Noen psykopatofre?

[Anonym bruker]

Dessverre har jeg person i ganske nær familie som mener seg urettferdig behandlet av meg, og som "forer" alle hun snakker med med dette. Dermed setter hun folk opp mot meg, og hvis det kommer nye folk inn i familien blir de ganske lett overbeviste av henne.

Så det er ikke lett for meg å være til lenger, rett og slett...

 

Hvor ble det av dette med at man ikke skal snakke om personer som ikke er til stede, og som ikke kan forsvare seg?

Det er vanskelig å glemme at man noensinne hadde en slekt, og finne seg til rette med det.

Folk her i området er veldig fokuserte på slektene sine, det er dem de møter til søndagsmiddag, for å gå turer, osv.

[Anonym bruker]

Har en far som er bipolar med psykopatiske trekk, han mener selvfølgelig han er feilfri og ting som evt har gått galt er alle andre sin skyld. Han er også veldig konfliktsky og vil ikke ha noe med folk som er syke e.l. å gjøre. Da det ene barnebarnet hans ble alvorlig syk kuttet han bare kontakten med den familien (datter, svigersønn og to barnebarn) istedenfor å hjelpe eller bidra på noen måte.

 

Han fikk for seg at jeg ville han vondt da jeg var ca 20 år, alt mulig dritt kom fra han på den tiden. Jeg satt på min høye hest og så ned på han, jeg hadde tatt mamma sitt parti i skilsmissen, jeg ønsket han død, jeg unnet han ingenting og ønsket han konkurs, jeg gikk rundt og smilte mens han tenkte på å ta livet av seg osv osv.

 

Heldigvis skjønte de fleste at han var lettere ustabil så han har ikke ødelagt noe for meg. Men jeg har ingen kontakt med han, og det jeg synes er trist med det er at han har fått et nytt barn med en ny dame og jeg kjenner ikke min lille halvsøster. Han tar ikke telefonen om jeg ringer, åpner ikke døren og svarer ikke på mail, brev eller mld. Så jeg kan ikke gjøre noe særlig annet enn å vente på at hun blir stor nok til at jeg kan ta direkte kontakt med henne og fortelle at storesøster gjerne vil bli kjent..

 

Jeg har grått litervis med tårer pga min pappa, men har nå på en måte akseptert at han er syk og antagelig ikke har det så bra, men jeg får ikke gjort noe med det. Jeg må skyve det vekk og leve mitt liv uten han.

 

Skjønner at det er vanskelig om du blir svertet, og jeg kan ikke annet enn råde deg til å fortsette ta kontakt med folk, være deg selv og prøve late som ingenting. Ikke svar med samme mynt, la tiden jobbe for deg, folk vil forhåpentligvis se etterhvert at det var feil det de trodde om deg.

Hold deg så lenge til venner, naboer og den familien som gir deg glede og energi, det er de du trenger i hverdagen. De som ikke er villig til å høre din side av historien får klare seg uten deg frem til de savner deg og tar kontakt igjen.

 

Klem til deg.

[Anonym bruker]

Det var et fint svar :-) Er akkurat nå så lei meg at jeg ikke vet om jeg greier å virke selvsikker.