Jeg får ikke tak i mannen min.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg begynner å få panikk.

 

Mannen står opp klokken fem for å gjøre seg klar til jobb. Han må gå til jobben siden han har mistet førerkortet grunnet et anfall.

 

Han fikk plutselig epelepsilignende anfall for et år siden. Han hadde et til i februar. Tar medisiner, legene har ikke funnet ut grunnen til det. Og prøvene viser heller ikke noe galt.

 

Jeg våknet klokken 6 å følte meg urolig, sendte en sms, fikk ikke svar. Ringte, ikke svar. Har sendt til sammen 3 smser og ringt utallige ganger. Jeg har også sjekket lokalavisa.

 

Har skjedd en gang før også, da var han veldig opptatt å kunne ikke svare.

 

Jeg vet ikke en gang poenget med innlegget mitt. Jeg er bare redd og bekymret. Håper det er uten grunn. Snart ringer jeg jobben å spør etter han.

[Anonym bruker]

Pytt, ring jobben hans og få det ut av verden. Lykke til!

[Anonym bruker]

Da har jeg sittet å vært urolig og redd i to timer. Så tikker det inn en sms Alt ok. Kjenner jeg blir litt irritert, hehe, er det alt jeg får ettter å ha ringt flere ganger og sendt meldinger der det står jeg er veldig redd og bekymret.

Mannfolk.

 

Skulle akkurat til å ringe jobben når jeg fikk smsen, glad jeg ikke rakk det, for tror nok gubben hadde vært rimelig flau da ja.

 

Men etter jeg har funnet han to ganger i krampeanfall på gulvet her hjemme har jeg rett og slett fått angst for å miste han siden de anfallene han har hatt har vært veldig kraftig å vart opp mot en halvtime som er veldig lenge når det kommer til slike anfall og det kan være veldig farlig.

 

Det har satt en støkk i meg, jeg våkner flere ganger om natten, sjekker at han puster. Jeg har mareritt om at han faller om igjen.

 

Men godt å endelig vite at han er i orden.

 

HI

 

Ps, jeg har foresten født for ikke så lenge siden, så har nok en del hormoner på avveie

[Anonym bruker]

Hysteriske kjerring..... stakkars mann!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Nei, nå må du gi deg 08:22. Og du trenger ikke kalle HI kjerring.

 

Jeg forstår deg kjempe godt, HI! Og har full forståelse for at du er redd. Og det har nok mannen din også

[Anonym bruker]

Ikke snakk om å være hysterisk. Med en sånn forhistorie er det ikke rart man bryr seg? Det er noe av det et ekteskap handler om! To sammen som bryr seg og passer på hverandre. Godt alt var bra!

[Anonym bruker]

latterlig svar!

[Anonym bruker]

08.22 har ikke snøring på hva ho svarer på. Unødvendig med sånne kjerring-utbrudd når noen er redd. Veldig glad for at alt er i orden med mannen din HI.

[Anonym bruker]

Nå må du slutte 8.22!!!!!

Med tanke på hva hun har måttet se på av anfall hos mannen sin - så skjønner jeg henne kjempegodt!!!

Man kan ikke sette seg inn i hennes frykt, før man har opplevd noe lignende selv.

Så godt du fikk beskjed om at alt var bra ;-)

Fortsett å passe på mannen din du, du vet jo hvordan dette kan bli om han går i anfall igjen - og da er det godt å vite at du følger med!

 

Ha en strålende dag videre - og kos deg med babyen <3

[Anonym bruker]

Den var unødvendig anonym 08:22

 

Mangler du empati for andre?

 

Tror du er en fjortis som skal være tøff i trynet.

 

 

Godt det gikk bra Hi, men skjønner du ble irritert også.

Ta deg en alvorsprat når han kommer hjem, og si du er litt på tuppa. Hadde vel ikke gjort noe om han sendte en sms hver dag han kom frem på jobb vel ?

Det hadde mannen min gjort

[Anonym bruker]

Kall meg gjerne hysterisk, men det var ikke du som satt ved sykesengen å så mannen din lå der forslått, livløs og blek.

Det var ikke du som måtte dra han ut fra datarommet å legge han i stabilt sideleie, det var ikke du som så han riste, lage rare lyder, rulle med øynene, skumme ut av munnen.

 

 

[Anonym bruker]

Det svaret forteller meg at 08:22 sier

 

Tenker kun på seg sjølv. Hadde godt rett forbi ein mann/kvinne i nød.

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar. Han sendte meg melding i starten når han kom fram på jobb, men har ikke gjort det i det siste.

 

Jeg har siden første anfall alltid våknet når han har dratt avgårde på jobb å da har jeg ligget å lyttet for å høre at alt går bra. Men i dag våknet jeg ikke, så fikk litt panikk da jeg bråvåknet og han var ikke der. Så for meg han lå i en grøft langs veien.

 

Jeg syns mannen min er veldig heldig, syns ikke synd på han i det hele tatt. For er det noen som har stått ved hans side gjennom dette så er det meg. Jeg har tatt i mot mye frustrasjon med et smil.

 

HI

[Anonym bruker]

Min mann får grand mal-anfall av og til. Det kommer oftest i perioder hvor han er sliten, noe vi med tre barn - ofte er. Problemet er at det er vanskelig for legene å kartlegge hvorfor han får de.

 

Men jeg vil råde deg til å ikke være så "hysterisk" (i gåseøyne). At mannen din ikke svarer skyldes nok at han er på jobb, og nettopp; jobber. Jeg kan ikke ringe mannen min 20 ganger hver gang han ikke tar telefonen, for det første ville det vært og sykeliggjøre han og det ville også vært relativt desperat. Jeg vil tro at dersom noe tilfalte han på vei til jobb så v ille han blitt funnet, og du ville blitt ringt. For du har vel deg selv som ICU?

 

Og dersom det skjedde på jobb vil jeg tro du fikk høre det da og. Du må tørre å stole på at alt er ok. Klem

[Anonym bruker]

Sjekket lokalavisa? Hvorfor i alle?

[Anonym bruker]

Lokalavisa på nett, for å se om det har vært noen ulykker.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner deg veldig godt HI, har selv en mann som har hatt epilepsi.. Jeg sier har hatt fordi han er blitt operert og har vært anfallsfri i over 2 år nå.. Men det tok laaaaaaaang tid etter operasjonen før jeg ikke tenkte "worst case scenario" om han f.eks ble borte ute lenge, eller jeg hørte et dunk oppe på loftet eller han ikke svarte på telefon/sms nokså kjapt.. Det er en menneskelig reaksjon å bli redd så jeg synes du skal sette deg ned og snakke med mannen om hvordan DU opplever det og finne strategier for at du skal føle deg litt tryggere.. Kanskje kan han sende en sms når han kommer på jobb - kanskje kan han være kjappere å svare på sms/telefon fra deg etc etc.. Det er vanskelig å jobbe med seg selv når det gjelder dette for faktum er jo at han KUNNE ligget i en grøft ved veien og være skadet og kald... Men selvsagt kan du ikke kontrollere alt og du bør nok jobbe litt med deg selv i forhold til terskelen for å bli redd slik at du ikke tenker det verste med en gang han går ut døra og er borte i 5 minutter.. Husk også at andre folk er vennlige og gjerne vil hjelpe, min mann har fått hjelp mange ganger av fremmede når han har hatt anfall ute og han har også hjulpet andre med anfall mange ganger... Pust ut, ro deg ned og vær glad for at denne gangen var det ingenting galt.. Og så snakker du med mannen når han kommer hjem slik jeg foreslo..