Livet mitt er så vanskelig.

[Anonym bruker]

Jeg har ingen venner.men har valgt det selv ogsåNår folk tar kontakt med meg så orker jeg ikke å svare de elller treffe de.Jeg savner veldig venner med barn som har det som meg.Hadde vært veldig hyggelig.Men jeg sliter så fælt ihverdagen.Helgen er verst.Da er jeg alene med jenta mi.Og gruer meg til å gå ut på lekeplassen.bare gleder meg masse til hun er så stor at jeg slipper å gå ut selv.Og oppfølging i barnehagen er kjempe tøft.ofte jeg ikke møter opp på forledremøter og andre samlinger.føler meg så alene med angsten min.hvor er alle andre mødre som sliter med angst.det må da være flere enn meg der ute ..Hvordan har dere klart å følge opp barnet deres?Jeg føler meg også så annerledes enn de fleste mødre.Alle har to eller tre barn.jobber og en samboer.jeg har ingen ting av det.Lever et ganske isolert liv.Kjenner ensomheten mye sterkere når jeg har barn.vondt og slitsomt ,med angst og ensomhet.

[Anonym bruker]

Uff a meg! Vil bare gi deg en god *klem*!! Håper du finner noen likesinnede! Viktig at du er sosial med datteren din, slik at hun ikke utvikler den samme sosiale angsten som du har. Har du familie i nærheten? Barnefar?

[Anonym bruker]

Jada har bårde familie og barnefar som hjelper til.Bare lurer på hva jeg skal gjøre.Føler jeg ikke klarer å komme meg videre.Og er så annerledes enn alle andre mødre som er sosiale har masse barn og masse energi...Har egentlig aldri passet inn i grupper..Føler meg som en liten jente selv på mange måter som ikke takler voksenlivet og som nesten skulle gått i barnehagen selv.ikke bokstavelig talt.men har egentlig mer enn nok med meg selv-

[Anonym bruker]

Prat med fastlegen din om det, kommunen har et psykisk helseteam som kan hjelpe deg, det finnes dps som kan hjelpe deg, men du må be om hjelpa. Skriv et brev til fastlegen hvis det er vanskelig å snakke om det, så lar du han/henne lese det før konsultasjonen. Du, og ikke minst barnet ditt trenger at du får god og riktig hjelp.

 

Lykke til!

 

Ps - jeg bor med en mann som har det som deg. Han har fått super hjelp av både fastlege, dps, psykisk helseteam, og flere, og fungerer nå utmerket som pappa og ektemann. Ds

[Anonym bruker]

Som du sier, så velger du jo dette selv. Greit at du har angst, men du har faktisk et ansvar for å følge opp barnet ditt, og det betyr også foreldremøter og andre samlinger.

 

Tenker at de som kontakter deg blir rimelig skuffet over at du ikke svarer eller tar kontakt. De vil gi opp, og bli skuffet over at du overser dem. Har hatt en venninne som var sånn. Svarte aldri på tlf, aldri på sms, også kunne hun plutselig svare, og alt var bare bra. Kuttet henne ut, dessverre. For det var sårende for meg at hun overså mine forsøk på å ha kontakt. Sånn vil kanskje dine bekjente også føle det, for de vet jo ikke om din usikkerhet og hvorfor du ikke vil ha kontakt med dem.

 

Du må nok gjøre noe selv med dette, ikke bare forvente at andre skal forstå hvorfor du er som du er. Gjør du ikke noe, vil du jo ende opp i ensomhet, fordi andre ikke gidder å ta kontakt mer med en som tydeligvis ikke er interessert.

 

Du kommer jo heller ikke i kontakt med andre mødre som har angst om du lukker deg helt inne, og ikke vil ha kontakt med noen.

 

 

[Anonym bruker]

Hei, har akkurat det samme som deg. Bare at jeg har 2 barn ( en i bh og en på skolen). Jeg er over 30 år (vet ikke hvor gammel du er), men sliter veldig med å komme i kontakt med folk og det er min skyld. Jeg sliter med dårlig selvtillit og er driiiiit sjenert samtidig. Er også alene med barna mine, men har god samarbeid med bf. Noen ganger så tenker jeg sånn som deg at det burde finnes noe grupper for voksne mennesker også som ikke har blitt helt "voksen" hvis du skjønner hva jeg mener. Alt er bare snakk på barn og ungdom, og det er fin, men det finns mange voksne også (tror jeg som trenger hjelp).

Jeg sitter selv alene på kveldene og i helgene og jeg skammer meg over livet mitt. Føler at jeg er en stor taper. Det er ingen som ser at jeg er alene da jeg spiller at jeg er lykkelig og har det bra, men innerst inne i meg så er det bare en diger hull uten innhold. Jeg føler at jeg lever dobbelt liv. Vet ikke om det her hjelper deg, men vil at du skal vite at du ikke er alene. Har du noen gang ringt til kirken nødhjelpstlf? det har hjulpet meg og det koster ikke så mye heller...

[Anonym bruker]

Hei .Takk for svar..Jeg er også over 30..Kjenner meg veldig igjen i det du skriver ,Jeg har aldri ringt til kirken nødhjelpstelefon.Er det noe de kan hjelpe meg med?Eller bare ringe for å prate..Jeg gikk heller aldri på barselgruppe fordi jeg ikke turte.Angrer på det i dag.Hadde vært så koselig å kjent noen med barn.Hvor i landet bor du 13.54?

[Anonym bruker]

Til 13:54

 

Du utviser her en fenomenal mangel på innsikt og empati.

 

 

[Anonym bruker]

1354 her

 

Kirken nødhjelp ringte jeg bare for å prate, men som noen har nevnt over her så bør du kontakte legen din. Jeg bor i Oslo.

 

og til 1422

deg gidder jeg ikke bruke energien min til å kommentere en gang...du kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke deg

[Anonym bruker]

Mulig det, men gjetter at det er sånn omgangskretsen oppfatter henne. Nemlig som en person som rett og slett ikke vil ha kontakt.