Riktig å være sammen bare pga av barna ?

[Anonym bruker]

Jeg føler forholdeter helt dødt, vært det i ca 2 år nå. Jeg er veldig glad i han, men føler vi er mer som gode venner. Har ikke noe problem med å leve med han, men jeg føler meg nesten litt fengslet. Ikke tør jeg å ta det opp med han hller, for da VET jeg han blir sint og skuffa. Prøvde såvidt å nevne det for snart 2 år siden, og da ble det ikke noe særlig hyggelig, så tør ikke å si noe igjen...

 

Hva synes dere ?

 

[Anonym bruker]

Min personlige mening er at hvis man er glade i hverandre og fungerer flott sammen, så bør man ikke bryte ut for å jakte sin egen lykke.

Kjærlighet går opp og ned.

Mannen min og jeg har vært sammen i 15 år og har tre barn sammen. Jeg kan ikke si at jeg er forelsket lenger, ei heller at hele verden dreier seg om mannen min.

Men det er ikke grunn nok for meg å bryte opp. Barna våre har det best med begge foreldre i samme hus.

 

Men om man bare krangler og i verste fall sloss, så bør man bryte opp. For det er ikke bra for barna!

[Anonym bruker]

Dere har satt barna til verden, de har ikke bedt om det. Så med de forutsetningene synes jeg det er mest riktig å holde sammen så lenge barna er små.

Ja skilsmissebarn har det bra de også, men det er ikke tvil om at aller best har de det sammen med mamma og pappa under samme tak.

Er dere uvenner og krangler så det går ut over den daglige stemningen er det en annen sak.

[Anonym bruker]

Du fortjener å være lykkelig! Det gjør mannen din også! Barna får det godt uansett.. høres ut som dere vil klare å være gode venner uansett Kan jo være han føler det samme som deg? Kanskje du skal hoppe i det og snakke om det..

 

Tull det dem skriver over her.. vi har alle bare et liv, lev det vel!

[Anonym bruker]

Takk for svar begge to.

 

Nei, vi krangler i grunn aldri. Jeg kommer nok ikke til å gå fra han, og jeg skulle virkelig ønske vi kunne finne tilbake til der vi var før. Jeg tror ikke han føler det samme som meg, han virker fortsatt veldig forelsket og sånn, og jeg later vel i grunn som jeg er det, men hvor lenge kan man holde på sånn da ?

 

Huff, trenger bare litt utblåsning, jeg har ingen jeg kan snakke med om dette.

 

HI

[Anonym bruker]

Takk for det 20:17, du fikk meg til å føle meg litt mindre grusom. Jeg aner ikke om jeg skal tørre å snakke med han om det. Jeg vet jo egentlig ikke hva jeg vil engang. Huff a meg, dette er ikke lett...Pjuh..

 

HI

[Anonym bruker]

20.17 her igjen.

 

Jeg er litt på samme sted som deg, bare det at vi skal faktisk ha barn nå. Jeg tror det var et dumt forsøk på å redde forholdet fra min side, men jeg ser jo nå at det hjelper ikke i det hele tatt..

Vi går på familiekontoret og får hjelp til å finne tilbake til hverandre.

 

Kanskje det kunne vært noe for dere åsså? Du må jo snakke med ham, du kan stakkars ikke gå rundt med dette. Du faller dypere og dypere, og ingen vet det.. det er heller ikke bra.

 

[Anonym bruker]

Ja jeg vet jeg burde snakket med han, men jeg får meg bare ikke til å gjøre det. Jeg vil ikke såre han for alt i verden, og planen er jo egentlig at vi skal gifte oss, vi hadde ikke mulighet (økonomisk) rett etter forlovelsen, og datoen er satt og alt... Jeg kan jo virkelig ikke stå ved alteret med en mann jeg ikke vet hva jeg føler for, men han kommer til å bli helt knust når\hvis jeg sier noe... Han har jo virkelig begynt å planlegge den store dagen til fulle, mens jeg er mer tilbakeholden.

 

Gud, for en lettelse å kunne "prate" litt om dette!

 

HI

[Anonym bruker]

Hvis dere skal gifte dere, er det jo enda viktigere at dere tar denne samtalen. Du kan jo si til ham at du har mistet fotfestet i forholdet litt, og at du vil finne på noe sammen, noe som gjør at du kan finne ut hva du føler. Jeg er sikker på at om han får velge, så vil han heller vite sikkert at du elsker ham på samme måte som han elsker deg. Kanskje dere skal innføre turkveld? Det er noe vi ble anbefalt, og det er skikkelig koselig. Jeg har enda ikke følelsene på plass, men vi snakker kjempe godt sammen på disse turene, og forrige tur holdt vi faktisk hender igjen. Nå vet ikke du noe om oss, men det er veldig stort.

 

Hilsen 20.17, enda en gang

[Anonym bruker]

Jeg er ikke stormforelska i mannen lenger, men han kan fortsatt rock my world! Og vi fungerer godt sammen som et par, og som foreldre.

 

Jeg valgte å forlate min eks til fordel for mannen min, vi levde i et destruktivt forhold med mye vold. Han mente at vi måtte være sammen for evig siden vi hadde barn sammen, men det hadde aldri gått...

 

Det er viktig at du er lykkelig også. Jeg tror på svadaet om lykkelige foreldre, lykkelige barn!

[Anonym bruker]

Kan jeg bare få spørre om hvordan dere kom fram til at dere skulle i terapi? Hvordan fortalte du han at du følte som du gjorde ?

 

Til 20:17 altså

 

HI

[Anonym bruker]

Vi fungerer også godt sammen, hvert fall som foreldre, og vi er "det perfekte par" (utad hvertfall).. Men jeg føler at jeg bare er sammen med han for hans og ungene sin del, absolutt ikke for min egen. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å sortere alle følelsene, for jeg vil jo ikke bare gå fra han.. For ei mølje.. Det begynner jo å tære på meg, spiser lite, så har blitt synlig tynnere, noe han også har bemerket de siste dagene, aner ikke hva jeg skal gjøre.

 

Tusen takk, kjære dere, som lar meg blåse ut litt

 

HI

[Anonym bruker]

Helt dødt, hva mener du da? Jeg gikk fra min ex-samboer grunnet dette, men der var det INGEN følelser over laang tid.. Og nå har jeg det fint! Så NEI, går det utover din lykke og du er trist/deprimert i forholdet ( ble det selv) så er ikke det riktig..

[Anonym bruker]

Ja, det kan være riktig. om dere begge kan leve i sammen som venner er det jo OK Og greit for barna å slippe brudd med foreldre.

 

MEN... det er bedre å flytte fra et ødelagt hjem ENN å bo i et. Så hvis det er mye kranglins - FLYTT!

[Anonym bruker]

Mulig jeg overdriver når jeg sier "helt dødt", men det jeg mener er at jeg aldri tenner på han lenger, har virkelig ikke lyst på sex, liker best å dra bort uten han osv. Var absolutt ikke sånn før. Vi har det koselig sammen når vi er sammen og sånn, men thats it. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg nok gått uansett, men det er noe med at man blir bundet på en anna måte når man faktisk har barn..

 

HI

[Anonym bruker]

Det er ikke mye krangling, og for barna er alt veldig bra. De har to foreldre som bor sammen og gjør alt for dem, vi finner på ting med dem osv, de merker ikke noe til dette. Det gjør jo i grunn ikke han stakkars samboeren min heller.... Jeg vet det høres ut som jeg klager over ingenting, men...

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg satte oss ned en kveld og sa at vi måtte prate. Sa at jeg slet mye med følelsene og at jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre. Jeg sa klart ifra med en gang, at grunnen til at jeg tok denne samtalen var at jeg ville vi skulle finne ut av det som et par og jobbe oss gjennom det. Lot det ikke være noe rom for at han skulle tro at det skulle bli slutt at jeg var ute etter noe krangel eller noe slikt.

 

Jeg snakket rolig og sa at det er en knute på tråden og at jeg ville prøve å nøste den opp, og foreslo da parterapi. Han tok det fint, ble lei seg, men det at jeg ville finne tilbake og finne ut hva jeg følte overskygget det.

 

20.17

[Anonym bruker]

Synes det var veldig tøft av deg å ta den praten 20:17, virkelig. Jeg vet ikke hvordan jeg skal begynne, om jeg noen gang gjør det.

 

Jeg VET at hvis jeg tar opp det her så blir han sint, og da blir det krangling, og det fører jo ingen vei, ender bare med at jeg sier at jeg ikke mente det jeg sa osv..

 

HI

[Anonym bruker]

Hvordan ble det?

 

Anonymous poster hash: e581e...20b

[Anonym bruker]

Unnskyld at jeg sier det, men å holde sammen "bare" pga barna er faktisk ikke "bare"! Det er faktisk en vanvittig god grunn.

 

Mitt samlivsråd er å krype til køys og elske litt, det styrker båndet og man blir mer forelsket. Om du ikke er så lysten, og det ikke er noe du har så lyst til, og driver med litt plikt runder. Vel ta litt initiativ, si hvordan du vil ha det.

 

Si du har lest fifty shades, og fokuser på en eller andre ting der i fra som du vil prøve.

En av tingene i denne fifty er jo all den tiden denne mannen ligger i sexen, all den innsatsen for hennes nytelse. De fleste kvinner vil ha den biten.

 

Dere har jo vært forelska, dere kan bli det igjen. Snike forventningene litt, ting går jo litt opp og ned med dette, særlig i måbarnsfasen.

 

Så rådet mitt er noen runder i høyet :-)

 

Anonymous poster hash: 6ddae...f4b

[Anonym bruker]

Gud bedre hva dere er villige til å utsette barna for.... tror dere ikke barna merker at familien deres ikke er som andre familier?

 

Og å tvinge seg selv til å ha sex med noen man ikke har lyst på? Høres veldig sunt ut..... jeg ville følt det som om jeg utsatte meg selv for ett overgrep. ...

 

Fifty shades my ass... en bok om ett offer er ikke akkurat verdens beste inspirasjon.

 

Anonymous poster hash: aa314...523

[Anonym bruker]

En vennine brøt med mannen som var helt ubrukelig, fokuserte kun på seg selv og sine interesser, og hadde noen sære synspunkter på diverse områder. De fikk endelig solgt huset, og hun møtte en fantastisk mann som forgudet både henne og barnet hennes. Men så tålte hun ikke tanken på samværshelger, ferier osv uten barnet, og dumpet den nye og gikk tilbake til barnefar. Når hun nå klager til meg over barnefar, kan jeg ikke annet enn å tenke "hønsehjerne".

Anonymous poster hash: 54700...223

[Anonym bruker]

Hvorfor ble denne to år gamle tråden hentet fram igjen?

 

Anonymous poster hash: 1116b...92b