Uke 35 og leeeeeeiii og deppa i ukesvis allerede!!! Hva synes dere om planen min??

[novembergutten:)]

Legge seg i gangen, venterommet eller no på føden, og håpe på at noen ser at jeg ikke klarer mer å gå her hjemme med de daglige utfordringene jeg har fra før av... klarer ikke mer.. ryggen verker mer enn jeg trodde va mulig, føler meg psykisk nede så det holder av svskapet:-((( Ville planen funket anyone??:-( (lov å leve i troen eller noe..)

[ninini]

hmm, ville nok heller tatt en god prat med jm om hva du føler, utrolig hvor mye det kan hjelpe å få snakket litt, ikke noe godt å ha det sånn, men er jo sånn at bebbis mest sannsynlig vil være i magen 5 uker til, og for at du skal kunne ha det så bra som mulig trenger du å snakke litt med noen... få mannen din til å passe eventuelle barn dere har og ta med ei veninne, dra på spa, kjøp deg en alkoholfri vin, unn deg noe ekstra godt å spise og lag litt luksus for deg selv, trenger ikke koste allverden heller,, kan jo være fotmassage eller ryggmassage. det er ikke sp dyrt som spa.. spør noen du kjenner godt om å få litt hjelp, kan jo få en ungdom i familien til å vaske ned huset for deg mot en liten lønn,, så slipper du å tenke på det,,, det er nå du skal bruke de ressursene du har og sørge for å sove nok.. vil tro deu blir enda mer deppa av å legge deg på gangen på føden, lenge å vente der i 5 uker også ;P lykke til da, håper det ordner seg.

 

[konemor med gutt+spire:)]

sjønner godt hvordan du har det. jeg har gallesteinsmerter, et bekken som låser seg, konstant halsbrann. spyr enda, en unge som er aktiv i magen hele tiden, en treåring som er til utredning for adhd, har selv adhd som jeg ikke får medisinert akkurat nå. Kynnere som gjør så vondt at jeg gråter. hver natt. 5 timer søvn i døgnet, og det ikke en gang sammenhengende.

 

snakk om å bli utslitt da?? jeg skal til jordmor tirsdag og da blir det sendt henvisning om ignansettelse til føden. jeg kjenner også at jeg ikke makter mer nå.

 

har termin 16 november. når er din termin?

 

jeg har vurdert ks på kjøkenbordet med en skarp kjøtt kniv eller noe, men tror det er farligere enn å bli satt i gang

[novembergutten:)]

huff, skal ikke begynne på meg selv engang, og skal ikke måle meg med andre og hvor ille man har det kontra andre enn meg selv.. men jeg ser ikke lys i tunellen i det hele tatt jeg heller... har termin 25 nov..makter ikke å legge meg heller, nå er kl halv tolv og kan godt sitte opp til 4 bare for å unngå å tenke på hvordan det er å ikke finne en j&%¤#! stilling å sove i, våkner til kramper i lår og ned:-( huff.. gruer meg mer til å PRØVE å sove om natten, hver natt, enn jeg gruer meg til riene som kommer når de måtte komme, og DE GJØR VONDT:-(( hva mener jm din om igangsettelse "så tidlig" når man ikke er moden å sånn kanskje?? vill du oppdatere litt når den timen er overst¨ått?? gjerne sende personlig melding å? trenger styrke til å vite hvordan jeg skal gå frem:-( er bare lei LEI LEI LEI!!! dette er nr tre for meg, så vet hva graviditet innebærer, men ikke f... om jeg gjør dette igjen!!:-( SÅNN!

[novembergutten:)]

har forresten vært til samtale hvor vi skrev ønskebrev, pratet om angst for fødsel/sykehus, muligheter/smertelindring... osv.....men dette kom ikke frem da, og søren, nå trosser jeg jammen/blir litt blind for angsten min) så ille er det... vil bare bli ferdig:-O helvette på jord kan ikke være værre enn dette!! Huf, dette får meg litt til å tenke på de som ikke kan få barn... huff.. EGO MEG!! men jeg er ikke heeeeeelt meg selv nå.. MEN KROPPEN ER SLITEN!! orker jeg å føde når tiden er der?? selv om man får disse uante kreftene under fødsel??? :-(

[novembergutten:)]

tenker igrunn det samme idag, at jeg må gjennomføre planen min:-O Sier ikke det litt om at nok er nok.. vet ikke om jeg takler 40 uker...

 

[85 tre barns mor]

Jeg forstaar deg saaaaaaaa godt! Er selv 35 uker og dritt lei haaper jeg foder saa fort jeg blir 37 uker..

 

Uansett lykkeeeeeeeeee til og haaper det gaar over snart og at du og f;der saa fort du er 37 uker..

[konemor med gutt+spire:)]

Jordmor ser at jeg er sliten og vi snakker om hvordan jeg skal komme meg gjennom dagene. Hennes påfunn å sende henvisning til føden om vurdering av å sette i gang fødselen.

 

Jeg vil på en måte for de fysiske smertene går så hardt psykisk utover meg at jeg har flere sammenbrudd med gråteanfall om dagen og natta. Har tross alt en treåring å ta meg av i tilleg.

 

Men på den andre siden vil jeg heller ikke. for har vert gjennom det før, det tar lenger tid, riene er mer intense og smertefulle og starter med et pang og der holder de seg, i tilleg til komplikasjoner under fødsel.

 

Så blir veldig rådvill og håper fødselen starter selv i uke 37, men jeg har sterke tvil om det :/ så nå må jeg bare legge alt i fødsels legen og jordmor sine hender og la de ta valget for meg om hva jeg klarer og ikke.

 

valget er enten tre uker (frem til termin fra uke 37) lenger å gå på denne måten, eller en vanskeligere fødsel... hvordan skal man kunne velge mellom to onder på den måten?

 

I tilleg er det jo fare for at selv om barne er født i uke 37 så kan det ha problemer med å suge og må sondest. det vet jeg ikke om jeg hadde taklet for egen "vinnings" skyld.... er så mye å tenke på at jeg blir GAL!!

[AO3]

Jeg er ikke gravid lenger, men drister meg til å svare likevel.

 

Hvis du tenker på igangsettelse NÅ, i uke 35, tror jeg sjansen for det er ca null. De vil kun sette i gang så lenge før termin om det er fare for liv/helse for deg eller babyen, og det er det jo ikke. Per i dag er barnet ditt prematurt.

 

Jeg har i mine to svangerskap ikke hatt de plagene du har, men jeg "skjønner" det i den grad man KAN skjønne det uten å ha vært gjennom det selv. Hvis du ønsker igangsettelse før termin (det skal vel mye til å få det før 38+0 uansett, uten klar medisinsk grunn), bør du få henvisning til føden fra jordmor/fastlege, ikke henge rundt på sykehuset til de "bryr seg om deg", for det tipper jeg de ikke vil gjøre. Evt vil de tenke at om du orker å henge rundt på sykehuset i timesvis, med ukomfortable sofaer/stoler og harde gulv, da klarer du jammen å være gravid litt lenger også! Beklager å være hard mot deg, men det tror jeg er en mer sannsynlig utgang enn at du klarer å true deg inn til time. Du vil bruke masse krefter på ingen ting. Be om/krev henvisning i stedet!

 

Jeg har tatt planlagt ks 38+0, og det var det tidligste man kunne få planlagt ks. Selv var jeg skeptisk til å ta det så tidlig, for barnets del. Jeg fikk en tynn, liten gutt, hadde store ammeproblemer, stor vektnedgang på sykehuset, klarte ikke amme skikkelig etter at vi kom hjem heller, og måtte over på NAN ganske raskt. Jeg vil aldri få vite om det hadde vært bedre hvis han hadde vært inne i magen en uke eller to til, men jeg mistenker sterkt at han egentlig skulle hatt litt mer tid på å modnes først. Det er ikke en god tanke, selv om datoen for ks ikke var noe jeg valgte selv. Igangsetting er heller ikke særlig festlig bestandig (egen erfaring), men må man, så må man. Det kan imidlertid bli en pris å betale. Du må være klar over den prisen, både i forhold til at du skal ta en beslutning om at du ønsker igangsetting, og fordi du må vise legen på timen på sykehuset at du forstår pluss og minus med det.

 

Det jeg egentlig vil fram til, er ikke å fornærme deg eller bagatellisere plagene dine, men husk at en igangsetting har flere sider enn bare det at man blir "ferdig", særlig hvis det er en stund igjen til termin. Forsøk å se helheten, ikke bare at du har vondt her og nå, selv om det er tøft. Få henvisning til føden når jordmor/lege mener at du har kommet nær nok til termin, og ta det derfra.

[snartmammatil4]

2 av mine barn er født for tidlig (uke 36), satt igang pga. kompliserte sv.skap. Anbefaler det ikke, selv om de i prinsippet er ferdige er det umodne barn, og begge mine har ligget 2 uker på intensiven etterpå, hvor de har vært så medtatte at jeg ikke har fått lov til å holde de en gang. Sønnen min har astma, og jeg er overbevist om at det er pga at han hadde umodne lunger og klarte ikke å puste selv da han ble født.

Så som du sikkert skjønner syntes jeg planen din høres latterlig ut, hvem har sagt at det å bære frem barn ikke er slitsomt eller vondt? Men å bære de frem til de er ferdige til å møte verden hvis du og barnet har mulighet til det så lenge det ikke er fare for liv og helse er det minste du kan gjøre for barnet ditt.

Jeg priser meg lykkelig når barnet er i magen når jeg går gravid, gleder meg selvfølgelig til å se babyen, men nyter også tiden hvor de er i magen, for det blir ikke _akkurat_ lettere når de kommer ut. Hvis ungen har kolikk f.eks tror jeg du hadde ønsket den inn igjen;)

[konemor med gutt+spire:)]

Må bare få kommentere for meg selv dette med kolikk barn. Vi hadde det sist. Nesten fem mnd. DET var slitsomt det. Men i forhold til dette svangerskapet er faktisk den kolikken ingen ting!

Da hadde far mulighet til å ta over litt å hjelpe til, foreldrene våre var også på overnatting å hjalp til. Slik det er nå er de kun MEG som kan.

 

Man kan få i gangsatt fødselen i uke 37, men de vil helt klart overtale til å gå så nerme termin som mulig.

 

Jeg må velge mellom to onder denne gangen og det er ikke lett. Jeg blir henvist til vurdering i morgen av jordmor. Dette fordi jeg er så sterkt plaget at det går utover det psykiske og hun mener jeg ikke klarer å gå helt til termin. Jeg vil at fødselen skal starte selv helst etter uke 38. Så jeg må bare legge dette i fødsels legens og jordmorens hender på føden å la de bestemme.

 

Det er på ingen måte et lett valg å ta denne gangen.

[novembergutten:)]

Tenker på det psykiske jeg også!! Derfor ble jeg satt igang sIst sv sk. Riktignok ved termindatoen, men det var litt tilfeldig, for jeg drøyet med å rope om hjelp til da.. Opplever svsk som så TUNGT, at jeg føler jeg mister meg selv litt når dagene er soml verst, og det er de hver dag:-/ 3 dagen siden hovedinnlegget mitt, og det er ikke et innfall, det vedvarer.. Og om det er noen som tenker at psyken min er dårlig, så har jeg tenkt over det, og jeg er sikker på at det ikke er noe i veien med den, etter hva jeg har kjent på av erfaring opp igjennom, og har også i noen måneder pratet med ei psykiatrisk sykepleier om dette.. Svsk skal tydeligvis oppleves tøft for meg, som flere andre i verden også.. dette er nr tre, og 2 sv sk var også tøft, nr 1 gikk veldig bra, så vet ikke helt hvorfor disse to svsk er så ille:-( ser den konemor med gutt+ spire:) at det er som å velge mellom pest og kolera på et vis.. Man vil jo vente, men det er på forhånd ikke lett å vite om tiden etter fødsel blir bedre eller værre om man blir satt igang før tiden, kontra å vente, og se på psyken, og hva den gjør med deg, ihht depresjoner osv.. Lykke til fra meg til deg og til meg selv.......

[konemor med gutt+spire:)]

jeg snakket med jordmor om dette for ca en mnd siden. i morgen skal vi tilbake. og det er som du skriver ikke et infall av at det er ille der og da, det vedvarer som du sier.

 

fikk fødsels depresjon sist. men da hadde jeg en uoppdagen adhd, den vet vi om nå, i tilleg så går jeg på antidepresiva så sjangsen en veldig liten.

det som plager meg er om barnet ikke vil suge. for den amminga er jeg så besatt på at den i seg selv kan skape en depresjon om det ikke går. og da må jeg jo vente lengst mulig.

 

men hva når alle plagene går på psyken løs så lang tid før termin.?

føde avdelingen prøvde jo å gi meg morfin for guds skyld fordi babyen er så aktiv og det virka ikke. de sa det selv at de håpet fødselen min starter i uke 37. om ikke får jeg gjennom slag om ikke annet enn aktivitete til barnet. og det er jo ikke eneste som er problemet som sliter meg ut.

 

skal jo i tilleg ha krefter til fødselen Og ikke mins min lille sønn på tre år!

 

jordmor time i morgen og er så spendt på hva vi kommer frem til. jeg sier ja takk begge deler, at fødselen starter selv men i uke 37. men så optimistisk er jeg ikke at jeg faktisk tror det skjer. da er valget igansettelse... og da kan det fort bli vanskelig både under og etter. kunne bare noen velge for meg eller fortelle meg hvordan utfallet kom til å bli.....