Det var "IKKE" planlagt..

[Anonym bruker]

Tror ingen jenter blir "sjokkerte" som noen her påstår at noen blir når de oppdager at de er gravide fordi det ikke var planlagt. Sjokk er svikt i kroppens blodsirkulasjon og fører i ytterste konsekvens til organsvikt og død. Så vi er vel alle enige om at dette er langt fra virkeligheten.

 

Jeg er gravid med kjæresten min. Vi ble overrasket da jeg var gravid - det kan man helt klart bli. Det var ikke planlagt, og vi hadde en uheldig glipp. Ja, den ene gangen man har sex uten prevensjon kan man bli gravid. Vi var jo klar over det, men som de uansvarlige menneskene vi er, så tenkte vi at den ene gangen bør gå greit. Det gjorde det ikke. Shit happens.

 

Vi har vært sammen i to år, men skal ta abort. Vi er unge, har høy utdannelse og tar sikte på gode jobber. Ingen av oss er klare for å få barn. Fyr løs folkens! Jeg vet at dere elsker å hate sånne som meg!

 

Jeg tar ikke abort for å terge kvinner som sliter med å få barn. Jeg gjør det heller ikke fordi jeg er en hjerteløs kvinne som hater barn. Jeg gjør det fordi jeg har valgt det utifra hvor i livet mitt jeg er nå, og hvor jeg ønsker å være om fem år. å få barn er å gi avkall på mye, selv om man også får mye. Jeg dømmer ikke de som velger å få barn i ung alder, og forventer derfor at mine medkvinner behandler meg med samme respekt overfor mine valg.

 

Heisann!

Jeg håper du leser det jeg nå skal skrive til deg, for skulle ønske at det var noen som kunne si dette til meg.. Jeg dømmer deg ikke for at du ønsker å ta abort, og jeg fortsår deg utrolig godt, for jeg var der.. Vi er begge høyt utdannede, og vi havnet i akuratt samme situasjon som dere, den ene gangen.. Han har spessiellt høy utdannelse og var veldig redd, han fikk faktisk panikk (som i boka;p). Jeg var også 100%sikker på abort, akuratt som du skriver (du høres ut som meg selv). Vi var unge, men kunne vi kalle oss Så unge, for vi hadde da hatt tid til kjempe gode utdannelser, begge to. Det endte som vi hadde tenkt, abort. Det var veldig lett å si det, og det måtte da være lett å bare gjøre det også, bli ferdig med det, eller kvitt "problemet" om du vil kalle det det.. Vi kalte "det" faktisk bare en plante også.. grøss.... Som sagt, bestemte som vi var, utførte vi det... Og da det var gjort, ja, så var kom ikke de følelsene som jeg hadde forventet. Det kom ingen positive følelser eller at jeg var lettet. Jeg ble fryktelig lei meg, og allt gikk opp for meg, hva jeg akuratt hadde gjort, for skatten vår, VåR litte skatt.. Jeg ble forbanna på meg selv OG på kjæresten min for at vi tok det valget! Hvorfor gjore vi det egentlig??? Jeg havnet i en kjempe depresjon for jeg følte virkelig at jeg hadde sviktet meg selv men mest det lille gullet mitt, som jeg hadde begynt å tenke på "det" som. Det gikk etterhvert opp for han også, og vi ble begge helt og totalt fortvilet, eller knust om jeg kan si det:'( Men det var jo for sent, ingenting vi kunne endre på nå.. Og etter en abort, ja så har du en renselses periode på 3 uker ca, og den var tøff... Det går virkelig opp for deg hva du har gjort... Vi fannt ut at vi skulle prøve igjen så snart som mulig, men vet du, jeg orket ikke kjæresten min lenger.. det ble bare mer og mer virkelig, og jeg hatet den stygge,dritt, tullete utdanningen hans!!! Orket ikke høre om den en gang!!! Vi gikk i fra hverandre. Og jeg reiste laaaangt bort i over 1år. Allt kollapset.. Jeg orket ikke se på han... Jeg tenkte, F*EN ta utdannelser!!!!

 

Dette er nå 5 år siden, jeg har fått et barn med en annen, og det går ikke EN dag uten at jeg tenker på den lille jeg tok så allt for forgitt.

 

Barn + utdannelse = PERFEKT!!! etter en slitsom dag, kommer du hjem til verdens mest fantastiske menneske!!! Og vi har det såååå bra sammen, jada, begge to med kjempe gode utdannelser!!

 

Sorry, men jeg MåTTE skrive min historie til deg! FOR JEG VAR DER!!! Jeg sa faktisk "staaaaakkar, er hun blitt gravid??? HUFF da.." eller, "Jeg tror ikke at jeg ønsker meg barn", eller å gå så lang å si at jeg ikke ønsket meg barn i det hele tatt. Orket ikke tanken på de en gang! Trodde jeg...

 

Og JA, jeg vet at vi ikke er like. Men med den holdningen du har, kjennte jeg meg straks igjen, og det ødela meg..

 

Så jeg Må bare dele dette med deg, dere.

 

UANSETT; Lykke til!! Det er DITT valg. Men det var min historie. Håper ikke du kommer til å angre på din.

 

Stor klem til deg fra meg <3

 

Mottatt. Hyggelig av deg å dele din historie. Den var jo veldig personlig, så jeg satte pris på at du delte den. Det må ha krevet mye av deg.

 

Jeg har aldri holdt et spebarn i armene, og ikke har jeg lyst til det heller. Jeg kvier meg rett og slett for det. Jeg reiser mye. Og jeg reiser på farlige turer. Jeg drømmer om å bestige Mount Everest og seile jorden rundt. Helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er mammamateriale ennå, og livet jeg ønsker er heller ikke forenelig med barn. å studere og jobbe går fint, men Mount Everest?

 

Jeg og kjæresten har faktisk diskutert mulighetene for å beholde barnet, og kjæresten er så flott at han støtter meg uansett hvilken avgjørelse jeg hadde tatt. Så det er min avgjørelse. Han er i likhet med din tidligere kjæreste svært høyt utdannet, men villig til å takke nei til fantastiske muligheter dersom det skulle bli nødvendig.

 

Når det er sagt så avviser jeg ikke innlegget ditt på noen måte. Det kan jo være jeg angrer på aborten senere, men da får det så være. Min tanke er at det er bedre at jeg angrer på at jeg ikke fikk barnet, i stedet for at jeg angrer på at jeg fikk det. Sistnevnte situasjon er på ingen måte sunn for et barn. Førstnevnte går kun utover meg og kjæresten min, men så er det også vår feil at vi har havnet i situasjonen i utgangspunktet. Man må leve med de valgene man tar. Iblant gjør man feil, men da er det viktig å se fremover, og ikke bakover. Og ikke minst: Man kan ikke klandre noen andre for de valgene man har gjort. For meg høres det ut som om du bærer nag til ekskjæresten for aborten, men det var faktisk ditt valg i siste instans. Både juridisk og fysisk sett. Håper du en dag ser deg fornøyd med det valget du har tatt. Hadde du ikke tatt abort den gangen, hadde du aldri hatt det barnet du har i dag. Det tror jeg at er det viktigste for deg å tenke på når du angrer på avgjørelsen.

 

ønsker deg alt godt videre i livet!

[Anonym bruker]

Tror ingen jenter blir "sjokkerte" som noen her påstår at noen blir når de oppdager at de er gravide fordi det ikke var planlagt. Sjokk er svikt i kroppens blodsirkulasjon og fører i ytterste konsekvens til organsvikt og død. Så vi er vel alle enige om at dette er langt fra virkeligheten.

 

Jeg er gravid med kjæresten min. Vi ble overrasket da jeg var gravid - det kan man helt klart bli. Det var ikke planlagt, og vi hadde en uheldig glipp. Ja, den ene gangen man har sex uten prevensjon kan man bli gravid. Vi var jo klar over det, men som de uansvarlige menneskene vi er, så tenkte vi at den ene gangen bør gå greit. Det gjorde det ikke. Shit happens.

 

Vi har vært sammen i to år, men skal ta abort. Vi er unge, har høy utdannelse og tar sikte på gode jobber. Ingen av oss er klare for å få barn. Fyr løs folkens! Jeg vet at dere elsker å hate sånne som meg!

 

Jeg tar ikke abort for å terge kvinner som sliter med å få barn. Jeg gjør det heller ikke fordi jeg er en hjerteløs kvinne som hater barn. Jeg gjør det fordi jeg har valgt det utifra hvor i livet mitt jeg er nå, og hvor jeg ønsker å være om fem år. å få barn er å gi avkall på mye, selv om man også får mye. Jeg dømmer ikke de som velger å få barn i ung alder, og forventer derfor at mine medkvinner behandler meg med samme respekt overfor mine valg.

 

Heisann!

Jeg håper du leser det jeg nå skal skrive til deg, for skulle ønske at det var noen som kunne si dette til meg.. Jeg dømmer deg ikke for at du ønsker å ta abort, og jeg fortsår deg utrolig godt, for jeg var der.. Vi er begge høyt utdannede, og vi havnet i akuratt samme situasjon som dere, den ene gangen.. Han har spessiellt høy utdannelse og var veldig redd, han fikk faktisk panikk (som i boka;p). Jeg var også 100%sikker på abort, akuratt som du skriver (du høres ut som meg selv). Vi var unge, men kunne vi kalle oss Så unge, for vi hadde da hatt tid til kjempe gode utdannelser, begge to. Det endte som vi hadde tenkt, abort. Det var veldig lett å si det, og det måtte da være lett å bare gjøre det også, bli ferdig med det, eller kvitt "problemet" om du vil kalle det det.. Vi kalte "det" faktisk bare en plante også.. grøss.... Som sagt, bestemte som vi var, utførte vi det... Og da det var gjort, ja, så var kom ikke de følelsene som jeg hadde forventet. Det kom ingen positive følelser eller at jeg var lettet. Jeg ble fryktelig lei meg, og allt gikk opp for meg, hva jeg akuratt hadde gjort, for skatten vår, VåR litte skatt.. Jeg ble forbanna på meg selv OG på kjæresten min for at vi tok det valget! Hvorfor gjore vi det egentlig??? Jeg havnet i en kjempe depresjon for jeg følte virkelig at jeg hadde sviktet meg selv men mest det lille gullet mitt, som jeg hadde begynt å tenke på "det" som. Det gikk etterhvert opp for han også, og vi ble begge helt og totalt fortvilet, eller knust om jeg kan si det:'( Men det var jo for sent, ingenting vi kunne endre på nå.. Og etter en abort, ja så har du en renselses periode på 3 uker ca, og den var tøff... Det går virkelig opp for deg hva du har gjort... Vi fannt ut at vi skulle prøve igjen så snart som mulig, men vet du, jeg orket ikke kjæresten min lenger.. det ble bare mer og mer virkelig, og jeg hatet den stygge,dritt, tullete utdanningen hans!!! Orket ikke høre om den en gang!!! Vi gikk i fra hverandre. Og jeg reiste laaaangt bort i over 1år. Allt kollapset.. Jeg orket ikke se på han... Jeg tenkte, F*EN ta utdannelser!!!!

 

Dette er nå 5 år siden, jeg har fått et barn med en annen, og det går ikke EN dag uten at jeg tenker på den lille jeg tok så allt for forgitt.

 

Barn + utdannelse = PERFEKT!!! etter en slitsom dag, kommer du hjem til verdens mest fantastiske menneske!!! Og vi har det såååå bra sammen, jada, begge to med kjempe gode utdannelser!!

 

Sorry, men jeg MåTTE skrive min historie til deg! FOR JEG VAR DER!!! Jeg sa faktisk "staaaaakkar, er hun blitt gravid??? HUFF da.." eller, "Jeg tror ikke at jeg ønsker meg barn", eller å gå så lang å si at jeg ikke ønsket meg barn i det hele tatt. Orket ikke tanken på de en gang! Trodde jeg...

 

Og JA, jeg vet at vi ikke er like. Men med den holdningen du har, kjennte jeg meg straks igjen, og det ødela meg..

 

Så jeg Må bare dele dette med deg, dere.

 

UANSETT; Lykke til!! Det er DITT valg. Men det var min historie. Håper ikke du kommer til å angre på din.

 

Stor klem til deg fra meg <3

 

Mottatt. Hyggelig av deg å dele din historie. Den var jo veldig personlig, så jeg satte pris på at du delte den. Det må ha krevet mye av deg.

 

Jeg har aldri holdt et spebarn i armene, og ikke har jeg lyst til det heller. Jeg kvier meg rett og slett for det. Jeg reiser mye. Og jeg reiser på farlige turer. Jeg drømmer om å bestige Mount Everest og seile jorden rundt. Helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er mammamateriale ennå, og livet jeg ønsker er heller ikke forenelig med barn. å studere og jobbe går fint, men Mount Everest?

 

Jeg og kjæresten har faktisk diskutert mulighetene for å beholde barnet, og kjæresten er så flott at han støtter meg uansett hvilken avgjørelse jeg hadde tatt. Så det er min avgjørelse. Han er i likhet med din tidligere kjæreste svært høyt utdannet, men villig til å takke nei til fantastiske muligheter dersom det skulle bli nødvendig.

 

Når det er sagt så avviser jeg ikke innlegget ditt på noen måte. Det kan jo være jeg angrer på aborten senere, men da får det så være. Min tanke er at det er bedre at jeg angrer på at jeg ikke fikk barnet, i stedet for at jeg angrer på at jeg fikk det. Sistnevnte situasjon er på ingen måte sunn for et barn. Førstnevnte går kun utover meg og kjæresten min, men så er det også vår feil at vi har havnet i situasjonen i utgangspunktet. Man må leve med de valgene man tar. Iblant gjør man feil, men da er det viktig å se fremover, og ikke bakover. Og ikke minst: Man kan ikke klandre noen andre for de valgene man har gjort. For meg høres det ut som om du bærer nag til ekskjæresten for aborten, men det var faktisk ditt valg i siste instans. Både juridisk og fysisk sett. Håper du en dag ser deg fornøyd med det valget du har tatt. Hadde du ikke tatt abort den gangen, hadde du aldri hatt det barnet du har i dag. Det tror jeg at er det viktigste for deg å tenke på når du angrer på avgjørelsen.

 

ønsker deg alt godt videre i livet!

 

 

Hei igjen:)

 

Takk for svar. Ja, det er lett for meg å dele det nå, for det er så mange år siden. Men det har vore tøfft. Som du skriver, om å bærer nag, jeg gjorde det, men ikke nå lenger. Jeg skrev en veldig forkortet historie av hele opplevelsen til deg, og i de siste timene da jeg lå der inne, ombestemte jeg meg, og prøvde å overtale han til å beholde. Men han var så bestemt, og var redd utdanningen hans skulle gå til helvete.. Jeg følte meg hjelpeløs og at jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt, det var bare å fullføre. Så det var nok det som ødela allt. Kort fortallt..

 

Jeg angrer selvsagt ikke lenger, for da hadde jeg ikke hatt sønnen min:) Jeg er utrolig takknemlig, men glemmer heller ikke. Det gjør jeg nok aldri.. Det værste såret er grodd:) Men ønsker ingen i hele verden den samme opplevelsen.

 

Det høres ut som du har en jordnær og fantastisk kjæreste, og når dere har diskutert dette nøye, og du er så sikker i ditt valg, da kjenner jeg meg lettet i hjertet. For da tror jeg ikke (håper) at du kommer til å angre! Jeg er bare så redd for at noen i det hele tatt skal gjøre det, så jeg er nok bare "litt" overbeskyttende på dette temaet, og vil ikke at noen skal angre;) For ingen fortalte meg hvor tøfft det kunne bli etterpå, og at det var et stort og viktig valg. Men høres ut som du vet godt hva du vil :)

 

Før jeg fikk barn backpakket jeg jorda rundt, opplevde masse masse masse, og min neste drøm var å seile jorda rundt. Så jeg misunner deg!! GO FOR IT!!! Det er jo heeelt fantastisk! Og FOR noen opplevelser!!! Aaaah!!

 

Mount Everest høres ikke så værst ut heller, men tror ikke jeg hadde klart det. hehe! Jeg ser på det på Discovery, og det ser tøfft ut! Gjør du det så må du sende meg et kort;p haha!!

 

 

ønsker deg lykke til videre i livet!! Og reis mye!!!

[Anonym bruker]

Tror ingen jenter blir "sjokkerte" som noen her påstår at noen blir når de oppdager at de er gravide fordi det ikke var planlagt. Sjokk er svikt i kroppens blodsirkulasjon og fører i ytterste konsekvens til organsvikt og død. Så vi er vel alle enige om at dette er langt fra virkeligheten.

 

Jeg er gravid med kjæresten min. Vi ble overrasket da jeg var gravid - det kan man helt klart bli. Det var ikke planlagt, og vi hadde en uheldig glipp. Ja, den ene gangen man har sex uten prevensjon kan man bli gravid. Vi var jo klar over det, men som de uansvarlige menneskene vi er, så tenkte vi at den ene gangen bør gå greit. Det gjorde det ikke. Shit happens.

 

Vi har vært sammen i to år, men skal ta abort. Vi er unge, har høy utdannelse og tar sikte på gode jobber. Ingen av oss er klare for å få barn. Fyr løs folkens! Jeg vet at dere elsker å hate sånne som meg!

 

Jeg tar ikke abort for å terge kvinner som sliter med å få barn. Jeg gjør det heller ikke fordi jeg er en hjerteløs kvinne som hater barn. Jeg gjør det fordi jeg har valgt det utifra hvor i livet mitt jeg er nå, og hvor jeg ønsker å være om fem år. å få barn er å gi avkall på mye, selv om man også får mye. Jeg dømmer ikke de som velger å få barn i ung alder, og forventer derfor at mine medkvinner behandler meg med samme respekt overfor mine valg.

 

Heisann!

Jeg håper du leser det jeg nå skal skrive til deg, for skulle ønske at det var noen som kunne si dette til meg.. Jeg dømmer deg ikke for at du ønsker å ta abort, og jeg fortsår deg utrolig godt, for jeg var der.. Vi er begge høyt utdannede, og vi havnet i akuratt samme situasjon som dere, den ene gangen.. Han har spessiellt høy utdannelse og var veldig redd, han fikk faktisk panikk (som i boka;p). Jeg var også 100%sikker på abort, akuratt som du skriver (du høres ut som meg selv). Vi var unge, men kunne vi kalle oss Så unge, for vi hadde da hatt tid til kjempe gode utdannelser, begge to. Det endte som vi hadde tenkt, abort. Det var veldig lett å si det, og det måtte da være lett å bare gjøre det også, bli ferdig med det, eller kvitt "problemet" om du vil kalle det det.. Vi kalte "det" faktisk bare en plante også.. grøss.... Som sagt, bestemte som vi var, utførte vi det... Og da det var gjort, ja, så var kom ikke de følelsene som jeg hadde forventet. Det kom ingen positive følelser eller at jeg var lettet. Jeg ble fryktelig lei meg, og allt gikk opp for meg, hva jeg akuratt hadde gjort, for skatten vår, VåR litte skatt.. Jeg ble forbanna på meg selv OG på kjæresten min for at vi tok det valget! Hvorfor gjore vi det egentlig??? Jeg havnet i en kjempe depresjon for jeg følte virkelig at jeg hadde sviktet meg selv men mest det lille gullet mitt, som jeg hadde begynt å tenke på "det" som. Det gikk etterhvert opp for han også, og vi ble begge helt og totalt fortvilet, eller knust om jeg kan si det:'( Men det var jo for sent, ingenting vi kunne endre på nå.. Og etter en abort, ja så har du en renselses periode på 3 uker ca, og den var tøff... Det går virkelig opp for deg hva du har gjort... Vi fannt ut at vi skulle prøve igjen så snart som mulig, men vet du, jeg orket ikke kjæresten min lenger.. det ble bare mer og mer virkelig, og jeg hatet den stygge,dritt, tullete utdanningen hans!!! Orket ikke høre om den en gang!!! Vi gikk i fra hverandre. Og jeg reiste laaaangt bort i over 1år. Allt kollapset.. Jeg orket ikke se på han... Jeg tenkte, F*EN ta utdannelser!!!!

 

Dette er nå 5 år siden, jeg har fått et barn med en annen, og det går ikke EN dag uten at jeg tenker på den lille jeg tok så allt for forgitt.

 

Barn + utdannelse = PERFEKT!!! etter en slitsom dag, kommer du hjem til verdens mest fantastiske menneske!!! Og vi har det såååå bra sammen, jada, begge to med kjempe gode utdannelser!!

 

Sorry, men jeg MåTTE skrive min historie til deg! FOR JEG VAR DER!!! Jeg sa faktisk "staaaaakkar, er hun blitt gravid??? HUFF da.." eller, "Jeg tror ikke at jeg ønsker meg barn", eller å gå så lang å si at jeg ikke ønsket meg barn i det hele tatt. Orket ikke tanken på de en gang! Trodde jeg...

 

Og JA, jeg vet at vi ikke er like. Men med den holdningen du har, kjennte jeg meg straks igjen, og det ødela meg..

 

Så jeg Må bare dele dette med deg, dere.

 

UANSETT; Lykke til!! Det er DITT valg. Men det var min historie. Håper ikke du kommer til å angre på din.

 

Stor klem til deg fra meg <3

 

Mottatt. Hyggelig av deg å dele din historie. Den var jo veldig personlig, så jeg satte pris på at du delte den. Det må ha krevet mye av deg.

 

Jeg har aldri holdt et spebarn i armene, og ikke har jeg lyst til det heller. Jeg kvier meg rett og slett for det. Jeg reiser mye. Og jeg reiser på farlige turer. Jeg drømmer om å bestige Mount Everest og seile jorden rundt. Helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er mammamateriale ennå, og livet jeg ønsker er heller ikke forenelig med barn. å studere og jobbe går fint, men Mount Everest?

 

Jeg og kjæresten har faktisk diskutert mulighetene for å beholde barnet, og kjæresten er så flott at han støtter meg uansett hvilken avgjørelse jeg hadde tatt. Så det er min avgjørelse. Han er i likhet med din tidligere kjæreste svært høyt utdannet, men villig til å takke nei til fantastiske muligheter dersom det skulle bli nødvendig.

 

Når det er sagt så avviser jeg ikke innlegget ditt på noen måte. Det kan jo være jeg angrer på aborten senere, men da får det så være. Min tanke er at det er bedre at jeg angrer på at jeg ikke fikk barnet, i stedet for at jeg angrer på at jeg fikk det. Sistnevnte situasjon er på ingen måte sunn for et barn. Førstnevnte går kun utover meg og kjæresten min, men så er det også vår feil at vi har havnet i situasjonen i utgangspunktet. Man må leve med de valgene man tar. Iblant gjør man feil, men da er det viktig å se fremover, og ikke bakover. Og ikke minst: Man kan ikke klandre noen andre for de valgene man har gjort. For meg høres det ut som om du bærer nag til ekskjæresten for aborten, men det var faktisk ditt valg i siste instans. Både juridisk og fysisk sett. Håper du en dag ser deg fornøyd med det valget du har tatt. Hadde du ikke tatt abort den gangen, hadde du aldri hatt det barnet du har i dag. Det tror jeg at er det viktigste for deg å tenke på når du angrer på avgjørelsen.

 

ønsker deg alt godt videre i livet!

 

 

Hei igjen:)

 

Takk for svar. Ja, det er lett for meg å dele det nå, for det er så mange år siden. Men det har vore tøfft. Som du skriver, om å bærer nag, jeg gjorde det, men ikke nå lenger. Jeg skrev en veldig forkortet historie av hele opplevelsen til deg, og i de siste timene da jeg lå der inne, ombestemte jeg meg, og prøvde å overtale han til å beholde. Men han var så bestemt, og var redd utdanningen hans skulle gå til helvete.. Jeg følte meg hjelpeløs og at jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt, det var bare å fullføre. Så det var nok det som ødela allt. Kort fortallt..

 

Jeg angrer selvsagt ikke lenger, for da hadde jeg ikke hatt sønnen min:) Jeg er utrolig takknemlig, men glemmer heller ikke. Det gjør jeg nok aldri.. Det værste såret er grodd:) Men ønsker ingen i hele verden den samme opplevelsen.

 

Det høres ut som du har en jordnær og fantastisk kjæreste, og når dere har diskutert dette nøye, og du er så sikker i ditt valg, da kjenner jeg meg lettet i hjertet. For da tror jeg ikke (håper) at du kommer til å angre! Jeg er bare så redd for at noen i det hele tatt skal gjøre det, så jeg er nok bare "litt" overbeskyttende på dette temaet, og vil ikke at noen skal angre;) For ingen fortalte meg hvor tøfft det kunne bli etterpå, og at det var et stort og viktig valg. Men høres ut som du vet godt hva du vil :)

 

Før jeg fikk barn backpakket jeg jorda rundt, opplevde masse masse masse, og min neste drøm var å seile jorda rundt. Så jeg misunner deg!! GO FOR IT!!! Det er jo heeelt fantastisk! Og FOR noen opplevelser!!! Aaaah!!

 

Mount Everest høres ikke så værst ut heller, men tror ikke jeg hadde klart det. hehe! Jeg ser på det på Discovery, og det ser tøfft ut! Gjør du det så må du sende meg et kort;p haha!!

 

 

ønsker deg lykke til videre i livet!! Og reis mye!!!

 

Men bare så du (andre) tok det riktige poenget: det var MITT valg, JEG valgte det, JEG kunne ha stoppet det, og det var JEG som fullførte det, og det er derfor jeg ANGRER, for det var MIN feil og INGEN andre sin. Og det var tøfft å leve med. å føle svik over seg selv og en enorm anger.

Er det jeg ikke ønsker at noen andre skal gå igjennom.

 

Men nå har jeg det kjempe bra!!

 

 

Håper det går bra med deg, og at du får det bra:) Klem**

[Anonym bruker]

Det er da noen som blir gravide med prevensjon da... Unger blir jo født med spiralen i panna... Jenter blir gravide med p-piller og kondomer sprekker... Hvor mer klarer man egentlig å beskytte seg? Skal man lissom da la hver å ha sex med sin kjære da??

 

Noen har også uregelmessig syklus og er ikke like enkelt å ha kål på eggløsning..

Blir man gravid så blir det jo ikke direkte planlagt..

 

Guttungen min er planlagt, og bolla i ovnen er planlagt.. men vil forsvare dem som er av disse tilfellene jeg nevnte over.. =)

[Anonym bruker]

Tror ingen jenter blir "sjokkerte" som noen her påstår at noen blir når de oppdager at de er gravide fordi det ikke var planlagt. Sjokk er svikt i kroppens blodsirkulasjon og fører i ytterste konsekvens til organsvikt og død. Så vi er vel alle enige om at dette er langt fra virkeligheten.

 

Jeg er gravid med kjæresten min. Vi ble overrasket da jeg var gravid - det kan man helt klart bli. Det var ikke planlagt, og vi hadde en uheldig glipp. Ja, den ene gangen man har sex uten prevensjon kan man bli gravid. Vi var jo klar over det, men som de uansvarlige menneskene vi er, så tenkte vi at den ene gangen bør gå greit. Det gjorde det ikke. Shit happens.

 

Vi har vært sammen i to år, men skal ta abort. Vi er unge, har høy utdannelse og tar sikte på gode jobber. Ingen av oss er klare for å få barn. Fyr løs folkens! Jeg vet at dere elsker å hate sånne som meg!

 

Jeg tar ikke abort for å terge kvinner som sliter med å få barn. Jeg gjør det heller ikke fordi jeg er en hjerteløs kvinne som hater barn. Jeg gjør det fordi jeg har valgt det utifra hvor i livet mitt jeg er nå, og hvor jeg ønsker å være om fem år. å få barn er å gi avkall på mye, selv om man også får mye. Jeg dømmer ikke de som velger å få barn i ung alder, og forventer derfor at mine medkvinner behandler meg med samme respekt overfor mine valg.

 

Heisann!

Jeg håper du leser det jeg nå skal skrive til deg, for skulle ønske at det var noen som kunne si dette til meg.. Jeg dømmer deg ikke for at du ønsker å ta abort, og jeg fortsår deg utrolig godt, for jeg var der.. Vi er begge høyt utdannede, og vi havnet i akuratt samme situasjon som dere, den ene gangen.. Han har spessiellt høy utdannelse og var veldig redd, han fikk faktisk panikk (som i boka;p). Jeg var også 100%sikker på abort, akuratt som du skriver (du høres ut som meg selv). Vi var unge, men kunne vi kalle oss Så unge, for vi hadde da hatt tid til kjempe gode utdannelser, begge to. Det endte som vi hadde tenkt, abort. Det var veldig lett å si det, og det måtte da være lett å bare gjøre det også, bli ferdig med det, eller kvitt "problemet" om du vil kalle det det.. Vi kalte "det" faktisk bare en plante også.. grøss.... Som sagt, bestemte som vi var, utførte vi det... Og da det var gjort, ja, så var kom ikke de følelsene som jeg hadde forventet. Det kom ingen positive følelser eller at jeg var lettet. Jeg ble fryktelig lei meg, og allt gikk opp for meg, hva jeg akuratt hadde gjort, for skatten vår, VåR litte skatt.. Jeg ble forbanna på meg selv OG på kjæresten min for at vi tok det valget! Hvorfor gjore vi det egentlig??? Jeg havnet i en kjempe depresjon for jeg følte virkelig at jeg hadde sviktet meg selv men mest det lille gullet mitt, som jeg hadde begynt å tenke på "det" som. Det gikk etterhvert opp for han også, og vi ble begge helt og totalt fortvilet, eller knust om jeg kan si det:'( Men det var jo for sent, ingenting vi kunne endre på nå.. Og etter en abort, ja så har du en renselses periode på 3 uker ca, og den var tøff... Det går virkelig opp for deg hva du har gjort... Vi fannt ut at vi skulle prøve igjen så snart som mulig, men vet du, jeg orket ikke kjæresten min lenger.. det ble bare mer og mer virkelig, og jeg hatet den stygge,dritt, tullete utdanningen hans!!! Orket ikke høre om den en gang!!! Vi gikk i fra hverandre. Og jeg reiste laaaangt bort i over 1år. Allt kollapset.. Jeg orket ikke se på han... Jeg tenkte, F*EN ta utdannelser!!!!

 

Dette er nå 5 år siden, jeg har fått et barn med en annen, og det går ikke EN dag uten at jeg tenker på den lille jeg tok så allt for forgitt.

 

Barn + utdannelse = PERFEKT!!! etter en slitsom dag, kommer du hjem til verdens mest fantastiske menneske!!! Og vi har det såååå bra sammen, jada, begge to med kjempe gode utdannelser!!

 

Sorry, men jeg MåTTE skrive min historie til deg! FOR JEG VAR DER!!! Jeg sa faktisk "staaaaakkar, er hun blitt gravid??? HUFF da.." eller, "Jeg tror ikke at jeg ønsker meg barn", eller å gå så lang å si at jeg ikke ønsket meg barn i det hele tatt. Orket ikke tanken på de en gang! Trodde jeg...

 

Og JA, jeg vet at vi ikke er like. Men med den holdningen du har, kjennte jeg meg straks igjen, og det ødela meg..

 

Så jeg Må bare dele dette med deg, dere.

 

UANSETT; Lykke til!! Det er DITT valg. Men det var min historie. Håper ikke du kommer til å angre på din.

 

Stor klem til deg fra meg <3

 

Mottatt. Hyggelig av deg å dele din historie. Den var jo veldig personlig, så jeg satte pris på at du delte den. Det må ha krevet mye av deg.

 

Jeg har aldri holdt et spebarn i armene, og ikke har jeg lyst til det heller. Jeg kvier meg rett og slett for det. Jeg reiser mye. Og jeg reiser på farlige turer. Jeg drømmer om å bestige Mount Everest og seile jorden rundt. Helt ærlig så tror jeg ikke at jeg er mammamateriale ennå, og livet jeg ønsker er heller ikke forenelig med barn. å studere og jobbe går fint, men Mount Everest?

 

Jeg og kjæresten har faktisk diskutert mulighetene for å beholde barnet, og kjæresten er så flott at han støtter meg uansett hvilken avgjørelse jeg hadde tatt. Så det er min avgjørelse. Han er i likhet med din tidligere kjæreste svært høyt utdannet, men villig til å takke nei til fantastiske muligheter dersom det skulle bli nødvendig.

 

Når det er sagt så avviser jeg ikke innlegget ditt på noen måte. Det kan jo være jeg angrer på aborten senere, men da får det så være. Min tanke er at det er bedre at jeg angrer på at jeg ikke fikk barnet, i stedet for at jeg angrer på at jeg fikk det. Sistnevnte situasjon er på ingen måte sunn for et barn. Førstnevnte går kun utover meg og kjæresten min, men så er det også vår feil at vi har havnet i situasjonen i utgangspunktet. Man må leve med de valgene man tar. Iblant gjør man feil, men da er det viktig å se fremover, og ikke bakover. Og ikke minst: Man kan ikke klandre noen andre for de valgene man har gjort. For meg høres det ut som om du bærer nag til ekskjæresten for aborten, men det var faktisk ditt valg i siste instans. Både juridisk og fysisk sett. Håper du en dag ser deg fornøyd med det valget du har tatt. Hadde du ikke tatt abort den gangen, hadde du aldri hatt det barnet du har i dag. Det tror jeg at er det viktigste for deg å tenke på når du angrer på avgjørelsen.

 

ønsker deg alt godt videre i livet!

 

 

Hei igjen:)

 

Takk for svar. Ja, det er lett for meg å dele det nå, for det er så mange år siden. Men det har vore tøfft. Som du skriver, om å bærer nag, jeg gjorde det, men ikke nå lenger. Jeg skrev en veldig forkortet historie av hele opplevelsen til deg, og i de siste timene da jeg lå der inne, ombestemte jeg meg, og prøvde å overtale han til å beholde. Men han var så bestemt, og var redd utdanningen hans skulle gå til helvete.. Jeg følte meg hjelpeløs og at jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt, det var bare å fullføre. Så det var nok det som ødela allt. Kort fortallt..

 

Jeg angrer selvsagt ikke lenger, for da hadde jeg ikke hatt sønnen min:) Jeg er utrolig takknemlig, men glemmer heller ikke. Det gjør jeg nok aldri.. Det værste såret er grodd:) Men ønsker ingen i hele verden den samme opplevelsen.

 

Det høres ut som du har en jordnær og fantastisk kjæreste, og når dere har diskutert dette nøye, og du er så sikker i ditt valg, da kjenner jeg meg lettet i hjertet. For da tror jeg ikke (håper) at du kommer til å angre! Jeg er bare så redd for at noen i det hele tatt skal gjøre det, så jeg er nok bare "litt" overbeskyttende på dette temaet, og vil ikke at noen skal angre;) For ingen fortalte meg hvor tøfft det kunne bli etterpå, og at det var et stort og viktig valg. Men høres ut som du vet godt hva du vil :)

 

Før jeg fikk barn backpakket jeg jorda rundt, opplevde masse masse masse, og min neste drøm var å seile jorda rundt. Så jeg misunner deg!! GO FOR IT!!! Det er jo heeelt fantastisk! Og FOR noen opplevelser!!! Aaaah!!

 

Mount Everest høres ikke så værst ut heller, men tror ikke jeg hadde klart det. hehe! Jeg ser på det på Discovery, og det ser tøfft ut! Gjør du det så må du sende meg et kort;p haha!!

 

 

ønsker deg lykke til videre i livet!! Og reis mye!!!

 

Men bare så du (andre) tok det riktige poenget: det var MITT valg, JEG valgte det, JEG kunne ha stoppet det, og det var JEG som fullførte det, og det er derfor jeg ANGRER, for det var MIN feil og INGEN andre sin. Og det var tøfft å leve med. å føle svik over seg selv og en enorm anger.

Er det jeg ikke ønsker at noen andre skal gå igjennom.

 

Men nå har jeg det kjempe bra!!

 

 

Håper det går bra med deg, og at du får det bra:) Klem**

 

Sender deg kort hvis jeg finner en postkasse på toppen av Mt Everest Har allerede reist mye, men det er slettes ikke nok!

 

Aborten er utført. Den gikk litt skeis, altså jeg spydde opp alle smertestillende piller jeg skulle hatt i meg. Ble derfor en mer smertefull opplevelse enn nødvendig. Men nå er det over, og jeg er fornøyd med avgjørelsen. Føler at jeg er meg selv igjen, rett og slett, og at alle muligheter ligger foran meg.

 

Klem klem

[Frøken Ubesluttsom]

Jeg mener at så lenge man har sex så veit man at muligheten for å bli gravid er der. Man kan ikke si at det "ikke var planlagt" eller kom overraskende på. Risikoen er der. Er man ikke klar for å bli gravid, får man la være å ha sex, enkelt og greit. Provoserer sikkert mange nå, men det er det jeg mener.

[Anonym bruker]

OMG!!!!!!! SÅ VISS JEG ØNSKER Å VÆRE INTIM MED MIN KJÆRESTE ELLER "RANDOM" SÅ PLANLEGGER JEG Å BLI GRAVID??????? HAHAHA!!!!!!!!!!!!!! Det er det dummeste jeg har hØrt!!!!!!!!!!!!!!!! Man VET da at MULIGHETEN er der, men man PLANLEGGER det jo ikke!!!!!!!!!!!!! STOOOR forskjell!!!! SKJÆRP DERE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

 

I kveld planlegger jeg SEX, IKKE graviditet!!!!

 

Men blir jeg mot alle odds gravid i kveld, sÅ visste jeg jo at MULIGHETEN var der!!! Jeg vet da hvordan barn blir laga;) Men i kveld skal jeg ha sex, ikke barn! SÅ blir jeg gravid, sÅ kommer jeg til Å si til deg: DET VAR IKKE PLANLAGT;)

 

(i SEX ligger ogsÅ intimitet, nÆrver, bekreftelse, trygghet, nytelse osv, og har ingenting med Å planlegge barn Å gjØre. Dette er noe alle par / single trenger og driver med;) SKJØNNER??)

 

 

Og nÅr allt dette er sagt, sÅ PLANLEGGER jeg, og har lyst pÅ en 2012/13 unge, og tenkte Å begynne Å prØve mars-juni en gang. DA vil jeg si at det er planlagt. PUNKTUM.

[Anonym bruker]

Anonym 00:50

Viss du hadde gadda lest litt, så hadde du sett at de fleste blir gravid av en grunn. Altså da at de bruker "prevansjon" på riktig måte. De glemmer en pille her og en pille der, hopper av i svingen osv. Da sier det seg selv at muligheten er større for å bli gravid, og da har en på en måte "planlagt" det.

Det er da ke mange som mener at med å ha sex planlegger en å bli gravid, men viss en ikke bruker prevensjon på riktig måte, da ber en om det!!

[Frøken Ubesluttsom]

OMG!!!!!!! SÅ VISS JEG ØNSKER Å VÆRE INTIM MED MIN KJÆRESTE ELLER "RANDOM" SÅ PLANLEGGER JEG Å BLI GRAVID??????? HAHAHA!!!!!!!!!!!!!! Det er det dummeste jeg har hØrt!!!!!!!!!!!!!!!! Man VET da at MULIGHETEN er der, men man PLANLEGGER det jo ikke!!!!!!!!!!!!! STOOOR forskjell!!!! SKJÆRP DERE!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

 

I kveld planlegger jeg SEX, IKKE graviditet!!!!

 

Men blir jeg mot alle odds gravid i kveld, sÅ visste jeg jo at MULIGHETEN var der!!! Jeg vet da hvordan barn blir laga;) Men i kveld skal jeg ha sex, ikke barn! SÅ blir jeg gravid, sÅ kommer jeg til Å si til deg: DET VAR IKKE PLANLAGT;)

 

(i SEX ligger ogsÅ intimitet, nÆrver, bekreftelse, trygghet, nytelse osv, og har ingenting med Å planlegge barn Å gjØre. Dette er noe alle par / single trenger og driver med;) SKJØNNER??)

 

 

Og nÅr allt dette er sagt, sÅ PLANLEGGER jeg, og har lyst pÅ en 2012/13 unge, og tenkte Å begynne Å prØve mars-juni en gang. DA vil jeg si at det er planlagt. PUNKTUM.

 

Tror ikke du helt skjØnte hva jeg mente, hva jeg sku fram til, men samma det. Jeg skjØnner hva du mener, men det var ikke det som var poenget mitt.

 

Men morro Å provosere da. Heter ikke krangleside for ingenting.

[tiffanysande]

Jeg lurer så fælt på hvordan så mange kan si at det ikke var planlagt. ærli talt! Det er gjerne ikke direkte planlagt, men en vet da for pokker når muligheten for å bli gravid er der. Har en glemt en p-pille, javel da er muligheten stor for å bli gravid. Hopper en av i svingen, javel da er muligheten også stor osv.Kjenner jeg blir forbannet når 9 av 10 sier at det kom helt uventet at de ble gravide.Med tanke på at all mulig prevansjon er over 99% sikkert, så er det jammen rart at de fleste unger kommer "ut av det blå".Når jeg nå fortalte det til "alle" at jeg var gravid, så er selvfølgelig første spørsmål: "var det planlagt?" Visst pokker var det planlagt!!!Og så er det alle disse som tester seg med den ene testen etter den andre flere dager før de forventer mens. I tillegg maser de å tyter her inne om "symptomer", og om det kan tenkes at de er gravide nå. Ta en test for helvette! Og ja, det holder med en eller to tester. En trenger ikke teste tre ganger hver dag i en uke før en er sikker på at det er rett.Det er også helt lov å lese litt selv, eller ta et søk om det en lurer på, så slipper jeg å lese det samme forbanna spørsmålet 10 ganger i løpet av en uke!!

Unnskyld meg, men det du sier her er nesten litt frekt for de som faktisk har tatt pilla hver dag presis, som app og til bruker kondomer..

Og jeg skal si deg jeg, jeg ble fortsatt gravid, og det var SJOKKERENDE!

Og hva med de som har p-stav? venninnen min ble fortsatt gravid ved å ha den + kondomer ved en gangs tilfelle sex.

 

Og moren min sleit i over 10 år med å få meg, menst jeg blir gravid på 123!! Har gått på flere typer ppiller og fortsatt blitt gravid uten å ha ønsket det!!

 

Men denne gangen valgte jeg å beholde det, ettersom at det skjedde enda jeg var presis på mine piller app og till kondomer i ny og ne!!!

[tiffanysande]

Jeg mener at så lenge man har sex så veit man at muligheten for å bli gravid er der. Man kan ikke si at det "ikke var planlagt" eller kom overraskende på. Risikoen er der. Er man ikke klar for å bli gravid, får man la være å ha sex, enkelt og greit. Provoserer sikkert mange nå, men det er det jeg mener.

 

Stoppet fristelsen av sex deg? før du ville ha barn!! hmm

[Anonym bruker]

Enig med deg! Synes det er litt tåpelig å høre på de som sier at det ikke var planlagt, så skal noen liksom skryte av det! Det er ikke vanskelig å beskytte seg. Hadde jeg blitt gravid og det ikke var planlagt, så hadde jeg forklart det.......aner forresten ikke hvordan det skulle skjedd... Jeg tror rett og slett ikke på de som sier at det ikke var planlagt - uten noen videre forklaring.

[November-spire-79]

Når jeg sier ikke planlagt så mener jeg at vi ikke prøvde (telte dager i eggløsningen osv) men bare tok det som det kom. Betyr ikke at det ikke var ønsket Vi visste jo at det ville skje når som helst men planla ikke at "denne måneden" gjør vi det når jeg har eggløsning også får vi et "junibarn" eller noe.........barnet er ønsket men ikke planlagt

[Anonym bruker]

Så lenge Barna blitt tatt godt vare på åg får en fin oppvekst er det vell ikke så nøye mamma og pappa eier eller leier bolig!

 

Ikke planlagt? Går man på prevansjon og blir gravid er det vell ikke noe mer å si om den saken!

blir man voltatt å ender opp gravid er det vell heller ikke planlagt`?

for guds skyld håpe de eier egen leilighet isåfall!!!!

 

Regner med det er minimalt med jenter der ute som bevist blir gravide for så å ta abort!

 

Mange slurver med prevansjonen, men leser mye her at ungene er hjertlig hvelkommen uansett så da er det ikke noe galt!

De som slurver å tar abort, slurver sikkert ikke etter det!

 

Men Du som startet denne samtalen :

Viss du hadde FAKTISK blitt gravid MED prevansjon når du IKKE var FERDIG utdannet, ville du da uten å blunke tatt abort?

 

For folk er forskjelli, heldigvis!

[Anonym bruker]

Er vel likte delte meninger om dette som baken, deeelt! Men min andremann ble til ved p-pillebytte. Jeg fikk klart svar fra to leger at jeg fortsatt var sikker og kunne trygt ha sex, men jeg ble gravid. I mine øyer var han da overhode ikke planlagt, men han ble til, og er i dag en nydelig 5 åring. Aldri angret på at jeg beholdt han, men han var i bunn og grunn ikke planlagt. Når man faktisk ikke er klar over, og får grønt lys fra to personer man tror har peiling på det, så er det ikke like lett å planlegge alt som skjer.

[siljeas]

Vår første var ikke planlagt... Jeg tok p-pillen til samme tid hver dag, gikk aldri glipp av en eneste pille.... Men prinsessen vår ville komme til allikevel :-) heldigvis fikk hun ingen skader av at jeg hadde tatt pillen i to uker før vi fant ut at jeg var gravid :-)

[Anonym bruker]

Interiør & Mamma-blogg

www.frkberge.blogspot.com

[Anonym bruker]

det er alltid en risiko for å bli gravid med mindre man ikke avstår fra sex.....med nr 1 gikk jeg på p-piller,glemte aldri en eneste!!nr 2 var veldig planlagt og nå er jeg 35 uker på vei med nr 3 som ble til selv om jeg brukte p-ring...men ALLE 3 har vært hjertelig velkomne:)

[Anonym bruker]

Våres var ikke direkte planlagt..

MEN, vi hoppet av i svingen og visste selvsagt at muligheten var der.. og dersom det skulle skje var det helt greit! Vi hadde gode jobber, egen bolig og var i ett stabilt forhold!

Hoppe av i svingen fungerte lenge det, men plutselig så var han her! Vi sier at han var ikke planlagt, men ikke DIREKTE uplanlagt heller - ettersom vi visste at muligheten var tilstede! Hadde det vært helt uaktuelt med barn, hadde vi selvsagt ikke brukt denne prevansjonsmetoden!

[Anonym bruker]

Jeg vil nå tørre å påstå at det er fullt mulig å ikke planlegge barn. Jeg har en datter på snart to år. Jeg og min eks hadde et siste møte før jeg skulle flytte hjem igjen til familien min. Vi brukte kondom. I tillegg, så har jeg pcos, noe som i mitt tilfelle fører til at jeg har under halvparten så mange fruktbare perioder i løpet av et år, som en normalt fruktbar kvinne har.

 

Jeg ser på den vesla jenta mi som et personlig mirakel. Jeg hadde egentlig en livssituasjon der barn var uaktuelt, men takket være et hardt tak i meg selv, og en fantastisk støttende familie, så har vi det i dag helt flott!

 

Hun var langt i fra planlagt, jeg var heller ikke uforsiktig mht prevensjon. Men.. prevensjon er jo ikke 100%. Derfor valgte jeg å ta konsekvensene, så snart jeg så at jeg kunne tilrettelegge situasjonen på en bra måte for barnet.

[enogenhalv]

Men det var faktisk ikke planlagt. Vi ler godt av det selv også, for vi har vært superpåpasselige i alle år (13 år) og aldri hatt et uhell. Nå hadde vi derimot blitt enige om å ta en endelig diskusjon på om vi skulle ha barn eller ikke, vi skulle ta denne diskusjonen om noen mnd.

 

I mellomtiden tror jeg bare vi blei litt slappe i forhold til prevansjon, og brukte alle unnskyldninger i boka for å unngå det. (Det er mange som må prøve leeeeeeeeenge,vi er så gamle, så vi må sikkert ha prøverør etc....), antagelig hadde vi mer lyst på barn en ikke lyst på barn begge to, dessuten var jeg helt sikker på at jeg hadde lyst på, mens mannen var usikker.

 

Denne slappheten i forhold til prevansjon førte til baby på intet mindre enn en sommerferie, så regner med at alt var som det skulle likevell, og at vi er mye mer fruktbare en vi trodde.

 

Mannen blei superglad når han fikk høre nyhetene, og enormt lettet over å slippe å ta en så stor avgjørelse, så alt i alt har jo dette gått kjempebra. Selv blei jeg ganske satt ut og skjønte ingenting, for jeg trodde virkelig ikke at vi var særlig fruktbare. (forrige svangerskap hadde vi nesten ett år med intens prøving før det slo til, + at mange av mine venninner må ty til prøverør) Så jeg trengte mye mer tid på å bearbeide nyheten.

[babyloveisagirl :)]

min baby er ikke planlagt...jeg har spiseforstyrrelse og går på p-sprøyte,så det ringte ingen bjeller for min del....jeg fikk beskjed om at kvalmen kom fordi jeg ikke spiste mat.og at mensen ikke kom på grunn av mitt problem.men fant ut at d va beste å sjekke dette ut.testen var positiv,så da er d jo greit...sommerbabyen kommer <3

[missme]

*ler* ja nei du kan jo så si.

Faktum er at prevansjon er bare 98% sikker, og dermed 2 % sansynlighet for å bli gravid selv om du bruker noe.

Jeg ble gravid til tross for at eksperter mente jeg måtte ha assistert befruktning (operert 2 ganger for endometriose samt en tett eggleder), i tillegg til dette brukte jeg prevansjon, men gravid ble jeg.

Så kan ikke si at jeg er planlagt gravid nei.

Men ja jeg tar ansvaret selvsagt.

[julimamma17]

Jeg kan si med hånden på hjertet at det IKKE var planlagt. Gikk på p-piller men hadde vært litt dårlig en periode hvor jeg hadde kastet opp 1 gang uten å tenke over det.

 

Selv om grunnen til graviditeten kanskje var at jeg kastet opp en p-pille, kan ingen komme å fortelle meg at jeg planla å bli gravid som 16 år og elev

 

Men klart, bare meg jeg snakker om!

[miniMe83]

Vårt kommende (og første) barn er ikke planlagt, men veldig velkommen og ønsket. Jeg brukte prevensjon, var nyoperert for cyster og har tidligere fått beskjed om at jeg nok ikke kunne bli gravid. Skjønte tidlig at jeg likevel var blitt gravid- det kom som et sjokk, men med positivt fortegn, ingen tvil om det!