Kan noen snakke fornuft inn i hodet mitt??

[Anonym bruker]

Saken er, at jeg ofte går og tenker på valget vi tok om å få barn. Vi snakket såvidt om det-og vips ble jeg gravid.

 

Jeg slet litt med fødselsdepresjon, men bare mildt egentlig tror jeg..

Etter barnet ble 7-8 mnd har jeg slike stygge stygge tanker om at vi skulle ventet enda mer med å få barn. Jeg tenker at vi skulle bodd noen år i Oslo og jobbet først,at vi skulle reist mer, vært mer kjærester. Vi hadde nesten ikke opplevd noe sammen da jeg ble gravid.

 

Nå tenker jeg sååå ofte at vi var litt unge, litt kjappe på avtrekkeren. Jeg "tar" meg selv i å sjekke hvor gamle andre var da de fikk barn, hvor lenge de hadde vært sammen osv.. Jeg sliter sånn med tanker om at vi fikk barn for tidlig.

 

Også ser jeg barnet mitt da, og jeg vet jo at jeg ikke er riktig skrudd sammen! jeg elsker barnet mitt! jeg elsker samboeren min! vi har jobb begge, er utdannet, har en kjempefin leilighet, orden på økonomien...

Hva er det som feiler meg????!!!!!!

 

Takk om du orket lese...<3

[Anonym bruker]

Men alt dette kan dere da fortsatt gjøre! Et barn er nesten som ingen barn, tro meg, det ser jeg etter å ha fått fler ;-)

Dere kan reise masse med bare et barn. Det er også lett å få barnevakt til et barn :-) Se positivt på det!

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg tror faktisk at det er ganske normalt å tenke slik noen ganger!

 

Selvsagt angrer man ikke på det flotte barnet man har, men at man heller kanskje innimellom savner det livet man hadde før. Det er jo umulig å vite hva man går til når man får barn, og det hadde innimellom vært utrolig deilig å slippe det ansvaret man har for resten av livet.

 

Men når det er sagt, så er dere inne i det jeg følte var den "verste" perioden. Den perioden hvor søvn kan være et problem, barnet kommuniserer ikke helt med ord enda og har vanskelig for flytte på seg selv.

Jeg skal love deg at alt føles lettere om en liten stund, og etterhvert har ikke barnet lyst til å leke med dere lengre heller.... hehe;)

 

Så i mine øyne er det ingenting som feiler deg;)

[Anonym bruker]

takk for svar dere to herlige

Er godt å høre at det kanskje er normalt også... men har såå skyldfølelse for tankene, jeg vet at mange kunne tenke seg å leve det livet jeg har.. jeg må vel bli flinkere til å se det jeg har, og ikke det jeg ikke har...men vanskelig er det!