50-50 løsning? ikke bra?

[Anonym bruker]

Lillegutt på 2,5 år har akkurat hatt høstferie for 1 uke siden med faren sin 1 uke og han er vanligvis hos far annenhver langhelg. Jeg vet at faren er en snill og ansvarsfull mann, men jeg ser litt forandringer hos gutten. Han hyler med en gang jeg går bort og vil bare være hos meg.

 

Forstår han at jeg kommer vtilbake eller går han inn i en "sorgfase" slik som babyer kan når hovedomsorgspersonen blir borte over lengere tid?

[Anonym bruker]

Han reagerer slik barn reagerer når de mister det tryggeste de har i livet. Det har ikke med hvordan andre er overfor dem, men hvor den som dekker absolutt alle behov er hen.

 

Han er i den sorgfasen hvor han har sett at du kan forsvinne, og er livredd for at det skal skje igjen.

 

En på 2,5 år tenker ikke rasjonelt på hvor du befinner deg, eller hvor han skal være en viss tid. De FØLER, og merker at den de stoler aller mest på i verden har vært borte. De klarer ikke tenke tid, så nå ser du at en uke er altfor lenge enda.

 

Ja, 50/50 er faktisk skapt av egoistiske foreldre. Og de kan bortforklare så mye de vil med "barnets beste å være med begge foreldre". Men sånn er ikke barn skapt, samme søren hva en forklarer det med. Bo i en bag kaller jeg det for. Ikke en fast base, ikke noe barndomshjem slik de aller fleste tenker barndomshjem. Bare flytte mellom to hus, og barnet skal liksom føle seg helt hjemme i begge? De andre som bor der fast har hjemmet sitt der. Ungen i bagen bytter hele tiden.......

[Anonym bruker]

"Ja, 50/50 er faktisk skapt av egoistiske foreldre. Og de kan bortforklare så mye de vil med "barnets beste å være med begge foreldre". Men sånn er ikke barn skapt, samme søren hva en forklarer det med. Bo i en bag kaller jeg det for. Ikke en fast base, ikke noe barndomshjem slik de aller fleste tenker barndomshjem. Bare flytte mellom to hus, og barnet skal liksom føle seg helt hjemme i begge? De andre som bor der fast har hjemmet sitt der. Ungen i bagen bytter hele tiden......."

 

Kunne ikke vært mer enig!!

[*bolla pinnsvin*]

Tenker at 50-50 kanskje ikke er det beste i utgangspunktet og i alle fall ikke når han er så liten. Men om det kan funke etterhvert kommer jo litt an på situasjonen. Eksen og jeg bor 200 meter fra hverandre og han kommer nok til å ha lyst til å ha 50-50 etterhvert (har ca 35/65 nå) og jeg ser egentlig ikke så mye galt i det. Vi bor jo i det samme nabolaget, så alle vennene vil være der uansett og har de glemt noe så er turen bort til den andre forelderen veldig kort. Ja, man bytter jo bosted annenhver uke, men hyppigheten på byttene er jo større om man har annenhver helg og en gang i uka. Og så tror jeg man må se an ungene. Noen takler det bra, andre dårlig. Det viktigste er å følge med og være lydhør overfor de signalene ungene gir.

[Anonym bruker]

Jeg har i alle fall utallige eksempler på tilfeller der det har fungert svært dårlig. Jeg er lærer og har etterhvert hatt endel barn som har hatt denne ordningen. Mange av de sliter..

[holahopp]

Jeg hadde det med 50-50 da foreldrene mine bodde ca 200 meter fra hverandre...det var ikke noe lettere enn å bo 10 min unna med bil. faktisk bedre må jeg si selv om jeg er imot 50-50

[*bolla pinnsvin*]

Som jeg skriver: man må se an ungene. Noen funker det for, andre ikke. Jeg tror at mye av grunnen til at det ofte ikke funker er at foreldrene må samarbeide utrolig bra for at en sånn ordning skal bli en suksess. Eksen og jeg gjør det og vi kommer meget godt overens med hverandres partnere. Sånn jeg ser det har vi alt lagt til rette for at det skal gå. Gjør det derimot ikke det, så er det jo bare å gå tilbake til den ordningen vi har nå. Verre er det ikke.

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg! Jeg står i den situasjonen at forholdet er slutt og jeg skal flytte ut om noen uker. Vi har laget en ordning med 6 netter hos far og 8 hos meg, to uker sett sammen. Hun er ennå lita ( 1 år 8 mnd) og vi har prøvd å legge til rett slik at hun kan se oss begge ofte. Og samarbeid er alfa og omega i slike tilfeller. Selvfølgelig ønsker jeg ikke at min datter skal måtte flytte mellom to hjem, men det er viktig å påpeke at begge steder blir HJEMME. Barnet skal ikke bo i en koffert. Men barnet skal få slippe ansvaret med å pakke selv, det er foreldrenes plikt for å lette stresset for barnet.

 

Hvis foreldrene samarbeider dårlig, er nok ikke 50-50 en god løsning. Men hvis man samarbeider godt, og barnet takler det fint, ser jeg ikke noe i veien for en 50-50 løsning. Så må man jo bare se hvordan det går. Jeg tror også det er viktig å ikke overanalysere barnet i en slik overgangsfase, heller prøve å se adferden over tid.

 

Vi bli boende i samme barnehage-/skolekrets slik det er nå. Og ca 10 min gange fra hverandre. Alt ligger til rette for at vi skal få det til.

 

Jeg vet ikke hvordan min datter kommer til å reagere, eller hvordan jeg kommer til å reagere når ordningen blir satt ut i live. Men hennes velvære vil alltid gå først. Men jeg tror at for henne så vil det å bo både hos mamma og pappa bli normalen etter veldig kort tid, fordi hun er så liten.

 

Jeg mener at svaret på om 50-50 løsning er bra eller ikke, er langt mer nyansert enn det som noen skriver over her. Kanskje det ikke har fungert for dem, men det betyr ikke at 50-50 er roten til alle problemene barn har,

[Anonym bruker]

Jeg tenker at dere kan forsvare dere så mye dere vil - men fortsatt er det en ordning som ikke er gunstig for andre enn foreldrene, uansett hvor bra samarbeidet er.

Det sliter på et lite barn - og når det er så lite, så føles det som en straff når den blir revet bort fra mor så lenge. Den skjønner ikke hva som skjer, og det blir utrygt. De har bruk for faste rammer og forutsigbarhet.

 

Nei, ta til vett og ikke ødelegg et lite barn bare fordi dere vil "dele" omsorgen. Det går utover barnet til syvende og sist.

[Anonym bruker]

"LIKER"

[Anonym bruker]

Barnet på 1 år og 8 mnd skal slippe og pakke selv?

Kjenner jeg grøsser..

Barnet er da altfor lite til 50/50 samvær. Kort, hyppig samvær ble vi anbefalt da vår var på den alderen. Begynte med overnatting annenhver helg da h*n var 2 år.

[Anonym bruker]

Dere som sitter her og diskuterer overnattinger, når er det egentlig "greit" å begynne med dèt? Jeg hører såå mye forskjellig, og skulle gjerne visst mer om dette.

 

Har lest opp og ned på nettet, men alt er individuelt ser det ut til.

Men hva anbefaler meklere da? Og barneombud?

 

 

[Anonym bruker]

Den beskjeden vi fikk på familievernkontoret var at overnattinger ikke ble anbefalt før halvannet år, tidligst, helst så de at vi ventet til barnet var fyllt 2 år, men at far hadde hyppig dagsamvær. Det er veldig mange ulike meninger om akkurat dette.

[lillemy_85]

http://www.dagbladet.no/2011/11/11/magasinet/jesper_juul/relasjoner/18984897/

[lillemy_85]

Barn trenger to kompetente foreldre. Denne kompetansen omfatter det som i alle familier - samboende såvel som skilte - er alfa og omega for barnas trivsel og utvikling; en konstruktiv relasjon og kommunikasjon mellom foreldrene. Dette kravet er det mange foreldre som ikke kan oppfylle mens de bor sammen - og sånn er det. Det må barna leve med, og det har de alltid måttet leve med. Når disse foreldrene tar konsekvensen og gir opp å leve sammen, blir det imidlertid plutselig ikke et spørsmål om deres ansvar for barna, men om deres rett til barna - en rett som loven gir dem uansett om de tar det ansvaret som følger med en rett eller ikke. Og nettopp dette er barnas største utfordring... Jesper juul.

[Anonym bruker]

Det kommer jo helt ann på om mor eller far har bodd sammen eller ikke. Hvis mor og far bor sammen til barnet er 1 år så trenger ikke de å vente med overnattinger til barnet er 2 år. Da kjenner jo barnet far. Trenger ikke noe opptrapping av samvær på samme måte som en far som aldri har bodd med sitt eget barn. Da er det bedre å opprettholde det forholdet far og barn har fra før, enn å begynne med disse opptrappingsfasene.

Så dette er jo veldig individuelt. Det at barnet ikke skal sove hos far før det er 2 år gjelder først og fremst ofte de fedrene som ikke har jevnlig samvær. Et barn trenger som regel ikke å bli 2 år før det føler seg trygg nok til å overnatte hos far De aller fleste barn er ofte på overnatting hos både besteforeldre og annen familie innen de er 2 år(de som har familie som stiller opp selvfølgelig). Så lenge far har hyppig samvær og barnet er trygg på han, trenger en ikke å følge den magiske 2-års regelen. Man må se ann sitt eget barn. Ofte er det mor som er mest utrygg.