jeg er ett skilsmisse barn, og til alle dere som gir lett opp...

[Anonym bruker]

det er bedre at dere er sammen så lenge dere klarer og sammarbeide og ikke hater hverandre! ikke se etter deres egen lykke hvis dere klarer og bo under samme tak!!!! hold ut så lenge det er mulig, vent til dere vet sikkert det er siste utvei!!! det er ett helvete for barna med flere hjem og søsken/steforeldre!! IKKE TRO NOE ANNET!

selfølgelig skal man gi opp hvis man må!!!men da spør man ikke hva skal jeg gjøren da gjør man det!!!!!!!!!!!er så mye dritt for barna som kan oppstå at dere aner ikke, tenk dere om!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

 

[Anonym bruker]

TULL! Jeg er også skilsmissebarn, og mine foreldre kranglet aldri, så skilsmissen kom som lyn fra klar himmel! Likevel har det gått fint for alle fire ungene, og vi har alle taklet greit noen runder med nye "foreldre" og stesøsken. Unger merker sinnsstemninger og "unormale" ting i hjemmet, og derfor er det like greit å avbryte forholdet om det uansett ikke går. Mine foreldre delte aldri soverom, og det syntes jeg var rart helt til mamma flyttet ut!

[Anonym bruker]

enig, dritt med to hjem,forskjellige regler,forskjells behandling på stesøsken, alle vil kose den stunden de har og har ingen strenge regler,

skal holde ut så lenge det går for mine barn, vi er ikke stormende forelskede, men lever normalt liv! mange gir opp for lett uten og tenke på at søsken kan få mindre bra steforelder og søsken, sjelden dette går smerte

fritt...............

[Anonym bruker]

Jeg er skilsmissebarn og det var noe av det beste som kunne hendt meg. Hurra for foreldre som bryter når ting ikke fungerer og når "samlivet" går utover barna!

[Anonym bruker]

Tja.... det hadde kanskje hjulpet om BEGGE jobbet for et felles mål, eller er det ikke viktig?

 

her jobbet jeg for et forhold, men eksen gadd ikke......

 

hehehe.. det er faktisk bedre å være fra et oppbrutt hjem, enn å leve i et ødelagt et hver eneste dag.

[Anonym bruker]

Så ford det var slik for deg HI, så er det slik for alle? Dummeste jeg har hørt..

Er selv skilsmissebarn, og den beste dagen i barndommen min, var når foreldrene våre flyttet fra hverandre og skilte seg. De kjeftet og kranglet i 2 år, var aldri på samme side, og oppførte seg som om de viste bedre enn hverandre når det gjalt oss barna.. Vi ble forvirret og lei oss.

Når de flyttet fra hverandre endret det seg helt, de slapp å se hverandre daglig, de klarte å samarbeide, da vi bodde hos de annen hver uke. Etter et år ble de faktisk vennskaplige ovenfor hverandre, samarbeidet godt og kunne møtes uten å bråke.

Ser heller at foreldrene går fra hverandre, enn å la ungene vokse opp i bråk, uenigheter og krangel..

[Anonym bruker]

Tror dette er veldig forskjellig fra situasjon til situasjon. Men en ting er sikkert: En glad mamma eller pappa er bedre for barna enn en som ikke har det bra!

[Anonym bruker]

hi her

ventet på disse svara..

kanskje fordi mange som sitter her alene på en fredagskveld nettopp er alene? og må forsvare seg selv????????

tenk på hvordan barna har det når de må flytte hit og dit og har forskejllige regler her og der? og steforeldre er mindre glad i de og stesøsken kanskje ikke faller i smak? dere kunne spart dem all den drittten hvis dere holdt ut til de ble store nok?????

[Anonym bruker]

Jeg er også skilsmisse barn, og mener også at det er det beste som kunne skjedd! Vi barna fikk det mye bedre etter at foreldrene våre skiltes, enn før! I hvertfall mye bedre enn krangling og foreldre som ikke samarbeider. Foreldrene mine samarbeidet masse bedre etter de gikk fra hverandre...

[Anonym bruker]

jeg er skilsmisse arn, og er veldig glad for at mamma gikk. Det er det beste som kunne skjedd oss.

 

[Anonym bruker]

Jeg er enig med Hi, og de fleste som sier noe annet har nok sine grunner for det. Enten at de må berettige sine egne valg, eller at de selv er skilsmissebarn fra et helt for jævlig hjem.

 

Antar du snakker om normale forhold her hi, der kjærligheten dør hen i tidsklemma og passer ikke sammen legre.

[Anonym bruker]

Jeg mistet pappaen min da han flyttet ut, det er snart 20 år siden, og forholdet vårt ble aldri det samme. Han sviktet oss, selv om han til tider prøvde å være pappa så ble det aldri det samme. Jeg var så stor(14 år) at jeg var aldri på noe fast annenhverhelgopplegg, var der nå og da når jeg selv ville.

Det var jævlig kult med en pappa som kom i førtiårskrisa, kjøpte seg gitar og ble med i et band, fikk seg kjæreste på noen og tyve, og drakk seg full på byen, sånn at man som 18 åring møtte ham ravende i gatene..

Fordi han flyttet ut, rett til en annen dame, og etterhvert giftet seg med et troll (ikke den første han flyttet til, hun var grei), så har også barna mine mistet en person i livet sitt, en bestefar som de mest sannsynlig aldri vil kjenne skikkelig... Og det er egentlig det som er mest trist å tenke på.