Hvor lenge er det egentlig akseptabelt å gå på arb.ledighetstrygd?

[Anonym bruker]

Et par i omgangskretsen min har gått ganske lenge, og det er ikke mangel på jobber der ute! (vi bor innen såkalte stor-Oslo)

Er det greit å motta penger fra NAV fordi man ikke vil ta en jobb som er "under ens verdighet" mtp hvilken utdannelse man har? Når man har søkt ørten jobber og aldri får napp, (ene sier hun søker flere jobber i uka, har gjort det i over 1 år nå), så må man kanskje snu tankegangen litt og heller søke jobber som ikke krever den kompetansen man innehar, rett og slett bare komme seg ut i jobb, eller? Det må da virke negativt på arbeidsgiver at man har gått arb.ledig i et par år, uten å i det hele tatt vurdere å ta noe annet, f.eks en butikkjobb eller pleieassistent? (selv om man har 4 års utdannelse, med master?)

 

Får meg ikke til å si det høyt til vedkommende heller, vil jo ikke bli uvenner, men noen trenger et kraftig spark bak å bare komme seg ut i jobb!

 

 

 

[Anonym bruker]

Nå begrenser det seg selv hvor lenge man kan gå på dagpenger ( som er det du kaller arbeidsledighetstrygd). Etter enten 52 eller 104 uker, avhengig av bl.a tidligere inntekt, så er det slutt.

 

Det er ikke så enkelt heller at man bare kan tusle hjemme og gjøre ingenting. Man blir fulgt opp fra nav i forhold til jobber, kurs og andre ting.

[Anonym bruker]

Master er forresten 5 år;)

[Anonym bruker]

det ser like dårlig ut på en CV at man har jobbet i butikk med legeutdanning eller jussutdanning, da begynner arbeidsgivere å lure på hvorfor du ikke klarte å få deg jobb i samsvar med din utdanning. Derfor kvier mange seg for å ta disse jobbene, og heller venter.

[Anonym bruker]

Jeg vet det, og selv et kurs resulterte ikke i jobb. Ikke engang videre til 2.gangsintervju. Når ringer bjellen?

Man blir jo bare deprimert av å ikke få jobb etter så mye innsats(sier dem), så hvorfor ikke ta en av de jobbene som er der ute og som de vet de kommer til å få? Må vel være lettere å få en jobb når man allerede er i jobb og viser at man står på? Hvordan kan man si det på en skånsom måte?

Kjenner jeg blir så matt av dem, de er så tafatte og jeg ser jo at selvtillita synker stadig dypere for hvert "nei" eller manglende inkalling til intervju. Vil jo gjerne hjelpe, men hva kan man gjøre for å ikke tråkke noen på tærne, men likevel kalle en spade for en spade? Det er i beste mening, virkelig.

 

 

[Anonym bruker]

Dersom valget står mellom å jobbe i butikk eller gå hjemme på NAV i 2 år mens man venter på at en jobb skal ramle ned i hodet på en, så ser det vel bedre ut at man har jobba mens man har søkt videre? Det er snakk om en utdannelse som ikke er et profesjonsstudie, man kan fungere i mange ulike settinger, og det er masse jobber i den kategorien, men ikke alle falt i smak, vissnok, så vedkommende har faktisk takka nei til noen tilbud også. (følte seg overkvalifisert)

[Anonym bruker]

Ehm, 13:35 - du vet at de fleste ikke ansetter jurister, leger, spesialsykepleiere og lærere på en bensinstasjon, nettopp fordi de er overkvalifisert og kommer antaglig ikke til å bli der lenge før de hopper til neste og "ordentlig" jobb? Det er slettes ikke jobber de vet de kommer til å få. Seriøst. Du hjelper akkurat ikke ved å fortelle at en akademiker ikke er verdt mer enn å steke pølser, hjelper ikke akkurat på selvtilliten til disse folkene vil jeg tro. Mitt forslag hadde vært å prøve å flytte på seg hvis det er mulig. Til en plass der det er mangel på spesialister i deres yrke, der jobbmarkedet er lettere. Bor man i Oslo, er det i dag nesten umulig å få seg ordentlig jobb.

[Anonym bruker]

Nå er det ikke snakk om profesjonsutdannelse, men en selgerutdannelse. Saken er jo den at det ER jobber å få, men bare fordi man er "for fin" akademisk sett for å ta på seg en uniform og tørke rumpe eller selge kaffe, så skal man heller sitte på ræva hjemme i sofaen å motta full lønn for det?

 

Jeg kjenner da fysioterapeuter som har jobbet i ferskvaredisken, lærerere som jobber i hotellresepsjon, sykepleiere i butikkjobber, de stod på og jobba selv om de hadde 3-4 år "for mye" utdannelse ift hva de dreiv med, men det stoppa dem ikke fra å gå på jobb hver bidige dag fordet om.

 

Min beste venninne er utdannet advokat, men det tok henne et år å få en skikkelig jobb, i mellomtiden jobbet hun på sykehjem. De trengte folk og nølte ikke med å ansette henne, bare fordi hun var utdannet.

[Anonym bruker]

En kamerat av meg sa det veldig bra da han ble "nedbemannet". En hvilken som helst jobb er bedre betalt enn NAV. Meldte seg hos manpower og fikk jobb på dagen. Sa klart i fra at han ville si opp den dagen han fikk noe relevant (har høyere utdannelse). Jeg tror innstillingen gjorde at han fort fikk relevant jobb igjen!

(han jobbet på lager mens han var arbeidssøkende).

 

Det er helt klart lettere å få jobb når man har jobb, nesten uansett. Mange bedrifter og kommuner gir også folk med litt tæl og ståpåvilje muligheter. Det er også stillinger som utlyses internt og da får man jo også muligheter på de jobbene!

 

Du sier ikke noe om hva slags type master vedkommende har, men veien inn for mange av oss som søkte sin første jobb tidlig på 90-tallet etter utdanning, valgte å ta sekretærjobber osv, og så klatret vi derifra.

[Anonym bruker]

Til HI

 

Jeg synes dette vitner om en snever innsikt fra din side. Selfølgelig vil det alltid være noen som "snylter" på trygdemulighetene, men de er da heller ikke flertallet. Å danne en norm på bakgrunn av et ikke-representativt utvalg, blir helt feil.

 

Jeg gikk selv ledig i over 6 mnd. Jeg har en høy profesjonsutdanning, men sluttet etter at jeg ikke maktet mer av jobben (lang historie). Uansett hva jeg søkte, så stod den utdanningen i veien for meg. Jeg søkte lederstillinger, men ukvalifisert. Jeg søkte jobber som personlig assistent, barnehageassistent, ekspeditør......men de ville alle vite hvorfor jeg med min utdanning ville jobbe med slikt? Og når jeg fortalte grunnen, var jeg lite interessant.

 

En annen ting: Enkelte arbeidssteder (se stat og kommune og de enkeltes dispensasjoner), opererer med lønn ut fra utdanning uavhengig om utdanningen er direkte knyttet til arbeidsoppgaven. Det er klart at det er uøkonomisk å ansette meg da.

[Anonym bruker]

Studier har vist at det klart lønner seg karrieremessig å vente og søke, fremfor å ta en jobb man er overkvalifisert til.

[Anonym bruker]

Dessverre, det er ikke mange bedrifter eller kommuner som gir folk med "stå på vilje" jobb. Kommuner er pålagt å ansette den høyeste kvalifiserte, og bedrifter flest ønsker også folk med en kombinasjon av høyere utdannelse og erfaring i tillegg.

 

Dagens arbeidsmarked er et helt annet enn for 20- 30 år siden. I dag går mange nyutdannede rett til stillinger på et middels høyt nivå, og ingen med mastergrad begynner som sekretær og stiger i gradene derfra...

 

En bedrift med fornuftig rekrutteringspolitikk ville heller aldri ansatt en person med noe særlig høyere utdannelse som sekretær, med mindre det var tenkt at stillingen skulle innebære mer ansvar etterhvert. Det er sløsing med ressurser som kunne blitt benyttet annet steds i bedriften å ha en overkvalifisert i en slik stilling, i tillegg til at det øker faren for turnover ganske kraftig, med påfølgende kostbar ansettelsesprosess. Til en sekretærstilling ansetter man best en erfaren sekretær eller nyutdannet fra fagskole.

 

Så jeg forstår din venninne som søker enda.