Jeg begynner å bli redd

[Anonym bruker]

Har termin om 29 dager og nå begynner jeg å bli redd. Hva er det jeg går til? Jeg har ingen erfaring med barn. Takk og lov for at mannen min har en del erfaring med barn!

Jeg får ansvaret for et lite barn og plutselig er det ikke bare meg og mannen mer.

 

Flere som har vært redde før termin? Dere som vil lage kvalme kan la vær å svare

[Anonym bruker]

Jeg husker kvelden før jeg fikk min første, lå jeg i senga og sa til samboer at jeg ikke hadde så lyst på barn allikevel. Jeg var absolutt ikke noe barnemenneske fra før. Neste morgen gikk plutselig vannet, og jeg skulle egentlig ha planlagt ks 9 dager senere, så vi føyk inn til sykhuset og ventet på operasjonsrom. Jeg så jordmoren gjøre klar den lille senga jenta mi skulle bli lagt i, og jeg kjente skrekken! Tenk at det faktisk er en baby inne i magen min, tenk at vi faktisk nå skal bli foreldre....jeg kikket med litt skrekk bort på senga som var gjort klar og varmeflasken som lå der.

MEN da hun kom ELSKET jeg henne! Og jeg ELSKER henne så utrolig mye! Hun er snart to, og det finnes virkelig ikke noe bedre enn å være mamma! Jeg gjør alt for datteren min, hun er det eneste som betyr noe i min verden nå. SÅ du har mye glede å se frem til! Jeg venter selv min nr 2 nå gleder meg!

[Anonym bruker]

Ja, jeg skjønner redselen din. Jeg tror, uten å vite at de fleste førstegangs vil på ett eller annet tidspunkt kjenne på den følelsen. Selv fødte jeg 2 måneder før tiden, så jeg rakk ikke å kjenne så mye på det.

 

Men tenk, det maaaaaange som har gjort det før deg. Og det kommer til å bli bra!

 

Jeg husker i begynnelsen var det skummelt å ta på barnet, litt sånn "tenk om du knuser nå" følelse. Men, de tåler mer en man skulle tro. Om ikke lenge kommer du til å tenke tilbake på følelsen du har nå og le litt. For det er faktisk det mest naturlige i verden. Vi er skapt for dette!

 

Lykke til, og igjen: det kommer til å gå bra!

[Anonym bruker]

Ønsker deg lykke til. Det kommer til å gå så bra så

[Anonym bruker]

Jeg var også livredd.

Kjenner meg igjen i det du skriver. Tror du kommer til å bli en kjempegod mamma jeg. Lykke til

[Anonym bruker]

Jeg husker også den panikk-følelsen.

 

Barnet var godt planlagt, vi var gift, god økonomi, eide hus osv, så egentlig var alt tilrettelagt. Men så kom plutselig denne tvilen likevel..

 

Heldigvis var mannen min tryggheten selv, jeg husker jeg spurte han og han var redd. Nei, svarte han ganske enkelt. Jeg spurte om han ikke var redd han ville angre, savne sitt barnløse liv osv. Nei, det var han ikke!

 

Men disse tankene er nok en del av både den fysiske og psykiske forandringen som skjer i kroppen vår, hormonene får frem tanker og følelser som er like greit å bare bearbeide og bli ferdige med.

 

Du kommer til å bli en flink mamma, bare følg instinktene dine du, de er der skjønner du

[Anonym bruker]

Det er ikke rart du føler at det er overveldene. Det er helt naturlig å kjenne det slik.

Jeg å tenkte det første gang jeg gikk gravid. Alt jeg ikke kunne gjøre lenger. Jeg ga til å med bort discman min, fordi jeg tenkte...nå skal jeg bli mor,da vil jeg jo ikke ha tid til å høre på musikk!

Hahaha..jeg var skikkelig ut av det.

Men den dagen jeg fødte..å jeg fikk ligge å se på min lille datter.

Ja da var verden helt ny,og jeg hadde verdens beste gave!

Hun var nydeli..Jeg fikk tilbake discman etterhvert hehe.. det var jo ikke så aderledes. Jeg var jo meg uansett. Jeg bare ble mer voksen,fordi jeg hadde en person som var totalt avhenging av meg.

Det er jo mange som trenger lengre tid på å tilpasse seg den lille,å det nye livet.

Men alt går seg til..og til slutt så tenker man: Hvordan var livet før jeg fikk barn..litt tomt kanskje

Lykke-lykke til. Jeg ønsker deg all mulgi lykke til. Kos deg med den lille..livet kommer som det er

[Anonym bruker]

Takk alle

Sitter å griner for jeg er så redd Og jeg får så dårlig samvittighet for skatten i magen for at jeg gjør det.

Holdt en baby i helga og jeg var livredd for å skade han og han var ikke nyfødt engang.

Har gleda meg hele tiden, men de siste dagene når ting har nærma seg så blir jeg bare mer og mer redd

[Anonym bruker]

Jeg hadde ingen erfaring med små barn, hatet sikkel, gulp og bæsj, og leke med dem var ikke noe jeg klarte å tenke meg til engang.

 

Nå er jeg en jævlig bra mor til tre som elsker meg over alt.

 

Når jeg klarer så klarer du også. Det er utrolig hvilken kunnskap som ligger gjemt som du ikke ante om.

Og sikkel, gulp og bæsj bryr jeg meg ingenting om nå, he he.