Føler med deg HI. Det sies at Alzheimers er de pårørendes sykdom og det kan jeg være litt enig i. I hvertfall når det har gått så langt at de gamle ikke får gode øyeblikk og vet om det lenger.

Det er vondt når man begynner å få frem disse nye bildene av besteforeldre ol. Grav dypt i hodet ditt og se de for deg slik du husker når du var barn. Om du har bilder av de så ta de frem.

Min kjære far fikk kreft og på slutten var han ikke til å kjenne igjen. Ville ikke besøke han for jeg orket ikke få disse bildene av han. Tok meg likevel i nakken og var mye der. En stund etter at han gikk bort hang jeg opp et kjempefint bilde av han og nå som det har gått et par år klarer jeg å stå foran bildet med min lille nyfødte og fortelle fine ting om han.

Det er vanskelig å se på at livet forandrer seg, men stå på!

Sender deg mange gode klemmer

[Anonym bruker]

Uff! Føler med deg.

 

Min mormor sitter å råtner i en leilighet, alene. Hun fikk slag for 6 år siden, og fikk aldri noen trening. Så hun klarer ingenting. Ikke snakke, ikke bevege seg og er blind på det ene øyet. Skjønner hva du mener. Husker ikke hvordan hun var når hun var frisk.....Veldig trist.

 

Lykke til HI. En god klem fra meg!

[Anonym bruker]

Takk for svar.

Hadde desverre ikke tid til å skrive mer her i går.

 

Jeg bor et annet sted i landet så det er slettes ikke sikkert jeg ser mormoren min mer. Det har gått fryktelig fort nedover etter at jeg så henne i sommer. Dette har jeg jo fra moren min som sitter midt i dette. Jeg blir sjokkert hver gang hun forteller hvordan det står til.

Vet det er en fæl tanke, men nesten så jeg håper for dem alle at det går fort mot slutten. For det er fælt for alle parter når det blir på dette viset.

[Anonym bruker]

Føler med deg og vet akkurat hvordan du har det... Min mormor fikk alzheimer for snart 10 år tilbake. Da samboeren hennes døde for 6. År siden, ble hun flyttet til ett bofellesskap. Etter det har det gått fort nedover med henne:(

Det er vondt å se at hun som var så frisk og rask og sunn har forfalt så sinnsykt.. Hun kjenner oss ikke igjen lenger.

Egentlig har jeg mistet mormoren min for mange år siden, den gamle damen hun nå er, er ikke momor:(