Bli eller dra?

[Anonym bruker]

Jeg er 33 år gammel, har to barn på 3 år og 8 mndr. Mannen min og jeg har vært sammen i 7 år, gift i 5.

 

Jeg må innrømme at jeg helt fra vi ble sammen har tenkt at forholdet vårt ikke var ment å vare evig. Det høres kanskje grusomt ut, men jeg har alltid tenkt sånn. Pessimist? Kanskje. Realist? Ja. Jeg har til tider dårlig selvtillit, så det kan selvfølgelig det bare er den som snakker.

 

Anyways, å bli gravid viste seg ikke så enkelt for oss. Problemet ligger hos meg. Vi slapp prøverør, ble gravid med førstemann etter hormonbehandling. Det samme måtte til før andremann ble til. Et sted underveis ble sex til noe man gjorde for å bli gravid, vi fulgte kalenderen og tok el-tester, og sex ble lite interessant utenom disse tidene. Slik var det også mellom graviditetene. Jeg kjenner på dette også nå... Mannen min vil gjerne ha flere barn, men jeg kjenner jeg dropper å vise interesse, spesielt rundt el-tider, jeg VIL ikke bli gravid... Det vil si, jeg tenker mye på det, og svinger frem og tilbake, men logikken tilsier at jeg ikke bør bli gravid igjen med det første dersom vi faktisk blir separert. To barn kan jeg klare alene, tre blir vanskeligere(men selvfølgelig ikke umulig). Jeg går altså å tenker at jeg kommer til å dra. Jeg planlegger, tenker, drømmer. Økonomisk, praktisk, følelsesmessig. Mannen min aner ingenting. Men så er han også helt i sin egen verden, viser lite interesse for mine følelser, skjønner overhodet ikke hvordan jeg tenker, hjelper meg litt med 3-åringen, men nesten ingenting men babyen. Jeg er utslitt av søvnmangel, og forstår at dette ikke blir bedre om jeg drar fra han, men samtidig... Han skal jo ha samvær, og DA kan jeg få sove... Slike tanker romsterer i hodet mitt.....

 

Så er det selvfølgelig mange, mange andre ting som spiller inn. Ting jeg ønsker å endre i livet mitt som jeg overhodet ikke får støtte hjemme til å gjennomføre eller i det hele tatt starte på. Jeg føler meg ganske alene på mange vis, selv om han strekker hånden frem på andre områder. Han er vel ingen dårlig mann, men ikke den rette for meg er det jeg begynner å tenke. Jeg lengter etter å være alene, på flere måter. Samtidig tenker jeg at jeg garantert kommer til å savne han. Kommer jeg til å angre? Jeg er konfliktsky, hvordan skal jeg klare å si fra? Kommer jeg til å bli deprimert, det har jeg jo vært før?

 

Ja, dette ble jo langt, men jeg trengte altså rable ned noen tanker. Takk for at du leste! Jeg tar gjerne i mot råd...

[Anonym bruker]

Dette er som å lese om mitt liv og mine tanker! Akkurat sånn har jeg hatt det altfor lenge.. Vi har vært gift i tre, sammen i seks år, har et barn på 4 år sammen. Jeg har nok alltid innerst inne tenkt at vi ikke er riktige for hverandre, har aldri vært forelska i han, blitt glad i han gradvis. De siste to årene har jeg også vært forelsket i en annen mann (men denne andre vet ikke det, har ikke noe forhold av noe slag med han)

Jeg fortalte mannen min for snart et år siden at jeg ikke har de følelsene jeg skulle ønske jeg hadde for han, han ble overrasket og hadde det ikke på samme måte.. vi ble da enige om å jobbe med forholdet og har siden vært et par ganger i parterapi, prøvd å være mere sammen, prøvd å være mindre sammen..

Jeg ender vel egentlig på at vi ikke kan fortsette å være gift, går også som deg rundt å tenker på hvordan vi kan ordne samvær, hvor vi skal bo, hvor godt det skal bli å hente seg inn når barnet vårt er hos han etc... og føler meg helt grusom! Jeg lurer på om jeg bare er skikkelig feig som ikke tør å si at jeg mener vi bør gå fra hverandre, eller om jeg faktisk kan komme til å angre. Han er jo en snill mann og flink med barnet vårt. Jeg føler meg helt låst! Ønsker ikke å såre han, barnet, familiene våre.. Samtidig kommer jeg nok alltid til gå rundt med en uro og en følelse av å ikke være på rett plass i livet, om jeg blir..

Dette var jo ingen råd til deg, HI..måtte bare lufte..

[Nor16]

Nei.. Er det barn involvert drar man bare ikke.. Og dere er gift, dere har svarget og lovet å elske og ære hverandre i tykt og tynnt, godt og vondt.. om du vurderer å dra skulle dere ikke giftet dere. og om du heletiden visste at dette forholdet ikke kom til og vare skulle du ikke sakt "I do" ved alteret og skulle ikke fått barn heller. gå til rådgivning og prøv å fikse det. det e sitte og planlegge økonomisk, praktiske osv er å planlegge å svikte resten av familien og ja, selv om du "ikke" mener å såre mannen din og barna dine så om du stikker.. gjør du det. er man gift så er man gift.

Endret 27. januar 2013 av Nor16

[Singelmamma og banden]

Jeg fikk det rådet da forholdet mitt hanglet at man ALDRI skal tenke på det andre alternativet. Men jobbe med det man har, for det blir ikke noe bedre av at man bare gir opp uten å prøve. Har du virkelig prøvd?

 

Dessverre fikk ikke eksen min samme råd som meg, så han gikk...