Plutselig deppa/usikker- flere?

[magica78]

fikk ett anfall av usikkerhet og ble skikkelig deppa i går, usikker om om dette er rett, om jeg klarer å være mamma og masse annet. Ble bare ulykkelig på ett blunk, henger i enda men føles ikke like håpløst som i går. Er ikke deppa normalt sett, er det kanskje hormonene som spiller meg ett puss? Uff det kjennes ikke noe særlig å begynne å tvile på alt heller...er 11+1 i dag. Noen som har kjent noe liknende? eller som kan gi meg noen oppmuntrende ord?

[shen83]

Haha, been there - done that! Det er nok bare hormoner Jeg hadde en skikkelig down-dag her, med tårer og full pakke + masse tvil. (Vil jeg egentlig det her, det skjedde jo så fort, burde jeg ikke glede meg mer..) Jeg har lest alt jeg har kommet over om graviditet, bl.a. at hvis man føler seg depressiv, så har det med hormoner å gjøre. Ei venninne av meg hadde hatt det på akkurat samme måten da hun gikk gravid også. Du er heldigvis snart i safe-sone, så da vil sikkert hormonene stabilisere seg også. Jeg er 8+1 i dag, og har lest at uke 9 er den hvor hormonene er på sitt høyeste. Vet ikke om det stemmer, men det merker jeg nok fort

[Penguin]

Det er nok helt sikkert hormonene:) Jeg er som en jojo for tiden, kan begynne å gråte for ingenting og da er alt galt... Har heldigvis en forståelsesfull mann:)

[magica78]

Takk for svar:) tenker også at jeg burde sikkert glede meg mer, men jeg er liksom ikke typen til å juble høyt overalt til alle, dessuten har jeg jo følt meg elendig så har liksom ikke vært såå lett å være glad. Så blir jeg jo "glad" når jeg hører at det er fler som tviler....jeg tenkte i går at jeg sikkert kommer til å bli den første mamman i verden som kommer til å angre og adoptere bort babyen, herregud jeg elsker jo hundene mine høyere enn alt så jeg kan vel ikke unngå å elske barnet mitt....? men i går var jeg overbevist om det, håpløst:)

[Briskeby]

Dette hørtes kjent ut,ja!! Er overhodet ikke depressiv til vanlig,men nå har jeg perioder hvor "aaaaalt er galt". Jeg er overbevist om at jeg blir den første som ikke blir glad i sine egne barn og kan få hel panikk og tenke at "jeg vil jo faktisk ikke har barn i det hele tatt! Hva er det jeg har gjort nå!!"

Jeg trøster meg også med at jeg elsker hunden min over alt i verden...så da er jeg jo i stand til å bli glad i et lite vesen;-) Mannen min bare ler av meg,og har heller ikke noe tro på at jeg kommer til å gi bort barnet etter fødsel...

Og så tenker jeg også mer og mer på hvor bra jeg har det nå uten barn! Plutselig virker det som det verste i verden å være småbarnsmor....og jeg som gledet meg veldig til å få positiv test! Nei......får bare håper hormonene roer seg,og at jeg snart er et normalt rasjonelt menneske igjen;-) HiHi!!

[magica78]

Kjenner jeg blir veldig letta når dere også har det sånn, jeg tror liksom på dere fordi dere også er gravide. Hjelper liksom ikke noe om mamma sier at selvfølgelig kommer du til å bli glad i barnet, tenker alle bare sier alt de kan for å berolige meg. Det blir sikkert helt spesielt å bli mor, men fytti rakkeren så slitsomt det blir også.... vi får bare vente på at hormonene roes seg en eller annen gang:)

[esilou]

Sitter i samme båt selv. Fikk det plutselig for meg her en kveld, hvorfor gjør jeg dette en gang til? Har ei på to som er høyt og lavt hele tiden, superaktiv jente, jeg synes jeg ser det for meg å løpe etter henne med diger mage og bekkenvondt...og nå som vi er gjennom det verste med våkenetter, bleieskift og alt som følger med en liten baby, så er det på`n igjen...Og forrige fødsel gikk jo rett vest, det var en meget lite positiv opplevelse, så akkurat den biten tør jeg ikke en gang vie en tanke akkurat nå.

Regner med at disse tankene forsvinner etterhvert som magen vokser og jeg vil kjenne liv...disse lette sommerfugl-bevegelsene i starten...akkurat noen som kiler på innsiden av magen;) Joda...det blir nok bra!