Jeg har det ikke helt bra.

[Anonym bruker]

På den ordinære ultralyden, smilte jeg fordi det var forventet. På spørsmål om graviditeten svarer jeg det folk vil høre. Når folk spør hvordan det går, spør de gjerne med bi-linjer (f.eks. går det bra, du ser sliten ut) svarene kommer så let, så det å opprettholde denne fasaden er enkel. Men det hele føles ut som en løgn. Og jeg vet ikke om jeg klarer å leve med denne "historien" lengre. Joda jeg er gravid, nei jeg er ikke redd for hva som kommer, å bli gravid var mitt aller høyeste ønske. så hvorfor føler jeg avsmak! Jeg vil ikke at mannen skal røre meg, alle i familien gir meg et høyt ønske om å rømme. Ingen ser hva som skjer. og jeg har svart det folk ønsker så mange ganger nå at jeg vet ikke hvordan jeg skal bryte denne barrieren. Hver gang jeg sitter i bilen alene eller har 1 minutt for meg selv kommer tårene. Jeg har prøvd å fortelle hva jeg har inni meg men ingen tar meg seriøst. Dem ler som regel og rister å hodet. Noe som får meg til å misstenke at folk må jo oppfatte meg som svært stabil. I tillegg ringer folk meg ofte og skal ha meg til å høre på deres problemer.Aner ikke hvem jeg skal snakke med. Og jeg er såpass obs på meg selv at den dagen ungen kommer og følelsene mine fortsatt er slik dem er nå, kommer jeg da noen gang til å slippe tyngden av samvitigheten for å ha ha født et barn som får en ekstremt tragisk person til mor.

[Anonym bruker]

Ikke få panikk, det er ikke pur lykke å skulle bli mor. Det å være gravid er kjempeslitsomt, det er hormoner som kan forstyrre tankene dine, jeg var deprimert i perioder, og så ga det seg igjen. Du beskriver en slags depresjon, så det å nevne det til jordmor/lege er nok lurt. Du er nemlig ikke enestående fæl og rar, det er en av reaksjonene man kan få.

 

Jeg sleit mer etter fødsel enn jeg gjorde før, og skulle søkt hjelp. Det gikk seg til, men var et slit. Og jeg har to unger nå, skal aldri ha fler, og er veldig klar på at jeg syns både graviditet og barsel/småbarsntid er et slit man bare må igjennom. Sånn har det vært for meg i hvert fall.

[Anonym bruker]

Jeg ville ha valgt en god venn som jeg ville ha snakket med. Akkurat som du skriver det her, ville jeg ha fortalt det. Hvis du forteller noen hvordan du skjuler følelsene dine, vil du nok bli tatt på alvor. Kanskje kan det lette litt å få fortalt det til denne vennen. Likevel er det ikke sikkert at vennen klarer å gi deg den trøsten eller støtten som du trenger. Derfor er det kjempeviktig at du prøver å ta dette opp med jordmor eller lege. Kanskje du kan ringe og be om en ekstra kontroll, og si ifra om at du har noe spesielt å ta opp, slik at du ikke kan bakke ut?

 

Det er tungt å gå med slike følelser alene. Hvis du snakker med noen, kan du få hjelp til å rydde litt opp i følelsene dine. Kanskje er du sliten, kanskje er det hormonelle forandringer, kanskje det er livssituasjonen din som gjør at alt blir svart for tida. Kanskje vekker graviditeten tanker eller uro om det å være mor som du ikke er helt klar over.

 

NB: Du er ingen tragisk person, du har det bare tøft akkurat nå. Heldigvis går det an å gjøre noe med det! Jeg håper bare at du våger å be om støtte fra noen andre.

 

Klem fra en som selv strever med å be om hjelp..