Jeg har ett barn.Og har ingen venner med barn:(

[Anonym bruker]

Syns det er litt slitsomt med ett barn.Jeg må leke så mye med han-Burde nesten hatt to.men sliter så med angst og vet nesten ikke om jeg klarer å følege opp ett barn i barnehage og skole..Men syns det er trist å være så mye alene.Og redd han blir preget av hvordan vi lever.Vil at han skal bli et tryggt barn.

[Anonym bruker]

Har du han i barnehage?

Om han blir preget av hvordan dere lever er opp til deg.

 

Hva med å bli kjent med andre mødre med barn? Barseltreff, babytreff? Babysang\svømming er jo steder der man kan treffe andre og barnet blir sosialisert.

[Anonym bruker]

Om han er i barnehage så blir han sosialisert, han får leke med andre barn og han får stimuli fra andre hold.

Ikke tenk så mye på det du;)

[Anonym bruker]

Ja han går i barnehage..Bare er så redd han vil bli preget.Vi har ingen barn i familien heller.eller det er jo noen barn men de har ikke vi kontakt med.Mine søsken har ingen barn.Barnefar sine søsken har ingen barn.

[Anonym bruker]

Jeg hadde heller ingen venner med barn da jeg fikk barn (er innflytter her i byen og kjente ingen uten barn heller).

 

Nå har jeg mange venner med barn, og de har jeg møtt bl.a i barnehagen.

 

Vi fulgte jo barna våre i bursdager osv og fant fort ut at noen av oss fikk veldig god kontakt. Snakket på foreldremøter osv.

 

Da jeg skulle hente sønnen min i et barneselskap og tre av oss foreldrene ble stående på trappa og prate i over en halvtime før vi kom oss hjem foreslo jeg å møtes en annen dag også, for å snakke litt. Det var de andre veldig med på og plutselig ble det til at 5 mammaer skulle møtes UTEN barn en kveld for å skravle. Sånn ble syklubben dannet, og vi fem mammaene møtes en gang i måneden for å skravle. Vi gjør også ting sammen med barna, som å reise på stranden, møtes for en rusletur i skogen, møtes på lekeplassen osv.

 

Etterhvert har jeg fått flere barn, og funnet foreldre jeg har god kontakt med i flere alderstrinn. Jeg kan godt ringe en av de andre foreldrene og spørre om å få "låne" ungen hennes noen timer og har aldri fått nei. Og gleden er at disse foreldrene synes det er kjempestas og ringer meg for å låne mine barn også. Nå er vi flere som kan låne hverandres barn, hjelpe hverandre på planleggingsdager osv (er jo ikke nødvendig at begge tar seg fri på en planleggingsdag, vi kan jo passe hverandres barn og bytte på).

 

Siden jeg lider av en mild for for sosial angst og har helt telefonangst selv vet jeg at det er vanskelig, men man kan faktisk vinne over seg selv om man virkelig vil. SMS har hjulpet meg mye, jeg kan sende en mld, og får da enten et svar eller den jeg sender til ringer meg opp (da kan jeg fint prate i telefonen, ringer bare ikke selv).

 

Det er fullt mulig å skaffe seg et nettverk, masse lykke til med det.

[Anonym bruker]

Ingen barn i familien.så det er ganske så stusselig-.Trist det er sånn.Hadde noen av de hatt barn hadde det vært koselig å passet barna .men det er det ikke.Og det ser ikke ut til at det blir noe barn med det første.Jeg får tilogmed angst for å være alene på ikea.sitte i spise i spisesalen.føler folk observerer meg fordi jeg ser nervøs ut.Så det gjør jeg ike alene.Tørr ikke gå på cafe heller.Og føler kjempe ubehag på lekplasser hvor det er andre voksne

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, men for barnet sin skyld kan du bare ikke la angsten vinne, du kan ikke det!

 

Gå til lege igjen, be om henvisning til kognitiv terapi om du ikke har prøvd det enda. Barnet ditt trenger deg, og du må overvinne angsten for barnet sin skyld.

 

I dag var jeg på utsiden her med mine jenter, og de ville på lekeplassen. Jeg kunne se hjemmefra at det var andre der og hadde ikke lyst, men at jeg er "redd folk" kan jo ikke være til hinder for at ungene mine får grave i sandkassen og huske sammen med andre barn. Jeg vil jo ikke at de skal bli som meg. Så vi gikk på lekeplassen, og det gikk fint, faktisk.

 

Jeg er heldig som har en mann som ikke aksepterer at angsten min skal hindre oss i noenting, samtidig som han støtter meg. Jeg har ikke lyst til å gå, men han sier at det skal vi. Så må jeg da, men han er der ved min side hele tiden og svikter meg ikke, han synes det er greit jeg går hjem tidligere enn de andre også (går føre, som jeg kaller det), men han tillater ikke at jeg ikke prøver, at jeg ikke går i det hele tatt. Hadde jeg ikke hatt han hadde jeg nok murt meg selv helt inne..

 

Men vi kan ikke det når vi har barn, vi kan det bare ikke! Du må jobbe deg opp av hengemyra, om det blir to skritt frem og ett tilbake, om det går sakte sakte sakte spiller ingen rolle. Men du må jobbe deg ut av kvelertaket til angsten, og barnet ditt er grunnen til at du gjør det.

 

Ønsker deg lykke til, du er ikke alene om å ha angst, men vi kan ikke la angsten hindre oss i å leve. Ta tak og jobb med det, det er ingen som kan ta denne kampen for deg, du må ville det selv, og du må slite, svettte, gråte og blø for å få det til, men det er mulig!

[Anonym bruker]

Hvor bor du HI? Føler det samme som deg. Han går i bhg, men kjenner liksom ingen vi kan være med i helger..

[Anonym bruker]

Er vel ingen krise så lenge han er i barnehagen. Da har han unger rundt seg hele dagen 5 dager i uka!

 

Etterhvert som han blir større, tar du ham med på en fritidsaktivitet.

Du kan jo ev. velge å engasjere deg litt i barnehagen (su osv). Da kommer du nærmere i kontakt med andre foreldre.