Har du hatt seriøs lyst til å gå fra samboer

[Anonym bruker]

i småbarnsperioden? Men kommet over lysten? Jeg går rundt meg selv her av og til, og lurer på om jeg virkelig elsker han lenger. Vi har hatt endel uenigheter siden vi fikk barn (9mnd), men ikke mer enn andre vil jeg tro. Han jobber mye og er opptatt med kurs og sånt, så det er mye ansvar på meg. Visste om dette på forhånd, og det er jo bare en periode. Men var jo ikke klar over hvor tøft det kom til å bli. Barnet er ikke spesielt krevende, men sliten er jeg jo for det. Vi er forlovet og skal gifte oss, men er så redd vi gjør en kjempe tabbe. Klarer liksom ikke helt å skille følelsene fra hverandre. Når vi har gode dager, så prater vi og koser oss som vil alltid har gjort, og jeg kjenner hvor sterkt jeg ønsker en fremtid sammen med ham, og flere barn. Men så havner vi i disse teite diskusjonene og jeg får bare lyst til å hive ham på dør. Tenker at jeg hadde gått med en gang, hadde det ikke vært for barnet. Det er for meg et kjempe nederlag og ha vært sammen i 5 år på godt og vondt, for så og ikke få det til når barnet bare er 9 mnd. Dagdrømmer om å møte en annen mann som jeg blir storm forelsket i, men det blir vel det samme med en annen når hverdagslivet treffer oss. Og jeg har virkelig ikke lyst på et "mine-dine-våre" opplegg. No offence!! Noen som har følt det slik, men ting har blitt bra igjen? For om jeg virkelig innser at jeg ikke føler noe, så tror jeg ikke det er rett å bli værende for barnet...

[Anonym bruker]

Joda, har det... Vi har nettopp fått barn (4mnd) å selv om han er hjemme, så er jeg alene. Han er psykelig besatt av dataspill, så utallig mange helger er blitt ødelagt. Jeg har måttet våkne hvær eneste natt siden fødselen for å mate å skifte, jeg mater, skifter og underholder døgnet rundt, samt at jeg er ansvarlig for husarbeid, lufting av hund og matlaging.

Vi bor en halv time unna alle mine venner, å han bruker å si at "bare å si ifra, så kjører jeg deg dit du vil!" men når jeg spør så orker han ikke eller så har han en grunn til at han ikke kan.

Når jeg først er hos veninnene mine å vi skal ut en tur, kanskje for å ta oss ett glass eller to, så blir han irritert å vil ikke at jeg er sammen med de, for de kan jo gjøre til at jeg er utro eller noe sånt...

 

[Anonym bruker]

Vel.. nei jeg har igrunnen ikke det. Heldigvis. Jeg elsker han og er veldig innstilt på at det er oss 2 for ever! Og vi er virkelig i småbarns-perioden, med 3 barn under 3 år.

 

Vi krangler sjeldent, og gjør det vi må gjøre. Nytter ikke klage på at man er trøtt og sliten. Og vi vet jo at det blir bedre den dagen vi kan feks si: "Vi skal gå nå, gå å sett dere i bilen." Istedefor at vi må kle alle 3 og sette alle 3 inn i bilen, spenne dem fast og ta dem ut igjen og fram med vogn osv.

 

Alt i alt har vi det veldig bra sammen *Bank i bordet*

[Anonym bruker]

14:31

 

Mannen din må virkelig ta seg en skive! Han tar jo ikke hensyn til deg i det hele tatt!

[Anonym bruker]

Mange ganger i løpet av de snart fem årene vi har hatt småbarn. I tørkeperioder tar jeg meg selv i å dagdrømme om menn på jobben, og jeg har tatt mange runder med meg selv siden jeg så ofte føler at jeg ikke elsker min mann lenger. Men så kommer det gode perioder der vi har det kjempefint sammen. Jeg føler heller ikke da at jeg er forelsket i ham, på den måten jeg en gang var, men jeg elsker livet vårt sammen, familien vår og at vi har så mye sammen. Det er annerledes enn før vi fikk barn.