Er jeg litt rar som tenker slik?

[Anonym bruker]

Jeg er normalt sett ikke noe spesielt overfladisk av meg, men som folk flest er jeg jo innimellom bevisst om hvordan jeg selv ser ut. I den grad man kan bedømme sitt eget utseende da. Dette innlegget vil nok framstå som svært overfladisk, siden utseende er temaet her.

 

Men altså, jeg stod og sminket meg i går før et besøk. Når jeg var ferdig så jeg over resultatet og følte meg fornøyd. Så tenkte jeg plutselig: "Stakkars alle de som aldri føler seg fornøyd". De som er svært uheldig med ansiktstrekkene sine, eller figuren sin, eller begge deler. Som kanskje helst unngår speil, ikke en gang orker å ta seg bryet med å sminke seg. Det må jo gå utover selvfølelsen også å aldri føle at en ser bra ut?

 

Nå er ikke jeg det vakreste på jord heller, for all del. Men jeg er normalt pen. Noen dager er det ingen som ser noe ekstra på meg, andre dager klaffer alt av hår, sminke, klær osv, og jeg stråler kanskje på grunn av noe, og da ser jeg beundrende blikk og får mange fine komplimenter. Og jeg må innrømme at jeg setter pris på dem, de får meg til å føle meg bra og gir meg en følelse av velvære. Så jeg tenkte litt hvor trist det må være å aldri få et kompliment, aldri kjenne beundrende blikk på seg.

 

Ikke at det er dette som teller i livet, det er ikke det jeg mener heller. Men jeg bare tenkte plutselig på det i går. Jeg tar det liksom for gitt å kunne smile og flørte meg litt til fordeler hos menn, kunne føle meg fornøyd med utseende mitt når jeg går ut døren hjemme osv. Nei uff, dette ble bare helt galt formulert alt sammen, jeg ser jo at det høres veldig overfladisk ut, og med feil fokus på feile verdier. For hvordan noen ser ut er jo absolutt ikke det som skaper verdier for meg, det er personligheten, egenskapene osv til mennesker, ikke overflaten deres. Men likevel kom altså tankene i går. Noen som skjønner hva jeg mener?

[Anonym bruker]

Ja, det skjønner jeg veldig godt.

 

hadde samme tanker da jeg var yngre. Var rimelig kroppsfiksert, og det er jeg enda. Bare det at nå har kroppen sviktet meg, og jeg er ikke fornøyd med den lenger!

 

Det er ganske tøfft! Håper du slipper det.

[Anonym bruker]

Jeg forstår hva du mener, samtidig som jeg kjenner endel som ikke er spesiellt pene utseendemessig, men de har altså en sjarm og utstråling jeg ikke ser hos PENE mennesker, så det veier liksom litt opp

[Anonym bruker]

Ja. Har tenkt på det samme. Merker at oppmerksomheten jeg får er mindre nå som jeg har 5-6 kilo til overs, og det plager meg faktisk litt. Jeg bruker også sjarm for å oppnå goder, og er glad for å kunne å kunne pynte meg og se fin ut.

 

Vet om ei som er mye ute på byen. Hun kler seg pent og sminker seg, men har rett og slett et veldig uheldig utseende. Syns synd på henne når jeg ser at alle venninnene hennes er penere enn henne, og får all oppmerksomheten.

 

Selv har jeg ei venninne som er overjordisk vakker. Merker at jeg ikke liker å være ute sammen med bare henne, for da føler jeg meg usynlig. Sammen med andre venninner får vi tildelt sånn omtrent like mye oppmerksomhet:)

 

Jeg er høyt utdannet og har en bra jobb. Lurer derfor på om jeg er vel bevart når jeg tenker slike overfladiske tanker:)

[Anonym bruker]

Tja, jeg har jo født en del barn og blitt eldre, så kroppen er selvsagt preget av det. Men tror jeg har vært litt heldig likevel, samt at jeg trener litt for å holde meg i form. Liker jo ikke helt å "forfalle", men det er jo naturlig og jeg klarer i stor grad å akseptere det greit.

 

HI

[Anonym bruker]

Å, det er akkurat som meg det, og derfor jeg skrev innlegget. Jeg har også høy utdannelse og god jobb. Jeg er over 30 år og har barn, mann og masse gode verdier i livet mitt føler jeg, men noen ganger kommer likevel sånne tanker. Akkurat som deg synes jeg litt synd i venninner som er veldig uheldig med utseende. De er jo så skjønne og nydelig personlighet og jeg hadde unnet dem så veldig å få føle hvordan det er å få beundrende blikk og oppmerksomhet.

 

HI

[Anonym bruker]

Sånn har jeg også tenkt. Jeg er heller ikke utenomjordisk vakker, men har et helt okei utseendet.(ansiktet) Kroppen er jeg veldig fornøyd med, noen ganger veier jeg 3-4 kg mer enn ønskelig pga manglende trening og for mye godis i helgene, men vet at det tar meg bare en måned eller to med riktig trening og kost før jeg er der jeg vil være igjen, så det er liksom aldri noen stor bekymring.

 

Tenker også at jeg er heldig at jeg har det sånn, at jeg kan føle at jeg kan se passe bra ut, bare jeg sminker meg litt beskjedent og fikser håret.

 

Alle har noe vakkert ved seg, men ikke alle ser det, og noen vet heller ikke hvordan de skal fremheve det. Se så mye flottere mange blir når noen har gitt de en makeover f.eks!

Ei dame som kanskje ikke blir regna som den peneste; Karen Marie Ellefsen(fra sporten på nrk) gjør det absolutt beste ut av det hun har, med hår, make up og riktige klær, og dermed ser hun slettes ikke verst ut likevel!

 

Andre kan være veldig pen, men de føler seg ikke som det, men de blir vel i en litt annen kategori enn de du, HI, snakker om her.

 

Det gjelder vel å lære seg å vite hva ens positive trekk er. Kanskje er man ikke veldig ansiktspen, men med riktig sminke og en god frisyre kan det se bedre ut. Kroppen sin kan jo faktisk de aller fleste gjøre flott, men det krever trening og et bra kosthold.

 

 

[Anonym bruker]

selvtillit er med på å gjøre en vakker er min erfaringer.

 

mennesker som ikke er typisk vakre, kan være tiltrekkende og fascinerende pga personligheten deres, og dermed blir de også penere.

 

anser meg selv som gjennomsnittlig pen, og de dagene hvor jeg føler meg vel får jeg langt mer respons fra feks menn i motsetning til de dagene hvor jeg ikke føler meg vel.