Anonym bruker Skrevet 20. oktober 2011 #2 Skrevet 20. oktober 2011 Ja,men burde absolutt gå. Men jeg blir i forholdet enn så lenge, er så redd for å være alene. Er ikke sunt for barna å vokse opp med foreldre som ikke uttrykker kjærlighet for hverandre. Eller ?
Anonym bruker Skrevet 14. november 2011 #3 Skrevet 14. november 2011 Ja dessverre Er helt enig, det er ikke bra for barna å se at foreldre ikke har det bra sammen, eller se at de ikke er kjærester. Men siste utvei er jo å gå fra hverandre.... Jeg og forloveden min har vært sammen i 11 år, har ei jente på snart 5 år og er 7 mnd på vei med nr.2. Jeg VET at vi aldri burde fått en til, men ønske om søsken til vesla og vår alder(35 og 38) gjorde at jeg tok det valget. Vi har hatt tidvise problem siste åra, vært hos familievernkontoret uten at det hjalp stort. Da det er jeg som sliter med følelsene mine, har jeg tatt det opp med han flere ganger, uten at det virker som han bryr seg noe særlig. Jeg har alltid savnet at det er "tak i han", han har de siste 6-7 årene ikke tatt noe særlig initiativ til sex eller viser at han virkelig "vil ha meg". Men jeg VET at han elsker meg og vil bare at det skal være oss han sier det iallefall og jeg ser på blikket hans at han er glad i meg Men han er rett og slett bare tafatt, noe som irriterer vettet av meg!!! Han er overhodet ikke sjalu, jeg blir nå veldig lett betatt av andre menn og har sagt det rett ut til han for å provosere frem en reaksjon, men får ingen. Og det sårer også veldig. Aner ikke hva jeg skal gjøre, jeg vil jo heller ikke bli alenemor men vet ikke hvor lenge jeg holder ut å ha det slik. Vi har det bra i hverdagen, som venner, men trekker meg unna når han prøver å ta på meg. Synes det er trist at det har blitt slik, får jo veldig vondt av han som blir avvist også.... Men jeg greier bare ikke Uff ikke lett å vite hva man skal gjøre i et forhold med unger!! Fortrenge følelsene sine og "late" som alt er bra, det kan fungere bra i lengden det.. men hvor lenge...??
Anonym bruker Skrevet 17. november 2011 #4 Skrevet 17. november 2011 Ja, mest for barna og delvis for økonomien. jeg eide hus før vi flyttet sammen. Dessverre solgte jeg det. Eier jo halve her men pga kort botid tar det jo litt tid før egenkapitalen blir stor nok til å kjøpe noe eget igjen. Jeg ønsker ikke å leie. Barna. Han er veldig sjarmerende og med god økonomi osv tror jeg han kan komme langt i retten. Men han kan ikke ta seg skikkelig at dem. Er så redd han kan få hovedomsorg også er han for feig til å innrømme at han ikke makter det. Han kommer til å finne hjelp rundt om på bygda kun fordi han ikke innser at dem vil ha det best hos meg. Jada det høres innbilsk ut men han drikker en hel masse og jobber resten. Bare synd jeg ikke kan bevise drikkingen..
Anonym bruker Skrevet 24. november 2011 #5 Skrevet 24. november 2011 Er sammen med en mann på 8. året og vi har to barn. Jeg har aldri vært forelsket i han, bare betatt. De store følelsene har alltid vært fraværende, og når jeg ser på han ser jeg mer en kompis enn sjelevenn. Forholdet vårt er mer preget av en grei arbeidsdeling enn et lidenskapelig forhold mellom mann og kvinne. Mine manglende lidenskapelige følelser har også konsekvenser for sexlivet, for jeg har problemer med å tenne på han. Jeg føler meg tom i dette forholdet. Og alltid har jeg hatt en følelse av at det ikke ville bli oss to… og jeg blir nesten forbauset over at det har gått over sju år. Jeg har vært uheldig med mine tidligere forhold, og blitt dumpet en del ganger – så det har nok satt sine spor. Jeg gikk inn i dette forholdet med svært lav selvtillit og selv om vi har vært sammen i flere år, så tror jeg ikke at han er den rette for meg. Så det kan jo være den dårlige selvtilliten som snakker. Men når jeg tenker på framtida så ser jeg hele tiden meg selv som singel. Og jeg føler meg ego når jeg tenker slik. Spørsmålet jeg stiller meg er om man kan forlange å være lykkelig i forholdet? Hvor mange er virkelig er det? Er det ikke mer vanlig å bare ha det helt greit, liksom? Alle snakker jo om hvordan de store følelsene alltid kjølner, og at den grå hverdagen overtar. Spesielt når man har barn. Mulig vårt forhold gikk rett over i hverdag for meg? For mine barns skyld ønsker jeg ikke å dra fra faren deres fordi jeg er usikker på at han er “den rette”. Det føles så ego, og som overromantisk problemstilling fra en dårlig Hollywood-roman. Jeg har det jo tross alt greit. Dessuten kvier jeg meg også for å dra fra han fordi jeg helt har overbevist meg selv om at det ikke finnes noen bedre der ute. Gresset er ikke grønnere etc. Men jeg har det jo ikke bra, så – what to do? Det er vanskelig å avgjøre hva som er best. Så lenge barna er små så blir jeg nok...
Anonym bruker Skrevet 13. desember 2011 #6 Skrevet 13. desember 2011 Akkurat som jeg skulle sagt det selv...!! Man vet jo ikke om man får det bedre med andre, treffer jeg noen andre, det er vel tøffere å være singel? Tenker på barna som skal ha foreldre fra hverandre, prioriterer dem foran en selv. Tenker at man har det helt greit selv om forholdet IKKE er bra, og man langt ifra er forelska. Jeg er utrolig betatt av en på jobben, godt jeg snart skal ut i permisjon så jeg slipper å se han hehe. Men tenker myye på hvordan det kunne vært med han osv. Kjempeflott situasjon å være i som høygravid!!! Får håpe selvtilliten og tilfeldighetene gjør at man kommer seg ut av det en gang og finner Mannen med stor M og lever happily ever after )
Anonym bruker Skrevet 16. januar 2012 #7 Skrevet 16. januar 2012 Ja, mest for barna og delvis for økonomien. jeg eide hus før vi flyttet sammen. Dessverre solgte jeg det. Eier jo halve her men pga kort botid tar det jo litt tid før egenkapitalen blir stor nok til å kjøpe noe eget igjen. Jeg ønsker ikke å leie.Barna. Han er veldig sjarmerende og med god økonomi osv tror jeg han kan komme langt i retten. Men han kan ikke ta seg skikkelig at dem. Er så redd han kan få hovedomsorg også er han for feig til å innrømme at han ikke makter det. Han kommer til å finne hjelp rundt om på bygda kun fordi han ikke innser at dem vil ha det best hos meg.Jada det høres innbilsk ut men han drikker en hel masse og jobber resten. Bare synd jeg ikke kan bevise drikkingen.. Jeg tør heller ikke gå fra min mann pga det med omsorgen. Han har 0 tålmodighet med barna, men han hadde nok klart å overbevise en dommer likevel. Det eneste jeg har på han er temperamentet hans. Han klarer ikke ha rutiner eller holde oversikt. Alt flyter og han evner ikke å gi barna oppdragelse som handler om å ta ansvar for ting, hygiene og orden. Dette vil jeg gi dem. Jeg vil ikke risikere å se barna bare 50%. Det er viktigere å være der for dem, enn å ta sjansen på å finne ut om det blir bedre på egenhånd eller i nytt forhold. Jeg angrer på at jeg involverte meg med mannen, men nå er det for sent:-( Jeg får i så fall vente til barna er blitt store..
Anonym bruker Skrevet 29. mars 2012 #8 Skrevet 29. mars 2012 Ser dette er en litt gammel tråd, men skriver mine tanker likevel... Til alle dere som lurer på om gresset er grønnere på den andre siden: det er et spm det er umulig å svare på. Man vet ikke hvem man vil møte i fremtiden om man velger å gå fra mannen sin. MEN jeg vet moralskt sett og verdimessig at man skylder barna sine (i mange tilfeller mannen sin også forsovet) å gå fordi man har prøvd ALT for å holde sammen, ikke fordi man gir opp eller sammenligner en fluktig jobbfoelskelse med den grå hverdagen et langtidssamliv tilbyr. Hva mangler i hverdagen? Hva gjør at dere ikke lenger er tiltrukket av typen? Jeg tipper det er fordi dere låser dere i hverdagstralten og ikke lenger gjør det samme sammen som dere gjorde de første årene før barn kom inn i bildet... og kommuniserer dårligere. 1) Snakk sammen. Snakk sammen om det som er hverdagslig, se tv sammen og det dere liker på tv, deres meninger om nyheter, hva som gjør dere oppgitt/triste/irriterte (kun der og da situasjonen, ikke gå anklagende tilbake og si "du gjør alltid..."). 2) Skaff barnevakt og tilbring voksentid sammen med aktiviteter begge liker. 3) Finn på helgeaktiviteter sammen med hele familien og kom dere ut og bruk kroppen fysisk. 4) Trening er viktig for overskudd og sexlyst. Tren 2 ganger i uka. 5) La begge i parforholdet sette opp en liste over hva som tenner, både som oppbygging til forspill (klesvask, rydding etc), selve forspillet (eks. bli "tatt"/forført) og selve akten. Deretter forplikter dere dere til å utføre punter fra den andres liste 2 ganger i uka. Om begge gjør alt dette og dere fortsatt ikke får det til sammen, da er det på tide å gå fra hverandre. Men da kan dere gjøre det med god samvittighet, og dere kan bruke tid på å gå fra hverandre, sånn at begge parter vil klare seg økonomisk.
Anonym bruker Skrevet 29. mars 2012 #9 Skrevet 29. mars 2012 Og forresten: ja, hverdagssamlivet med mann og barn er kjedelig til tider:) Men det er fritidsaktivitetene man gjør sammen som binder sammen. Da ser man oftest de hyggelige sidene ved hverandre, og de opplevelsene man har sammen fungerer som lim. Også er det viktig å kysse og kose i hverdagen. For det trigger noe fysisk i oss mennesker, og man kjenner hvor glad man er i mannen sin og får lyst på han. Jeg holdt selv på å gå. Dette er mine råd ut i fra egen erfaring. Men de rådene forutsetter at man er 2 som vil få det til og er villige til å endre seg. Det vil bli blod, svette, fortvilelse og tårer, men man får veldig ofte til et gjennombrudd til slutt, om man ikke gir seg og gir den andre litt handlingsrom og takhøyde for å feile.
Anonym bruker Skrevet 16. april 2012 #10 Skrevet 16. april 2012 Jeg var sammen med en mann i flere år uten å elske ham. Vi hadde et barn sammen og jeg trodde barnet hadde det bedre med oss voksne sammen, enn fra hverandre. Jeg lurte i flere år på hvordan jeg skulle komme meg ut fra den ulykkelige situasjonen. "Heldigvis" hadde han vært utro mot meg, så jeg hadde en grunn til å kaste han på dør. Det var en helt herlig befrielse. Faktisk! Barnet har det tydelig bedre selv også. Har heldigvis funnet drømmemannen min i ettertid <3
Anonym bruker Skrevet 19. oktober 2012 #11 Skrevet 19. oktober 2012 Så sant han ikke hadde vært utro, ville jeg nok ha prøvd alt for å holde sammen med pappen til barna. På langsikt er nok ikke den 'hete forelskelsen' det viktigste, men hvordan man fungerer sammen i hverdagen. Det er fort gjort å komme inn i rutiner, og det kan bli kjedelig, men det er ikke umulig å bryte onde sirkler. Det viktigste tror jeg er gjensidig respekt.
Anonym bruker Skrevet 7. februar 2013 #12 Skrevet 7. februar 2013 Uten tvil! Når jeg fant ut at han (helt siden datteren vår ble født) har hatt nettsex og innledet forhold med alle disse vennindene sine som han har på facebook. Først etter nesten 2 år. Han har gjort mye annet dritt også. Men aldri vært direkte slem mot meg :/ Jeg gjorde det mer eller mindre slutt, men frykten for å være alene, ønske om at datteren vår skal ha foreldrene sammen, savnet etter å ha en familie som jeg har hos han (og ikke har selv ettersom mammaen min-eneste familien- døde når jeg var gravid).. Så nå prøver vi å fikse det. Innerst inne har jeg gitt opp ettersom jeg ikke har noen særlig følelser og jeg er så skuffa og sint at jeg ikke vet om jeg klarer å tilgi han. Han oppfører seg som om ingenting har skjedd. Hater livet om dagen. Tøft å si det men.. han har ikke vært der for meg siden jeg ble gravid- selv om det var han som insisterte på å få barn. Anonym poster: abeadd549eac95c0e3526756fa3870b7
KJEKKBERGEN Skrevet 28. februar 2013 #13 Skrevet 28. februar 2013 Det kan nok løses på flere måter, eg har vært i sånt forhold selv, og man bør unne seg å bli lykkelig selv, så vil nok det smitte over på barna til slutt. Det er veldig usunt å leve i et forhold der ting ikke fungerer. Ender opp med krangling og unødige problemer som barna merker godt.. og det gagner ingen. Alt er at dere snakker ut om det, og kanskje finner andre løsninger for å tilpasse dere behovene deres, kanskje avtale å bo sammen for ungene sim del, men samtidig få litt friere tøyler i forhold til forholdet deres? Og får du ikke sex i forholdet mener eg du bør få det andre plasser. Kunne ikke tenkt meg en verden uten SEX. Er jo det beste som finnes, og du lever bare en gang, hvorfor kaste det vekk på en partner som ikke har LYST på deg?
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå