Jeg har en utrolig konfliktsky mann!! Begynner å bli et problem:-(

[Anonym bruker]

Nå må jeg først få si at jeg selv heller ikke liker konflikter og konfrontasjoner. Men jeg synes ikke man kan finne seg i alt, og MÅ i noen tilfeller få lov å konfrontere personer som behandler man urett.

 

Min mann er veldig uenig i dette, og synes jeg er fryktelig dum som "bryr meg" om uvensentlige ting. Og uvesentlige ting kan være store ting for meg.....Det har f.eks vært alvorlig stygg sladder som har blitt fortalt om min famile og meg bak min rygg, kun for å skade meg og min familie.

Jeg mener at jeg i slike tilfeller må ha rett til å ta kontakt med denne personen som sprer denne sladderen, for å høre om det er tilfelle at hun faktisk går rundt og sier dette. Jeg er heller ikke usaklig og ufin i måten jeg snakker med denne dama på.

 

Mannen min mener jeg er dum som reagerer på sånt, og sier at det ikke kommer noe godt ut av det. Han har rett i det siste, men jeg synes man må ha lov til å stå opp for seg selv av og til.

 

Han synes ingenting er noe å reagere på, og har aldri opplevd at han har tatt opp NOE med folk som har dolket ham i ryggen. Og vi har vært sammen i 20 år.....Han er så utrolig konfliktsky, at jeg nærmest vil betegne ham som feig.

Han har innimellom vært lei seg og skuffet over kamerater, men sier likevel ingenting.

 

Det som begynner å bli nok for meg, er at jeg alltid blir svart med et "skjønner ikke at du gidder" , og " du er så lite smart som sier det til henne". Jeg kan altså ikke beklage meg over noe som irriterer meg, for han synes bare det er plagsomt å høre på.

 

Må tilføye at jeg IKKE gjør dette ofte, selv om det kan høres sånn ut:-) Vi har som sagt vært sammen i 20 år, så det har vært en sjelden gang innimellom. Jeg peprer han altså ikke med dritt! Men han skygger ganske enkelt banen når noe "ubehagelig" kommer opp, og vil ikke høre.

 

Andre med sånne menn? Hva synes dere om det?

[Anonym bruker]

Jeg har heldigvis en mann som ikke finner seg i å bli tråkket på, og sier i fra når det blir nødvendig. Man skal ikke finne seg i alt!

[Anonym bruker]

Nei, det er det jeg også mener! Han sier han kan si ifra hvis han synes han behøver det, men har aldri opplevdt at han gjør det til noen som har tråkket på ham.

Han kan riktignok si ifra på jobb, men da MÅ han pga visse omstendigheter...Men på "privaten" gjør han det aldri. Han lukker bare ørene, og gjør som ingenting.

 

Jeg vil ikke det, og det er jo der vi krasjer litt. For han blir som sagt overgitt på meg for at jeg har sagt ifra....:-(

[Hufsla]

I eksemplet ditt er jeg enig med mannen din. Det har ingenting for seg å ta dette opp med sladreren. Det beste er å ignorere det, og heller vite hva som er sant selv.

 

En annen ting er å ta opp baksnakkelser når noen prøver å snakke dritt MED deg, si at du ikke synes noe om å snakke slik, og at ting ikke alltid er slik de ser ut.

 

Og om du eller andre blir urettferdig behandlet har det også noe for seg å ta det opp.

 

Men sladder og rykter kan du uansett ikke gjøre noe med, det eneste som skjer er at de får mer å snakke om, og de tror de har truffet spikeren på hodet ettersom du reagerer.

[Anonym bruker]

Ser hva du mener Hufsla:-)

 

I mitt tilfelle kom denne sladderen tilbake til meg gjennom en felles venninne av meg og kilden. Jeg ville være så redelig at jeg ville spørre kilden selv om dette stemte, bare for å få det på det rene at det var sant. Var egentlig ikke i tvil, for det var utrolig grovt det hun hadde sagt. Og hun skadet mange i min nærmeste familie.

 

Men synes likevel det hadde noe for seg å si ifra om at jeg hadde hørt det. Rett og seltt fordi denne kilden prater utrolig mye dritt om andre, og synes hun fortjente å høre at noe av dritten hun sprer rundt faktisk kommer tilbake til den det gjelder.....Litt sånn for å gi signaler om at det kan slå tilbake på henne.

I dette tilfellet nektet hun plent, og beskylder alle andre for å ha arrangert et komplott mot henne......

 

Men mener du man skal overse alt sånt, og gjøre som ingenting?

[Anonym bruker]

Min nye flamme er på samme måten. Han er så konfliktsky at det går meg på nervene. Jeg føler også at han er feig, nesten litt veik, på en måte.

 

Vi datet i 10 måneder for snart 9 år siden, men har vært litt av og på igjen det siste halve året. Men nå braket vi sammen i forrige uke, og i sånne situasjoner blir det helt feil å være så konfliktsky. Han trekker seg heller unna, og inn i seg selv. Det nytter liksom ikke å ta opp temaer, for han vil ikke bli konfrontert. Å stå og stange hodet i veggen er mindre smertefullt enn å komme igjennom til han. Dette er det eneste han sier om dette "jeg takler ikke konflikter og gjør egentlig alt for å unngå dem, og så møter jeg deg som er i stikk motsatt ende av skalaen. Du tar ikke 5 øre for å nagle meg til veggen." ...neivel.....

 

Jeg er fullt klar over at jeg har temperament, men han får det til å høre ut som jeg bare går og kjefter og smeller. Så fort jeg tar opp noe som plager meg, så er det liksom "kjeft", og det er håpløst for meg. Jeg er vant til å ta tak i ting, og ikke løpe å gjemme meg så fort det brygger opp til storm.. Så her må vi bare prøve å finne en balansegang. Jeg MÅ kunne få ta opp ting som plager meg, for ja; de plager MEG. Og samtidig må jeg velge mine kamper. Men HAN må også kunne tåle å bli snakket til. Vi er da voksne mennesker... Ikke lett når man er så forskjellige