Vanskelig å bli gravid... noen flere i samme situasjon?

[Anonym bruker]

Jeg er gravid nå og veldig happy over det:) Men vi har prøvd lenge for å få dette til. Desverre har vi ikke klart det på egenhånd. Før jeg ble gravid og vi prøvde alt for å få det til følte jeg at alle rundt meg ble gravide... huff synes det var så urettferdig når noen hadde så mange unga og med forskjellige menn. Da tenkte jeg at det er så urettferdig...

[myrsnupp]

Jeg har ikke begynt prøvingen (begynner nå), men skjønner litt hva du mener. Vi har ventet i et år på å få lov til å begynne å prøve. (helsesituasjon), så jeg har også følte på det at "alle" rundt, blir gravide.

[Anonym bruker]

Ønsker dere masse lykke til med prøvingen:)

[Anonym bruker]

Vi har prøvd i over ett år, og kjenner godt på frusturasjonen selvom jeg vet det er andre som har prøvd enda lenger!

 

Gratulerer med graviditeten:)

[Anonym bruker]

Vi har prøvd et år i november..ekstra sårt, siden jeg hadde termin i november (MA)... Skulle så ønske jeg var gravid igjen før den "terminen", men har ikke store troa på det egentlig. Gravidmager og babyer popper ut overalt... jaja, blir nok min tur etterhvert.

 

Gratulerer med graviditeten, HI:)

[Anonym bruker]

Tusen takk. ) Ja jeg forstår deres frustrasjon veldig godt!! Jeg har vært der selv. Huff trasig at det skal være sånn og at andre som ikke har fortjent å ha unga får som bare det. Jeg kjenner ei som har fem unga og to unga har ikke eget rom engang for dem har ikke plass i huset. Ungan har vært planlagt alle. Sånt synes jeg er urettferdig, så skal vi slite sånn.... huff. Vi er jo veldig glad for at jeg er gravid nå men klart vi må ha hjelp til å bli gravid senere også om vi vil ha flere. Vi får ikke til å lage barn selv. Jeg ønsker dere lykke til med prøvingen og at dere skal få det til etterhvert. Etter dere har prøvd ett år kan dere søke hjelp. Da blir dere undersøkt om hva er årsaken til barnløshet. Så kan dere ev. søke om kunstig befruktning. Hi

[Anonym bruker]

Etter et år uten noe resultat tok jeg kontakt med legen min og ble henvist til gynekolog. Prossessen ble noe forsinket siden legen hverken rekvirerte prøver av meg eller min samboer, slik hun skulle mens vi ventet på å komme til gynekologen. Derfor tok det ytterligere noen måneder å få diagnose; kraftig nedsatt sædkvalitet. Det var rett og slett meget usansynlig at vi skulle greie å bli foreldre på egenhånd.

 

Søknad om assistert befruktning ble sendt, og etter mange måneder med venting fikk vi beskjed om at vi måtte ta kromosomprøver. Disse prøvene tar over 4 uker å få svar på, og etter enda mer venting fikk vi innkalling til prøverørsbehandling med ICSI (mikroinjeksjon). Så var det å vente på mensen, som selvfølgelig da ble forsinket for første gang i historien og først viste seg etter halvannen uke over tiden. Så ble det en ekstra lang periode på hormonspray på grunn av kø på klinikken. To år etter vi starta prøvinga gjennomgikk vi det første prøverørsforsøket.

 

Og underet skjedde! Jeg ble gravid! Jeg er nå i 18. uke og venter en meget etterlengtet unge til våren

 

Det siste året før prøverørsforsøket har vært en prøvelse av dimensjoner. "Alle" jeg kjenner har blitt gravide i denne perioden, og hele bekjentskapskretsen min kryr av 2010/2011-barn. Midt opp i dette har jeg slitt med tanker om at jeg aldri kom til å bli gravid. Jeg leste statistikker som fanden leser bibelen, og var sikker på at vi var blant de 40-50% som ikke lykkes med prøverør. Adopsjon er nesten ikke noe alternativ lenger, med skyhøy pris og ofte over fem års ventetid. Det har vært utallige tunge stunder, samtidig har jeg følt at jeg ikke har "rett" til å reagere slik, fordi mange sliter betydelig lenger. Jeg har lært meg at det ikke nødvendigvis er hvor lang ventetiden er som avgjør hvor vanskelig man har det, men hvor optimistisk en greier å være og hvor mye dette betyr for en. Jeg har tatt på en tøff maske og sagt at barn ikke er alt i livet, men når jeg er ærlig med meg selv veit jeg at det er alt for meg...

 

Men nå er verden et fint sted å leve