Gravid og kjærlighetssorg

[Anonym bruker]

Det er nå slutt mellom barnefaren og meg (vi venter vårt første barn sammen), og sorgen jeg føler er rett og slett for tung. Jeg gleder meg veldig til å få barn, men føler at sorgen jeg føler tar over mye av gleden ved greviditeten. Likevel vet jeg at jeg ikke burde savne han, ettersom han har oppført seg på en utrolig egoistisk måte etter vi fant ut om graviditeten (vil ikke gå nærmere inn på dette,men jeg kjenner han ikke igjen).

 

Vet bare rett og slett ikke hvordan jeg skal takle sorgen. Tenker kun på hva som "kunne ha vært" og alle de gode stundene våre sammen. Er også livredd for at han skal finne seg noen andre. Skjønner ikke hvordan jeg sliter så mye med å takle lengselen etter han, mens han selv fremstår som kald og uberørt..

Hva kan jeg gjøre?

[Anonym bruker]

Hei,

jeg er i samme situasjon som deg.. Og det er kjempe tungt, ja.

Er en måned siden det ble slutt mellom meg og faren, og det er fortsatt tungt. Men vet du hva? Det blir bedre og bedre for hver dag!

Bare vær sterk. Fokuser på babyen og deg selv. Drøm om framtiden på en positiv måte. Jeg tenker hele tiden på at neste gang jeg forelsker meg så er det den "rette". Prøv så godt du kan å tenke positivt.

Og om han finner seg en ny nå, vær glad du ble kvitt han! For en som går å finner seg en ny mens "dama" er gravid er ikke verdt å spare på uansett (samme hvem som valgte å gå). Det er rett og slett bare respektløst.

 

Bare vær sterk!! Jeg drar meg opp så godt jeg kan. Som regel "nekter" jeg meg selv å gråte, andre ganger gråter jeg en liten stund. Men da gråter jeg ordentlig og ikke så lenge

 

"God bedring" og masse lykke til!

 

En varm klem

[Anonym bruker]

Trådstarter her

Takk for gode ord :-) Er faktisk noen uker siden det ble slutt, men føler ikke at det blir noe lettere. Jeg fungerer rett og slett ikke i hverdagen lenger. Sitter også og håper på at alt bare skal ordne seg, noe jeg vet er en ufattelig dum tanke, jeg kan bare ikke hjelpe for det. Er så utrolig frustrerende siden jeg fortsatt er like glad i han.

[Anonym bruker]

Før det ble slutt for en måned siden så var det en del av og på (jeg som ga han nye sjanser hele tiden, kan ikke si han fortjente det..men men).

Så de gangene det ble slutt da så hadde jeg det ganske ille. Kjempe vondt, faktisk. Og det ble som regel bare verre for hver dag som gikk. Men da savnet jeg han så veldig og gikk og håpet på at det skulle ordne seg, da ville jeg ikke at det skulle være slutt for godt (selv om det var min avgjørelse).

Men denne gangen er det annerledes, nettopp fordi jeg er sikker på avgjørelsen min. Vet ikke hvem sitt valg det her var, men mener ikke at du trenger å være sikker på avgjørelsen. Men INNSE at det er slutt og at det ikke blir dere igjen. Sørg over det, men ikke for "mye" Tenk framover og utelukk at det skal ordne seg. Først da kan du begynne å komme deg videre og få det bedre.

 

Vil forresten anbefale deg å lese "Kjærlighetens kunst" av Don Ruiz Miguel. En helt fantastisk bok når man har det vondt. Dumpet borti den for første gang for tre år siden og det er en bok det er lurt å dra fram med jevne mellomrom

 

Fra meg over her

[Anonym bruker]

Vil forresten si at boka handler om kjærlighet til "seg selv", altså å være god mot seg selv og å elske seg selv.

 

 

[Anonym bruker]

Trådstarter igjen :-)

Vi har også vært en del av og på, og tror noe av det som plager meg mest er at vi rett og slett ikke har hatt en "slutt" på forholdet. Vi bodde sammen helt til jeg ble hentet ut av politiet (av diverse grunner). Da var det allerde slutt mellom oss, men vi oppførte oss likevel som om vi var sammen. Føler at forholdet ikke har fått en naturlig slutt og at vi faktisk ikke har blitt enige om hvordan ting skal skje fremover. Begge har hele tiden snakket om bruddet som en liten "pause", men jeg vet ikke. Er så utrolig vanskelig. Vil bare komme meg over han, men det går ikke..

Føler meg som verdens største sutreklump, hehe.

 

Skal i hvertfall prøve å tenke mer på meg selv fremover, og heller ta ting som de kommer, men vet ikke helt om jeg blir å klare det.