Er så jævla lei av livet mitt..

[Anonym bruker]

Er så jævla lei av at hver gang det skjer noe bra, jeg føler at ting er på vei oppover og er positiv så kommer det noe forbanna dritt og slår meg rett ned i bakken igjen..

 

HVER GANG. Når jeg ble gravid, døde moren min halvveis i svangerskapet. Når jeg fikk dattern min ble smaboeren min deprimert. Nå har vi endelig kjøpt hus, også finner jeg ut at samboeren min har lyst på sex med en annen dame. Jeg skulle egentlig på en konferanse jeg gledet meg masse til i kveld men har blitt kjempesyk.

 

Det ser ut som et bomba horehus hjemme hos oss, jeg har 100 ting å gjøre, men jeg klarer ikke gjøre noenting for jeg er så sinnsykt lei meg. Jeg har aldri vært bra nok for noen og nå angrer jeg på at jeg fikk barn med han. Han var jo drømmeprinsen helt til nå..

 

Akkurat nå satt jeg å tenkte på hvor mange som ville blitt oppriktig lei seg hvis jeg gikk bort.. og det var ikke mange jeg kunne komme på.

 

Kanskje det hadde vært lettere hvis jeg ikke var her lenger. Så kunne dattern min flyttet med pappaen sin til hjemlandet hans og de kunne bodd der med den fantastiske familien hans. Så hadde jeg sluppet det livet jeg lever mer..

 

Jeg har ingen familie som oppriktig bryr seg om meg, utenom faren min som er arbeidsnarkoman og alltid har satt jobben foran meg.

 

Jeg har kjempet hardt i mange år for å få et bra liv. Men nå vurderer jeg sterkt å bare gi opp.. Det eneste som holder meg i live er dattern min, og at jeg vil se fremtiden hennes.

 

 

[Anonym bruker]

kjære deg... jeg har vært der jeg og...... har en lang forhistorie med mobbing på skolen, noe som har medført til at jeg har psykiske problemer, en bipolar lidelse. har vært så langt nede at jeg hadde klart for meg i detaljer hvordan jeg skulle dø. min bror valgte denne veien.

 

heldigvis har jeg klart, ved hjelp av en god bestevenn og familie, å reise meg igjen. men det har kostet. jeg har for eksempel ikke turt tanken på å få egne barn før jeg nå sitter med min nydelige lille prins i armene, 4 uker gammel...

 

skulle så gjerne ha trøstet deg og sagt at det vil ordne seg, men det vil du nok ikke tro på (det ville ikke jeg når jeg var inne i mine mørkste stunder.) noen får mere utfordringer enn andre, det er ulikt fordelt. jeg har forsøkt å fokusere på små, små ting i hverdagen som gir meg glede, og "skape lykken selv." det begynte med at jeg tenkte "nå skal jeg være glad, for se: jeg har klart å gå alene til butikken uten å få angst!" sånne små ting...så tror jeg du etterhvert "lurer hjernen" til å tenke annerledes. voldsomt provoserende å høre "tenk positivt" - men jeg tror likevel det nytter. jeg har underveis fått god hjelp av medisinering også, antidepressiva som har tatt vekk "bunnene". nå i dag bruker jeg ingenting;_)

 

og husk: ikke alle opplever glede eller morslykke med det samme. ha tro på at du får det, med tiden!!! du er ikke noe dårlig mor selv om du ikke er høy på ungen din heile tida!!!

 

lykke til.......en som tenker på deg...