Helt tømt for energi og livslyst :(

[Anonym bruker]

Har et barn fra før og er 16 uker på vei med nummer to. Ser ut til at jeg blir alenemor, da samboer virkelig har forandret seg til en person jeg ikke klarer å leve sammen med. Ting har blitt så ille at vi knapt kommuniserer, annet enn når han har noe negativt å si

 

Jeg er nærmest helt sengeliggende. Ikke klart noe som helst, for jeg har vært så sliten. Jeg føler meg helt tom og deprimert. Har ingen tålmodighet når det kommer til barnet heller.

 

Sånn som ting er nå, så ønsker jeg rett og slett at barnet i magen ikke er der. At det aldri utviklet seg, eller at det har stoppet og utvikle seg, uten at kroppen har merket det.

Jeg har ikke mulighet til å ta vare på to barn alene, når jeg føler meg så dårlig som jeg gjør nå Barnefaren vil jo ikke ha noe med de å gjøre heller. Skjønner ikke hvorfor han måtte vise den siden av seg NÅ!? Skulle skjedd tidligere så jeg rakk og gå før jeg gjorde den store tabben og bli gravid med nummer to. Vil bare fokusere på å bli bedre igjen, sånn at jeg kan bli en bedre mor for sønnen min, så vi to kunne fått et godt liv iallefall.

[Anonym bruker]

Er det mulig å få innvilget senabort? Føler meg grusom, men tenker at når jeg ikke kan gi den lille babyen et godt liv er det rett og slett best å la være, både for den, sønnen min og meg selv sin skyld.

[Anonym bruker]

Uff, stakkars deg, det høres ikke bra ut. Men, ta deg en pust i bakken og prøv å tenk litt fremover. Barnet kommer, og det kommer til å gå bra med deg og de to barna, og du kommer ikke til å angre

 

Hvem kan du støtte deg til? Familie? Venner? Er det noen som kan hjelpe deg i en overgangsperiode med husly og barnepass?

 

Ta kontakt med NAV og hør hva du vil få av støtte derfra. OS, barnetrygd (du får jo for 3 stk da) og farsbidrag i tillegg til permisjonspenger gjør at du kanskje blir enda bedre stilt enn om du fortsetter i forholdet. Om faren ikke vil ha noe med barna som han sier (det skjer nok ikke) så må han jo betale farsbidrag likevel. Søstra mi ble alene mens hun var gravid, og det gikk veldig bra. Hun hadde bare 1 da, men hun visste ikke hva det gikk ut på med barn, det gjør jo du

 

Følg med på Finn.no for leiesteder, og se samtidig etter billige møbler og ting dere vil trenge, resten kjøper dere på europris og andre billigbutikker. Alt kan byttes ut etter en stund, bare dere har det viktigste med en gang.

 

Snakk med andre alenemødre for å få litt input, eller søk litt rundt her på nettet. Om du ser at det faktisk kan gå fint, vil du bli mer engasjert og positiv, og det vil løse seg kjempefint for dere!

 

Opp med haka og se etter løsninger

 

 

 

 

[Anonym bruker]

Kjære deg.

Jeg føler virkelig med deg, og forstår godt at du har det vanskelig. For det første kan det være nyttig å ta en tur til legen slik at du får hjelp for depresjonen, og evnt sykmelding. Du trenger å få litt overskudd, og kunne bruke energien på barnet ditt. Husk at et svangerskap kan være kjempeslitsomt, og det er ikke uvanlig å bli sliten og deprimert når man er gravid. Legen kan også sjekke jern- og vitaminstatus. Kanskje du har jernmangel?

Når det gjelder å gå fra barnefar nå som dere har et lite barn, og du er gravid vil jeg på det sterkeste fraråde det, ut i fra hva du skriver her. Husk at graviditeten er en "krise" i livet -en overgang til en helt ny fase som tobarnsforeldre. Det virker som ingen av dere er helt på topp om dagen, og det er naturlig i en slik fase. Men det er dumt å vente alt for mye av hverandre i kanskje den mest krevende fasen i livet. Kanskje dere er litt slitne og deppa begge to. Men det kan dere klare å jobbe dere ut av ! Kanskje der kan snakke med noen sammen. Eller feks. gå på PREP-kurs. Det er utrolig leit for barna når foreldrene skiller lag, så ikke ta en forhastet beslutning om noe så viktig akkurat nå. Vent i så fall heller til barna er litt større og dere begge har litt overskudd igjen. Og hvis du da føler dere ikke kan leve sammen, ja så har du i hvert fall prøvd.

Det er mange som angrer på at de har gått fra hverandre for lett. Og jeg tør påstå at problemene blir ikke mindre om du skal finne deg ny partner, kanskje med barn...da blir det plutselig langt mer komplisert, og mer å irritere seg over.

Når det gjelder mulighet for abort må du nesten kontakte sykehuset. Men er det virkelig det du vil da? Du har jo valgt å bli gravid, og båret den lille i 16 uker. Vil du ikke heller gi dere en sjanse til å være den familien du ønsket deg når dere ble gravide?

Ønsker deg alt godt fremover