Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #1 Skrevet 16. oktober 2011 Hei. Jeg er 17 år. Har en bruker her inne siden jeg ble gravid i fjor, men tok abort.. Grunnene er litt personlige, men kan da fortelle at han som skulle vært faren, hadde jeg akkurat funnet ut var voldelig og drev med narkotika. Jeg har vært under barnevernet noen år, men er "ute" igjen nå.. Så sliter jeg med angst og posttraumatiskstresslidelse.. Dette er noen av grunnene til at jeg valgte abort.. Foreldrene mine jeg bor hos er ikke helt tilgjengelige.. så det hadde bare ikke gått an.. Uansett- det var IKKE lett! jeg lå å gråt flere dager etter aborten.. Men så kommer tankene at jeg kunne vært mamma nå.. Jeg angrer sykt.. Av mine nærmeste har jeg fått beskjeden om at jeg burde passe bedre på, og ikke forville meg bort i en narkoman og drepe barnet mitt.. Sikkert sant, men nokså vondt.. Vet ikke hvor jeg vil med dette men trengte bare å skrive ned litt..
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #2 Skrevet 16. oktober 2011 Trist å høre, men når du sliter såpass mye peersonlig som du gjør så er det godt at du valgte den fornuftige veien og ikke trakk en baby inni dette. Bli frisk først du og så kan du tenke på å bli mamma.
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #3 Skrevet 16. oktober 2011 På en måte syns jeg selv det var bra, med tanke på hva som kunne skje... Siden jeg sliter så er det veldig variasjon i humøret og jeg blir fort irritert.. Men på en annen måte føler jeg meg som en dritt med tanke på det jeg gjorde. Håper det bare er mulig å bli frisk.
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #4 Skrevet 16. oktober 2011 At dine nærmeste sier at du har drept barnet ditt er hårreisende HI! De skulle hatt juling skulle de. Du tok et vanskerlig valg, i en vanskerlig situasjon. Du tok nok riktig valg på et vis, for du og barnet slapp å ha med en slik bf å gjøre. Men det tyder på at det i lengden var feil valg for deg, men det kan være det var det eneste valget du så. Du skal ikke se på det som at du har "drept barnet", du befridde en ebroyde fra en volderlig narkoman av en far, og det krever mot, å gjøre noe så uselivsk som å ta en abort i en slik situasjon, når man egentlig vil ha barnet. Ingen kunne jo gitt garanti for at bf hadde måtte holde seg unna, eller at han ikke hadde lagt hånd på deg eller barnet for den saks skyld. Nei, du har ikke drept et barn, du gjorde det som var nødvendig for å sikre både deg og det kommende barnet. Og enda det ikke ble mer enn noen uker gamet embroyde, så har du jo utviklet forkjærligheet for det, og den synes jeg du skal beholde En dag blir du nok gravid igjen, under bedre omstendigheter, og da kan du overrøse all kjærligheten til det barnet. Målet her er å få deg til å forstå at du handlet riktig, du handlet uselvisk HI! Sender over en stor klem til deg.
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #5 Skrevet 16. oktober 2011 Du blir nok en veldig bra mamma en dag :-) jeg er veldig glad for at barnet du får litt senere får en sunn og frisk mamma som er myndig, og slipper å ha en voldelig og narkoman far. Du viste fornuft og mot da du valgte å la være å la det befruktede egget utvikle seg til å bli et barn. Det er kvaliteter som trengs når man skal bli forelder! Det er skrekkelig å vokse opp med foreldre som ikke fungerer, og det et trist hvis man skal vokse opp helt uten pappa. Du gjorde noe bra!!! Lykke til med barnet du får en gang. Få deg nå en utdannelse først sånn at du kan forsørge ungen din skikkelig. Stor klem.
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #6 Skrevet 16. oktober 2011 Hei kjære deg. Skjønner hvordan du har det. Har selv noen harde ungdomsår bak meg og tro meg, du gjorde det beste du kunne der og da. Å ha ansvar for et lite barn er så mye mer enn bare kjærligheten. Jeg forstår så godt at du tenker hva som kunne vært, men kjære deg, du er ennå så ung og har mange flotte år foran deg. Når du en dag får en unge med en mann du elsker og har ditt eget liv på stell, så vil du tenke mindre og mindre på den ene du måtte unnvære. Ikke tenk på at du drepte barnet ditt. En fæl tanke. Hvor ville det barnet vært med en narkoman far og en utslitt mor som kanskje ikke hadde noe støtte rundt seg til å oppdra barnet.Jeg er absolutt ikke for å bruke abort som prevensjonsmiddel, men jeg er heller ikke for å få en unge som ikke vil få det noe godt. Jeg har selv vært gjennom en abort jeg gjerne skulle vært foruten. Livssituasjonen min tilsa at det var helt feil å beholde barnet. Jeg kunne knapt ta vare på meg selv og faren til ungen var utilregnelig. Jeg har nå to flotte barn og en mann jeg elsker. Jeg tenker og undrer ennå på den ene, hvem ville det vært...men jeg vet jeg tok det rette valget da. Ønsker deg alt det beste fremover. Ta vare på deg selv og en dag er du klar for å få et barn og kan virkelig nyte det å være mor:)
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #7 Skrevet 16. oktober 2011 Er ikke ofte jeg ikke holder maska, men nå måtte jeg slippe noen tårer... I ettertid har eksen min vært truende, han har sittet i fengsel nå i 8 uker og har nå kommet ut igjen.. Han driver nå med hersketeknikker igjen, og dette er noe jeg ville barnet skulle slippe... Han ble veldig ustabil slutten av forholdet, og enda mer ustabil da jeg lå på sykehuset og skulle gjennomføre aborten.. Nå er det snart 1 år siden jeg gjorde det slutt men ennå så henger han på... Jeg føler av den grunn at det var riktig, tingene han drev med kunne gått utover barnet.. Sikkerheten.. (og muligens razzia, ikke populært med et barn på armen mens politet raser inn i huset..) men enda så føles det ikke heelt riktig ut, hadde vel vært mulighet før å få ordnet med sikkerheten? Huff.. Første gang før noen uker siden mine nærmeste sa det, og dager etter spurte de hva jeg syns da, siden jeg kunne hatt en unge på nærmere 1 år.. Hjelpte ikke så mye på tankene.. Jeg prøver å sette meg inn i at jeg gjorde det rette men det er ikke lett.. Problemet er at med "sykdommene" mine, så klarer jeg ikke å se før meg fremtiden med en mann og barn.. og det gjør også det hele vanskeligere.. Ser på en måte bare NÅ. og må sette meg inn i å klare og fullføre denne dagen... Takker før svar og klemmene!
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #8 Skrevet 16. oktober 2011 Dine nærmeste har vel egentlig rett da..
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #9 Skrevet 16. oktober 2011 11:58 her igjen. Jeg har selv slitt mye psykisk og spesielt i den alderen du er nå, men med skikkelig hjelp og god innsats fra en selv er det fullt mulig å komme seg ovenpå og ut av helvete. Det er nok vanskelig å se det nå, men jeg håper du får all den hjelp og støtte du trenger for å få et bedre liv. Og ja, i akkurat denne tiden for deg gjelder det å komme seg gjennom denne dagen, så neste osv...Men det er sunt å ha drømmer om fremtiden og noe å jobbe mot:)
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #10 Skrevet 16. oktober 2011 Voksne skal IKKE fortelle deg slike grusomme ting!! Har du en kontakt i barnevernet, slik at du kan fortelle hva fosterfamilien din sier til deg?? De driver med psykisk terror på deg; forteller deg at du har drept et barn... For noen grusomme mennesker! Jeg trodde fosterfamilier skulle støtte og ta seg av fosterbarn med vanskelige liv? Uff og uff, stakkars deg!! Skulle gjerne ha gitt deg en god klem, du tok definitivt det rette valget
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #11 Skrevet 16. oktober 2011 12:31.. Hvilke hjelp fikk du? Det er veldig vanskelig å se det nå, ja.. :/ 13:07. Har ikke kontakt med noen i barnevernet den dag i dag nei.. Takk for svar, og klem. Varmer skikkelig.
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #12 Skrevet 16. oktober 2011 Skjønner ikke at ting skal være så vanskelige..
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #13 Skrevet 16. oktober 2011 Tro meg: Du er alt for ung og du har for mange personlige problemer. Du er selv et barn på mange måter. Ikke la dine egoistiske ønsker og lengsler etter barn (eller noe annet?) la det gå så langt at du velger å bli gravid igjen fort. Din tid kommer.
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #14 Skrevet 16. oktober 2011 Jeg har ikke kjæreste nå, og slik det ser ut nå så kommer jeg til å la det forsette slik.. Frister ikke mye etter eksen.. Men om det så skal skje at jeg blir gravid med en eller annen kjæreste i fremtiden, er jeg bombesikker på at det ikke blir abort uansett om jeg er 19 eller 35..
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #15 Skrevet 16. oktober 2011 12:31 her, jeg fikk hjelp gjennom BUP, Hadde en flott terapaut der som så meg og mine behov og fikk videresendt meg dit jeg fikk den hjelp som var riktig for meg i min situasjon og som hjalp meg til å komme dit jeg er i dag. Ettersom du fortsatt er under 18 burde barnevernet hjelpe deg å finne en behandlingsform som er rett for deg. Ofte må man gjennom noen samtaler poliklinisk for å kartlegge hvilken terapi som er rett for akkurat deg. Om det holder med samtaler eller om du bør ha annen bahandling, Det viktig er at man virkelig er innstilt og motivert selv for å få det bedre og virkelig jobbe med seg selv. Det er en vei å gå og det kan være virkelig tøft i perioder, spseielt når alt ser helt svart og meningsløst ut, men det er faktisk mulig å få det bedre! Livet vil alltid ha oppturer og nedturer, men med god hjelp vil nedturene bli enklere å takle. Man lærer seg å se verden og seg selv i et annet og bedre lys:) Finnes mange former for terapi. Jeg har vært innom en god del:) Dessverre velger man ikke den familien man kommer inn i og fosterfamilier kan være vel så ille om ikke verre enn den man opprinnelig kom fra. Det skjer igjen og igjen. Er man så uheldig at man har en familie, vanlig eller fosterfamile, som ikke er til noe støtte, som kanskje gjør ting verre for en, må man ofte stå på enda hardere. Huskat dette er DITT liv og at ingen skal få ødelegge det. DU er verdig et flott liv og etterhvert kan du starte din egen familie med dine verdier og jeg er sikker på at du blir en god mor. Du vil være i besittelse av en masse erfaringer på godt og vondt og kan se barna dine med åpne øyne.
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #17 Skrevet 16. oktober 2011 Ah.. skjønner den, bra du fikk hjelp! Men jeg tørr på en måte ikke få hjelp. siden jeg er vand til å ha det slik, så virker det så tøft å måtte forandre det... Jeg er på en måte litt redd... Fra jeg var liten har foreldrene mine oppfordret meg til å hate leger, psykologer, barnvernet osv... så det er så vanskelig å plutselig hoppe inn i noe..
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #18 Skrevet 16. oktober 2011 Jeg skjønner at det kan være skremmende å få hjelp, men tro meg, det er verdt det:) Du ønsker jo noe mer ut av livet. Det er vondt og faktisk unødvendig å gå rundt å ha det vondt. Jeg trodde ikke det var mulig å ha det bra i mange mange år. Jeg visste rett og slett ikke hvordan det var. Jeg hadde det utrolig vondt og trodde det skulle være sånn, Hvertfall for meg. Men så feil jeg tok! Ta sjansen og få øynene opp for alt livet faktisk har å by på. Også for deg
Anonym bruker Skrevet 16. oktober 2011 #19 Skrevet 16. oktober 2011 Håper det.. takk for mange gode svar!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå