Sykemeldt - far overtar fødselspermisjonen :(

[Gjest Madolyn]

Nå føler jeg meg helt forferdelig; føler meg mislykket som mor, som ikke engang klarer å se/gjøre det beste for babyen min. Jeg har blitt altfor mye hønemor, ikke sluppet andre til, og med en så krevende baby så gikk det som det måtte. Jeg ble sakte men sikkert mer og mer apatisk når han hylskrek, noe som jo er ofte, jeg tenkte mer og mer stygge tanker om min vidunderlige og uskyldige lille baby, og i går gikk jeg rett i veggen etter atter en dag full av grining, sutring og hyl fra Muffin, og ringte moren min mens jeg hylgråt og ikke engang orket å ta i ungen.

 

Pappaen overtar permisjonen i 2 uker mens jeg er sykemeldt. Ammingen skal kuttes ned til et minimum, pappaen skal fikse nettene med flaske, og jeg skal pent ligge og sove.. Føles helt for jævlig at jeg ikke kan gjøre dette selv, savner babyen min som ligger og sover søtt etter å ha blitt lagt av faren sin... Har blitt mange tårer den siste tiden. Men endelig skal han få en glad og uthvilt mamma, og han skal få lov å kose seg masse med pappaen sin.

 

Elsker vesle Muffin min <3

[Bad habits har tre små]

Dette synes jeg høres veldig fornuftig og riktig ut. Min mellomste var som din, Madolyn - Jeg vet hvordan det er å være på kollisjonskurs med din egen baby. Pappaen ble på et tidspunkt faktisk sykemeldt slik at han kunne hjelpe meg i et par uker. Det var gull verdt.

 

Vonde tanker er bare tanker. Ikke glem det. De færreste av oss går videre. Heldigvis. Et par uker nå med hvile og hjelp vil gjøre deg godt. Og for hver dag som går er du nærmere et fredligere liv. Sånn er det jo. Det blir lettere og lettere.

 

Lykke til!!

[Cybele]

Jeg ser sånn opp til deg for ærligheten, medmenneskligheten og for at du deler så mye av deg selv med oss andre. Ved at du er så åpen og så ærlig, gjør du det nok lettere for mang en mor der ute. Du betyr noe for noe, virkelig! Stor klem til deg:) Dette høres ut som en god ordning. Og du vet det nok innerst inne, men: DU EEEER EN GOD MAMMA! Og som det står på ammehjelpen sine sider: mamming er langt viktigere enn amming:) Og det er det du tar serisøt nå. Heldige Muffin, som har en så oppegående og flott mamma som deg, som tar vare på seg selv også

 

God klem

[Nithuviel]

Huff, det er fælt å ha det sånn! Vit at du ikke er den eneste. Jeg var "rævvkjørt" nesten hele det første året, så mannen min overtok hele permisjonen min. Følte meg ubrukelig og mislykket, og slike tanker om meg selv hjalp jo heller ikke på... Jeg hadde fødselsdepresjon, og tålte ikke trynet på jenta mi, greide kun å forholde meg til henne dersom hun ikke gråt. Og gråter gjør jo babyer titt og ofte. Om det er noe trøst, så går det nesten helt sikkert over! Det gjorde det til meg og, omsider. Jeg strevde, som du med søvn, allerede før jeg ble gravid var det et tema. Svangerskapet intet unntak, og barsel og spedbarnstiden var et sammenhengende mareritt, uten noen som helst hjelp fra lege eller psykolog, annet enn at jeg ble sykemeldt. Jeg hadde nok et urolig barn, men selv ikke da hun sov greide jeg å sove. Byttet lege nå da.Men altså, søvnmangel tærer på, alle som en kan bli rævvkjørte av det.Man blir jo småsprø av sånt, frarøving av søvn er faktisk brukt som torturmetode i deler av verden, er jo nettopp tortur det er, uavhengig av om noen har skyld i det. Måtte fortelle legen at jeg seriøst vurderte å sette fra meg barnevogna i byen og bare dra hjem, ev slenge ungen ut fra verandaen før hun tok notis. At jeg mente det er det verste av alt, men det gjorde jeg. Du er ikke alene. Og du er ikke unormal som tenker stygge tanker om den skjønne ungen din. Du er "bare" utslitt. Og det er alt annet enn bare bare. Håper det løser seg for deg og at de to ukene er nok! Hvis ikke er det altså mulig for gubben å overta hele permisjonen. Men det vil man jo helst slippe

[Nithuviel]

Hum. Ser nå at du ikke skriver noe sted at du strever med søvn, det har tydeligvis bare poppet inn i hodet mitt. *litt flau* Men håper innlegget mitt kan være litt til hjelp likevel!

[Gjest Madolyn]

Nithuviel: har slitt masse med søvnen til både Muffin og meg helt fra han ble født for 6 mnd siden, så det var godt å lese innlegget ditt. Tusen takk til dere andre også, er så godt å høre at jeg ikke er alene, og at dere har forståelse. Gruet meg faktisk til å gå inn og lese svar her, men er utrulig lettet for at dere føler med meg og kan forstå at det ble for tøft. Har heldigvis verdens snilleste mann som stiller opp, selv om han er daglig leder i en forretning og til vanlig jobber utrulig masse. Stor klem til dere alle.

[Valiana]

Kjære Madolyn, du er da virkelig alt annet enn mislykket som mor, du har rett og slett gjort en fantastisk innsats så langt. Alle og en hver kan treffe veggen, og ikke rart du har blitt fryktelig sliten i en hverdag med lite søvn, mye gråt fra Muffin, og minimalt med egentid - over lengre tid. Nå håper jeg bare du klarer å få sove og slappet av i disse to ukene - far er jo som du har sagt tidligere, flink som bare det med Muffin, så han fikser nok biffen. Og kanskje dere etter de to ukene kan klare å få til løsninger hvor du/dere får mer hjelp.

 

Jeg merker jeg kan bli irritabel og sliten bare jenten min har hatt en litt sutrete/klengete dag, og det har du nå stått i i over seks måneder. All respekt!

 

Sender deg en stor klem :-)

[Billie Jean]

Du beskriver så utrolig godt hvordan veldig mange nybakte mødre har det Madolyn! Og du er ikke alene, men dette med depresjon/utbrenthet hos småbarnsmødre er et fortiet emne, som dessverre gjelder mange flere. All ære til deg som, til tross for at du er anonym her, beskriver situasjonen din, selv om den er vond og vanskelig for tiden. Det gjør at det blir lettere for andre. Jeg har vært gjennom mange av de samme følelsene du har nå, men det vet veldig få, nettopp fordi det er tabu. Jeg har hatt god hjelp av å snakke med psykolog, så jeg vil anbefale deg å finne en psykolog/helsesøster/lege å snakke med.

 

Jeg synes du er tøff og jeg vet at du kommer gjennom dette. Du er utrolig flink til å sette ord på følelsene dine, og det kommer til å hjelpe deg. Viktig å få det ut. Det vonde går over. Det kommer til å bli bedre!

Sender masse gode tanker til deg

[lillelykkelig ♥ jenten min ♥]

Får tårer i øynene når jeg leser hva du skriver, Madolyn, og jeg kunne helt sikkert storhulket om jeg hadde sluppet det ut!

Jeg har ikke turd å skrevet om mine problemer her inne, for jeg er redd for andres reaksjoner, derfor syns jeg det er utrolig stort at du tør å være såpass ærlig som du er!

Utrolig flott at mannen din skal ta over permisjonen og at du skal slappe av - som absolutt er veldig fortjent!!

Lille søtnosen din kommer til å ha det som plommen i egget når du er uthvilt og fornøyd - og klar for utfordringene han kommer med! STÅ PÅ!

Stoooooooooooooooooooooooooor klem!

[Honningmelon]

Det er virkelig ikke noe rart at du har gått på en smell. Har fulgt med deg her inne, og har skjønt lenge at dette har vært tøft. Og nå ble det stopp.

 

Du vet jo om vår situasjon, og det har vært mange rare tanker i hodet mitt. Det har vært dager hvor jeg har vært så langt nedi kjelleren. Bare grått og sett mørkt på alt. Ikke klart å glede meg over jenta mi. Så skjønner hvordan du har det.

 

Jeg har fått sovetabletter, og de hjelper meg veldig. Har også vært hos psykolog, men det har vært så som så. Mulig det er fordi jeg ikke har helt kjemi med psykologen.

 

Veldig enig i å kutte ammingen til et minimum. Amming er overhodet ikke viktig akkurat nå. Mat får han jo uansett. Og at du slipper til pappaen mer, vil hjelpe deg masse. Det vil nok være uvant i starten, men når du blir vant til det, så syns du bare det er deilig. Og ikke være så avhengig.

 

Det som har hjulpet meg mye, er å komme meg ut av huset. Dra til ei venninne, shoppe, dra på butikken osv. Bare kom deg UT av huset og litt bort fra bebisen din. Det hender jeg bare drar for å kjøpe kuleis, kose meg lenge med den, og dra hjem Det gir litt ny energi hver gang.

 

Dette går bra

 

 

[Pennie]

Jeg får også tårer i øynene her og ønsker deg alt godt. Syns det er veldig fornuftig av deg å bli sykemeldt, det er det beste for dere alle tre i familien.

 

Babyen min er nå fire måneder og jeg har hatt mange lignende stunder som det du har skrevet om i innleggene dine, men jeg har vært for sliten til å skrive noe selv. Jeg har mange kvelder ligget i senga og ammet og grått, og også tenkt stygge tanker om min fantastiske lille baby, som aldri ble fornøyd uansett hva jeg gjorde. Man føler seg bare så mislykket :-( Nå etter fire måneder har jeg begynt med fast føde og også noen flasker mme i døgnet, og det har gjort livet så mye bedre. Begynner å komme meg litt mer ovenpå nå heldigvis, og det vil nok du også når du bare får hvilt deg ut, og også når gutten din blir eldre. Ting går seg alltid til, men med noen babyer tar det bare litt lenger tid.....

 

[zassy☆]

så flott at du tar dette seriøst og gjør noe med det! Skjønner at det er tøft og føles ille, men det dere gjør nå er jo det beste for både deg og den lille, ja hele familien! Ingen tjener på at du skal gå helt i bakken og bli der! Stor klem til deg, håper du får bedre dager snart

[PetitAnge]

Du er IKKE en mislykket mor!! Har fulgt mange av dine innlegg her, og har vært såå imponert over hvordan du har taklet din krevende baby. At du nå har møtt veggen på et vis er jo nesten ikke til å unngå vil nå jeg si - du måtte være et overmenneske for ikke å få en reaksjon etter så lang tid..! Jeg blir sliten og irritabel hvis jenta mi er litt sutrete og intens en dag/natt bare - kan ikke forestille meg at jeg hadde taklet din situasjon slik du har gjort! All respekt. Nå må du bare prøve å slappe av og ta deg inn - la pappan ta seg av gutten og meld deg litt ut. Gutten din kommer til å ha det finfint med pappan og som du selv og flere andre her sier; alle får det så mye bedre nå mamman er uthvilt og glad!

 

Og husk; det blir bedre!!

 

Stor klem til deg:)

 

 

[M&M+1]

Hei Madolyn. Det du beskriver er akkurat slik jeg også har hatt det, og jeg føler så med deg!

Jeg er en relativt ung mor som derfor ikke har noen rundt meg med barn på samme alder, og ettersom jeg har hatt det som du beskriver siden fødselen har jeg ikke orket å bie meg ut på noen barselgruppetreff eller lignende, noe jeg etterhvert har forstått at har vært veldig dumt. Jeg har sittet hjemme alene med min lille baby og følt på hvor slitsomt/vanskelig/frustrerende det kan være til tider og lurt på hva som er galt med meg. Var jeg for ung? Er jeg bare lat som ikke holder ut? Alle andre klarer det jo helt fint og bare koser seg.. Babyen min er nå 4,5 mnd og har den siste mnd blitt mye bedre, takk gud! Men frem til det hadde vi kolikk, pupp MINST annenhver time, samsoving hele natten, bæring hele dagen, og ikke minst hat av vogn!

Heldigvis har jeg fått mye hjelp av kjæresten og mamma, men ''takket være'' angsten jeg hadde i starten som gjorde at jeg nesten ikke turte ha noe med babyen å gjøre, fordi jeg mente at alt jeg gjorde var feil, klarte jeg heldigvis å ta imot hjelp hele veien. Ellers er jeg heeeelt sikker på at det samme hadde skjedd med meg!

 

Jeg ville egentlig bare si at jeg har vært der (eller hvertfall i nærheten) og søvn gjør virkelig underverker! Er du som meg kommer du etter noen netter med god søvn til å bli så glad for å kjenne kjærligheten til ditt barn at du gråter av glede (endelig! Ikke bare fordi barnet ditt gråter!) og det kommer til å være fantastisk! Dessverre blir man sliten igjen og det går litt opp og ned, men de dagene jeg hadde fått hjelp og hadde mer energi og kjærlighet å gi var utrolig nok baby også bedre, og ting går seg mer og mer til nå.

Kos deg med disse to ukene, og stol på at babyen din har det bra med pappen sin! (Jeg vet hvordan man ligger og lengter og verker av dårlig samvittighet med en gang man ikke er i samme rom som babyen fordi man er redd de skal føle at man ikke elsker dem. Oog hvordan man fortsatt hører dem gråte selv om de ligger helt fredelig og sover!) Men etterhvert som du blir mer stabil kommer fornuften tilbake og du forstår at barnet ditt har det bra og kjenner kjærlighet fra pappaen sin, og kommer i tillegg til å få MYE mer glede av kjærligheten du gir som en opplagt mamma enn den påtvungne kjærligheten du presser frem gjennom all smerten bare fordi du så gjerne vil.

 

Jeg tenker på deg og håper morgendagen gir deg det lille lyset du trenger for å se at det du gjør nå er det absolutt beste du kan gjøre for Muffin<3

[TrustNoOne (but Me)]

Wow...det føles nesten trøstende å lese det dere skriver, for jeg har også slitt med vanskelige tanker og følelser overfor barnet mitt og hele livssituasjonen. Jeg ble nettopp sykemeldt, og samboer overtar min permisjon i minimum to måneder fremover. For min del skyldes det PTSD etter en forferdelig fødsel med skader på både meg og barnet, og alvorlig fødselsdepresjon på toppen. Går til psykolog to ganger i uken, men er ennå i en krisetilstand....Lurer på når ting blir bedre, når jeg skal takle barnet, og ikke føle at det ikke er mitt barn og at det er en plage å det i hus... Føler meg helt jævlig som ikke har følelser for barnet, har jo en treåring som jeg elsker over alt på jord....mens denne fire måneder gamle bylten bringer frem fæle tanker og følelser hos meg. Har aldri knekt sammen på denne måten før i livet, og kjenner meg overhodet ikke igjen Klarer ikke å konsentrere meg, glemmer hva folk heter, må lese ting flere ganger før jeg forstår hva som står der, ser rare ting på nattestid ( sover nesten ikke, fått fullstendig lakenskrekk ) skvetter av alt og ingenting, mister ting i gulvet støtt og stadig....listen er lang. Tenk om jeg aldri blir meg selv igjen. Tenker bare at jeg skulle aldri fått barn nr. 2... Håper virkelig at psykologen har rett når hun sier at ting blir bedre etterhvert, akkurat nå føles det rimelig kaotisk og slitsomt.

[El1]

Jeg har også vært sykemeldt mye av permisjonen min pga fødselsdepresjon og har vært så utrolig heldig å ha en mann som virkelig har trådt til. Det kommer til å bli deilig for deg å få avlastning og du er ingen dårlig mor, vær stolt av at du klarte å be om hjelp! Barnet er like mye farens ansvar så prøv å hvil deg mens han tar over. Det blir bedre nå.

[www.sovehjerte.no]

kjære Madolyn. Vi har hatt veldig like babyer vi to, og tårene triller etter å ha lest innlegget ditt! Jeg kjenner jeg blir skremt. Jeg hadde en utblåsning til min pappa sist uke, han trengte bare å spør hvordan jeg hadde det så ble jeg gråtkvalt. Hun skriker alle plasser på dagen bortsett fra i bæreselen, så nå har vi gått tilbake til den etter 2 mnd med avvenning, som helsesøster sa i går da vi var på 5mnd kontroll; hun trenger bare den nærheten for å sove på dagtid! Også hjelper det for meg å tenke at jeg ikke skal bære henne for alltid. Det er bare en periode. Men stakkars lille som har blitt kjeftet på både dag og natt fordi hun skriker hver eneste gang hun skal sove.

Og det et fysisk krevende å bære på henne så mye, men det er bedre enn alle de stygge tankene jeg har hatt om henne psykisk!

 

Her hos oss kan ikke pappan hjelpe en gang, for hun skriker sånn at hun skremmer han helt. Bare i dag da jeg skulle til tannlegen hadde han prøvd å få henne til å sove 1 time før jeg kom hjem... og hun nekter å ta flaske..

 

Jeg har bestemt meg for å bli mer sosial og bære mer ute i friluft. Det hjelper masse! Jeg elsker min datter så høyt og jeg blir så utrolig lei meg for at jeg tenker sånn. Og jeg er veldig, veldig redd for å møte

veggen!

 

Innlegget ditt fikk meg til å våkne, noe må gjøres her før jeg havner i samme situasjon som deg! All creds til deg som deler dette med oss! Jeg har lurt så fælt på hvordan det har gått med dere og har prøvd å lese kommentarene dine for å se:) Nå fikk jeg en Wake-up-call, takk!

 

Du har gjort alt du km for lille Muffin og at du passer på deg selv nå er veldig viktig for begge to! Du er den beste mamman som har prøvd alt og litt til for å tilfredsstille en så krevende liten herremann:) God bedring Madolyn, og hold oss oppdaterte på hvordan det går med deg. Vi bryr oss her inne også Sender tusen varme klemmer!

[C.L.H85]

Du har virkelig stått på! Du kan ikke forlange mer av deg selv.... Mødre er ikke super mennesker, selv om vi gjerne skulle vært det Jeg brøt sammen mye tidligere enn deg... Jeg fikk hjelp av både mamma og svigermor, slik at jeg fikk sove en hel natt i ny og ne, allerede fra 4 ukers alder. Du trenger å SOVE, enkelt og greit. Ingen skam i å måtte be om hjelp, du er ikke den første og absolutt ikke den siste.

 

Gi litt slipp på disse nurkene slik at mor får hentet seg litt inn igjen, er bare sunt! For alle parter Merker at tårene kommer bare jeg tenker på de 4 første mnd med min lille som skreik og KREVDE meg 24/7...Å det med litt avlastning noen ganger.... Så all honnør til deg som har holdt ut så lenge.

 

Sov, ta fotbad og overlat lillemann til pappa du;) Han kan ta stell og du kan ta kosen;)

 

STOR klem fra meg og lykke til;))

[A_K]

Kjære deg,

Du er overhodet ikke en dårlig mor!! Ut i fra hva jeg har lest i dine innlegg her de siste mnd'ene er du en langt over gjennomsnittet god mor! Jeg synes du har en helt utrolig utholdenhet og tålmodighet! Jeg har også tenkt; hvor lenge holder hun egentlig ut... Synes det er veldig riktig og viktig og på høy tid at du får hjelp nå! Også sykmeldingen, som søt annet du foretar deg og har foretatt deg de siste 6 mnd'ene har vært og er til det beste for gutten din. Håper du får ny styrke og at ting snart blir lettere for dere alle 3, det fortjener dere.

 

Må avslutte med å si at jeg beundrer ditt mot og din åpenhet, og ser at du er et forbilde for veldig mange,

 

Lykke til med klem:)

[Skaubinna]

Så bra kjære du! Altså ikke at du har det slik, men at du nå får litt hjelp og avlastning.

 

Herregud, du har stått på og gjort ALT for den lille karen din, og at du har møtt veggen og tenker stygge tanker, er forståelig. Du er tøff som søker hjelp syns jeg!!

 

Nå må du utnytte disse to ukene og la pappan slippe til. Kun på den måten du kan komme deg på, sant? La han ta "all dritten" og så gjør du de koselige tingene med gullet nå. Bare de små tingene som er positivt mellom dere og ikke all jobben.

 

Blir en ond sirkel når det er sånn der vet du...ungen merker sikkert at du er anspent og stresset og kavete i leggesituasjoner og så baller det seg på. Syns du har vært kjempeflink jeg! Tar av meg hatten for deg.

 

Du må bare ikke føle noe dårlig samvittighet rundt dette. Du er IKKE alene om å slite eller tenke fæle tanker.

Jeg har hatt det liknende som deg, som du kanskje husker. Det har vært et evinnelig mas og kjas og veldig lite hygge og kos.

 

Skulle ønsket det var mer åpenhet rundt dette her, for det er tabu å snakke om negative følelser og tanker rundt babyen sin. Særlig fordi det hadde hjulpet alle oss mødre som har slitt så fælt med våre små, hadde det vært godt å vite at det ikke bare er oss som sliter sånn.

 

Det er mer vanlig enn du tror, og du, det BLIR bedre. Jeg lover!!!

 

 

 

[Kreps 71]

Så flott at du deler dette med oss! Vi har vel alle kjent på følelsen av utilstrekkelighet og udugelighet, og jeg har også slitt med slike tanker. En riktig god klem til deg:-) stå på

[Løvemamman]

Gode mødre er de som gjør det som er best for barna sine, og det gjør du nå! Muffin trenger en uthvilt mamma ,med friskt mot! Jeg er imponert over hvor sterk du har vært og fortsatt er, og over at du er så ærlig om det. Det gjør det nok veldig mye lettere for mange andre! Hvil deg nå du flotte mamma:)

[Februarmamma 2011 og 14?]

Flinka! Nå fortjener du en pust i bakken. Og dette kommer til å bli noe positivt for dere alle 3!

[☀ Lille prinsesse - juli2011 ☀]

Så utrolig flink du er! Du trenger og fortjener litt hvile nå. Masse lykke til, og du skal se det går kjempefint

[Jojo x3]

Du er ikke mislykket ei heller en dårlig mor! Du gjør det som er best for barnet og for deg akkurat nå. Det føles forferdelig akkurat nå, men om en stund vil du se at det var til det beste (vært der jeg) for alle, både for mammaen, pappaen og babyen.

Jeg kuttet også ned på ammingen og det var til stor hjelp for meg. Da kunne andre overta og jeg slapp å stresse med det.

Nå må du passe på deg selv, sov, hvil, ta deg en tur ut (skogen, fjellet, shopping) slik at du får tilbake overskuddet. Pappaer er veldig flinke de også!