Huff. Synes litt synd på mannen min.

[Anonym bruker]

Han har leeeenge mast om hund.

Jeg har ønsket meg katt. Men etter mye om og menn kjøpte han en hund som han kunne gå tur med og bli kompis med.

Han har i følge han selv veldig lag med hunder.

Og hva skjer?

Hunden velger ut meg ut meget synlig som sin "forsørger".

Uansett hvor jeg sitter er den inntil beinet mitt.

Den er med meg overalt i huset i angst for å komme under en meter i fra meg.

Og når mannen min roper på den og skal ta den med er det såvidt den løsriver seg fra meg og går nølende etter.

 

[Anonym bruker]

Haha! Det er fordi det er DU som oppfører deg korrekt med bikkja Du oppfører deg som en leder i flokken ved å ikke løpe etter den og rope på den for å klappe og kose Han ser vel på mannen din som et hakk under seg selv på rangstigen

[Anonym bruker]

Huff, den er lei. Vi hadde det litt sånn med første hunden. Jeg kjøpte hunden og hadde den daglige omsorgen det første året vi var sammen. Så kom samboeren min i helgene og gjorde alle de morsomme tingene med hunden. Så det utviklet seg til at jeg var strenge-mor og sambo var morro-far ;-) Når vi flytta sammen måtte vi rett og slett snu litt om på hvordan vi disponerte tiden på hunden, så jeg konsentrerte meg om å gjøre morsomme ting mens han serverte mat og luftet og var litt mer kjedelig. I dag er hunden like mye min og hans. Men vi har fått en ny pels som ser ut til å ha knyttet seg mest til meg, så der har vi en liten jobb å gjøre fortsatt.

 

Jeg tror man kan snu litt på tilknytningen med å gjøre litt om på strukturen i omsorgen for hunden. Kanskje mannen din prøver for hardt og at hunden blir usikker? Mens du er avslappa og ikke bryr deg så mye og dermed utsonder trygghet? Kanskje du er den som mater og dermed har fått den høyeste stjerna? Tenk gjennom slike ting, også anbefaler jeg å ta en titt på forumet på canis.no, der står det mye vettugt som er skrevet av hundefolk med tonnevis med erfaring =)