Mannen min mner jeg var hormonell

[Anonym bruker]

Så tar gjerne noen synspunkt fra noen som ikke er inntullet i hormoner;)

 

Situasjonen: Jeg 10 uker på vei. Det er lørdag, vi skal ut og feire at min beste venninne og hennes kjæreste har forlovet seg. Jeg legger meg litt på ettermiddagen for å lade batteriene. Våkner av at jeg tror jeg har tisset ut hele sengen. Oppdager ikke før jeg har stått opp at det ikke er tiss men blod. Klokka er 16, vi skal på fest klokka sju. Ringer legevakta, får beskjed om å vente. Det går tre timer. Jeg blør og blør og blør. Mannen min spør om han kan dra på festen og komme tilbake når legen ringer og sier jeg kan komme. Jeg vil ikke at han skal dra (for er ganske sikker på at jeg er i ferd med å miste barnet), men sier likevel at joda, bare dra. Sitter en time mutters alene og venter. Legen ringer, jeg må komme med en gang. Ringer mannen min for at han skal komme og hente meg. Han har drukket, og kan ikke kjøre. En misforståelse, jeg trodde han skulle komme og kjøre meg, han trodde han kunne drikke. Jeg blir sur og sier jeg kan dra alene. Tar taxi til legevakta. Får beskjed om at jeg spontanaborterer og at jeg må på sykehuset og ta utskraping. Ringer mannen min på vei til sykehuset, og forteller ståa. "jaja, det er vel ingen vits at jeg kommer da?" Spør han. Selvfølgelig er det vits, jeg mister barnet vårt, og er helt alene. Selvfølgelig vil jeg ha han der. Men er så lei meg og skuffet over ham, og egentlig ganske sint, at jeg sier "nei, det er ikke noen vits". Drar på sykehuset. Gynekologen forklarer hvordan utskrapingen kommer til å foregå. Men først skal jeg ta UL for å sjekke, det kan være at alt er kommet ut, og jeg slipper hele utskrapingen. " oi, men du har jo ikke mistet, barnet lever det"

 

Jeg dro hjem, mannen min festet til langt på natt. I ettertid kunne han ikke forstå at jeg var lei meg for at han ikke var der, for jeg hadde sagt det var greit, og det var jo ingen spontanabort.

 

Så dersom du var i min situasjon, hadde du reagert med skuffelse, blitt lei deg og sint? Eller har mannen min rett i at jeg bare var hormonell?

 

 

* Og bare sånn det er sagt, dette er lenge siden. Vi har fått flere barn og han er en fantastisk pappa. Vi bare kom inn på denne gamle diskusjonen fordi han snakket om en dame på jobben som hadde SA nylig.

[Anonym bruker]

Han hadde ikke jeg giddet å være sammen med mer, for å si det sånn. Makan til ufølsom drittsekk, jeg kjenner blir FORBANNA /(%¤%&/(

[Anonym bruker]

Jeg hadde blitt dritt lei meg og skuffet. Hadde kastet han ut på dør og vært glad for at jeg spontanaborterte.

 

Det er bra at han ikke er egoistisk i ettertid og at dere har det bra nå.

[Anonym bruker]

Hadde nok aldri blitt værende med ham nei.... fy så uempatisk!!!

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du er skuffet, og at du selvfølgelig ville haq han hos deg.

Han burde aldri ha dratt, i det heletatt burde han ikke spurt engang.

Men når han først spurte så skjønner ikke menn forskjell på greit og greit (men jeg mener det egentlig ikke). De hører bare ordet, og ser ikke det mellom linjene.

 

Så kan ikke skjønne at du ikke sa: Nei selvfølgelig drar du ikke på fest nå, kan ikke skjønne at du spør engang. Jeg har vondt, er redd, blør vanvittig og mister nå barnet. Er det en gang jeg trenger deg så er det NÅ!"

 

Med men så må man si det slikt det er. Å si en ting, men mene noe annet er en jenteting og en uting.

[Anonym bruker]

Fysj og fy for en ufølsom mann!!! Blei kvalm.. jeg hadde blitt sint, skuffa OG lei meg! Skamme seg...

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig dere har kommet opp med en bedre måte å kommunisere på til nå! Dere er jo stjerneeksempelet på at menn kommer fra Mars, og kvinner fra Venus. HVORFOR tenkte du en ting, men sa det stikk motsatte? Hvordan i alle dager kunne mannen din vite at han gjorde alt riv ruskende galt (for det gjorde han, ingen tvil om det), når du sier at han bare skal dra på festen, og at det ikke er vits i at han kommer?

 

OMG.

[Anonym bruker]

virkelig!! er dette tull eller?? hadde min samboer oppført seg slikt (noe han ALDRI kunee gjort) hadde jeg kasta dritten ut!

OMG sier jeg også!

[Anonym bruker]

Det var nok litt sånn i forskrekkelse over at han i det heletatt spurte. Jeg syns liksom det var en selvfølge at han skulle være der. Og hadde vel et ønske om at han selv skulle skjønne at han måtte være der, fremfor at jeg måtte fortelle ham det.

Og etterhvert ble jeg ganske sint. Da jeg var på vei tilsykehuset tenkte jeg vel egentlig at om han ikke selv forsto at han måtte være hos meg, så kunne det heller være.

 

Men det er altså lenge siden. (nesten 10 år faktisk) Det ble ikke noen big deal ut av det eller noe. Det er bare at han den dag i dag ikke skjønner at 99% av alle damer ville ha ønsket at mannen var med når noe sånt skjedde (tror jeg), og at han ikke kan skylde på løpske hormoner for hvordan jeg tenkte og følte den kvelden.

 

Men det er jo sant som en av dere sier, et ganske godt eksempel på at menn er fra mars, og kvinner er fra venus.

 

hi

[Anonym bruker]

Min mann er ikke fra Mars og jeg er ikke fra venus. Vi prater med hverandre! Jeg ville aldri sagt at det var greit, men han ville heller aldri ha tenkt på å dra noe sted hvis jeg blødde i svangerskapet for ikke å snakke om drikke så han ikke kunne følge meg til sykehuset!

[Anonym bruker]

At han kunne dra på fest og kose seg mens du var alene og mistet barnet deres, sier vel alt!!!!!!!!!!! halooo! hadde jeg aldri tilgitt, mannen min ville aldri i verden dratt på den festen!!!

[Anonym bruker]

Han hadde jeg nok ikke vært sammen med etterpå. Han høres motbydelig ut, følelsesløs og barnlig (Drikking er viktigere enn kjæresten som spontanaborterer liksom)

Nei, fy. Ble forbannet her jeg satt. Vis han svarene herfra du, så kanskje han skjønner hvor heldig han er for at du ikke heiv han på hue og ræva ut.