Hva feiler det meg? Jeg har ingen glede av barna mine.

[Anonym bruker]

Jeg elsker barna mine over alt på jord. Jeg er livredd for at noe skal skje dem og jeg vokter dem som enhver hønemor ville ha gjort.

Men jeg har alltid vært en person som aldri ønsket meg barn. Jeg ville leve et liv uten, da barn aldri har vært min favoritt, for å si det slik.

 

 

Så traff jeg en mann som elsker barn. Han ville gjerne ha to. Nå har vi to barn. Som sagt så elsker jeg dem, men jeg føler ingen glede ved å ha de. Jeg hater å leke med dem, jeg synes de er noe "bry". Jeg gruer meg til hver eneste helg som kommer, og bhg ikke er åpen. Misforstå meg rett. I hverdagene så er barna våres i bhg maks 5-6 timer om dagen. de har aldri lange dager. De blir kost, stelt og lest for. Jeg er veldig sikker på at de føler seg elsket.

 

men her skal jeg ramse opp hva jeg synes:

 

*Jeg synes det er skikkelig kjedelig å leke med dem

 

*Jeg gruer meg til helgene, siden det betyr at jeg må være 48 timer sammen med dem i ett strekk

 

*Om en er syk og ikke kan gå i bhg så gruer jeg meg til resten av dagen

 

*Kjenner jeg blir skikkelig irritert over dem. Når de gjør normale ting, som normale barn gjør, feks å gråte. (Viser aldri denne irritasjonen, og har aldri skreket eller slått mine barn)

 

Hvorfor har jeg det slik? Hvorfor klarer jeg ikke å glede meg mer over barna mine?

 

 

[Gjest Moderator]

[Anonym bruker]

Hvor gamle er de? Det kan være du ganske enkelt ikke er noen småbarnsperson. Du finner kanskje morsrollen mer interessant når de blir eldre og oppgaven blir mer komplisert enn praktisk.

 

Jeg for min del ser foreldrerollen som MINST like viktig når barna når ungdomsskolealder og oppover, og jeg anser overhodet ikke en sekstenåring som "nesten voksen", som jeg har lest her inne mange ganger.

 

Og til sist, du er ikke alene.

[Anonym bruker]

Jeg synes heller det er du 07:59 som høres ut som en grusom mor..snakk om å ha lite empati og folkeskikk..

Er vel sånne unger som du har som mobber andre barn??

 

 

[Anonym bruker]

Jeg er faktisk ingen grusom mor, selv om det sikkert kan høres slik ut.

 

Barna mine er glade, trygge, langt fremme utviklingsmessig og ja, rett og slett glade barn. Jeg får ofte høre hvor mye dem smiler av feks. bhg personell.

 

Men jeg synes bare det er så kjedelig med barn. Jeg klarer ikke å føle den gleden som jeg innbiller meg at alle andre føler.

 

Barna er 3 og 5 år. Snille barn, mens den yngste nok er i trassalder for tiden ....

 

Jeg FØLER meg som en elendig mor, selv om jeg VET at barna har det bra. I helgene finner vi alltid på noe for dem. Lekeland, forskjellige familieparker, turer, båttur - vi sitter aldri inne med dem. De er aktive små krabater, som trenger å få utfolde seg.

 

Som sagt, jeg elsker dem, men jeg finner bare ingen glede ved det.

 

HI

[Anonym bruker]

Anno 07:59.

Finn et annet sted å spre dritten din på...snakk om å sparke folk som ligger nede.

Innlegget ditt er rapportert!

[Anonym bruker]

Rapportert?? Huff, vi må da tåle litt her!

 

Hilsen anonym nummer to som vet nøyaktig hva HI prater om.

[Anonym bruker]

Hehe! Jeg tåler da mer enn som så, men ellers takk for støtten 08:23

 

Men at jeg tåler å få høre det tilbake, det gjør jeg!

 

HI

[Anonym bruker]

Uff, det høres litt ut som om meg, i fjor. Jeg følte ingenting.

Så jeg valgt å plassere min datter i fosterhjem.. (midlertidig vel og merke) Frem til jeg selv klarte å gi henne den oppmerksomheten hun egentlig trengte. Nå kommer hun snart hjem.. Og skal få en lillebror eller lillesøster snart..

 

Grunnen til at jeg følte det sånn var jo fordi jeg var såpass langt nede etter en hendelse januar 2010. Jeg trengte å jobbe med meg selv for å føle noe glede som helst

 

Håper det ordner seg for deg og.. Uansett grunnen til hvorfor det er sånn

Lykke til

[Anonym bruker]

Greit at vi må tåle litt men å svare slik er faktisk ikke OK. Det er slike svar vi vil ha slutt på!

[Anonym bruker]

Tror ikke det feiler deg noe. Hvem er det som kan bestemme at man skal synes barn er kjempefestlig? Jeg reagerer på at det synes som om dette er et "krav" som rettes overveiende mot kvinner, mens menn i større grad får "lov" til å oppleve småbarnslivet som kjedelig.

 

Også jeg synes det er utrolig kjedelig å leke/ være sammen med små barn, både egne og andres, men egne er tross alt noe bedre; der føler jeg at jeg muligens kan få noe igjen for investeringen over tid. Som konsekvens av dette er det mest min mann som er sammen med/leker med barna, mens jeg tar meg av det praktiske. Jeg jobber også mye mer enn ham, og er hovedforsørger i huset. Vi har delt permisjonene likt efter at jeg gikk på veggen hjemme med førstemann (venter nå nr 4 etter mannens sterke ønske -heller ikke jeg hadde barneplaner før jeg traff ham).

 

Min mor la aldri skjul på at hun ikke hadde videre interesse for småbarnslivet da hun selv var mor. Men hun var sterkt tilstede senere; og særlig flink med ungdom/tenåringer. Og jeg merker nå som eldstemann er i skolealder at samvær med ham interesserer meg mere -så kanskje får jeg større glede av alt arbeidet til slutt!

[Anonym bruker]

Jeg tror nok de fleste vil tåle det, men synes slike svar ikke hører hjemme på dette forumet. Vi kan være ærlige og si det vi mener uten å rakke ned på andre.

Ja, til takhøyde her inne, men nei til direkte drittslenging.

Derfor rapporterte jeg det!

 

08:23

 

[Anonym bruker]

Jeg er også litt som deg, ikke typisk "flink" med barn. Jeg har fått tre barn, men ikke fordi jeg synes det er så festlig å leke med dem! Vi har det også litt sånn at pappa'n leker mest med dem, så ordner jeg med det praktiske. Jeg elsker imidlertid å stelle for barna mine og gjøre alt det beste for demm på den måten. Jeg er også den som leser og synger for barna, men løper ikke rundt og leker gjemsel hver dag eller sånne ting. Men har veldig behov for alenetid også, og kan i motsetning til deg ofte miste tålmodigheten og sprekke litt, særlig overfor trassalderbarn...

 

Har du noen gang vært borte fra barna og kjent på at du savner dem? Kanskje det hjelper med en langhelg eller tom. en ukes ferie alene/med en venninne? Det er litt deilig å kjenne at man savner dem også når hverdagene blir for mange. Jeg tror også hun over her har rett i at man kanskje finner det mer stimulerende når barna blir større. Det er ikke alle som er laget for å være barnehagetanter, men jeg er veldig glad for at det er mange av dem også, for da vet jeg at barna mine har det kjempegøy i barnehagen og overlever en litt kjedelig mor...

[Anonym bruker]

Jeg tror du er mer normal enn du tror, Hi.

Leste om en undersøkelse for noen måneder siden, de det kom fram at 75% av foreldrene som deltok syntes det var kjedelig å leke med barna.

Husker du boka "Heia mamma!" som det ble en del oppstyr rundt? Den ene av forfatterne (hun som er programleder for 'Nasjonalgalleriet' - kommer ikke på navnet i farta) fortalte i et intervju at hun ofte tok seg et glass rødvin for å holde ut legoleking med sønnene sine.

Moren min har innrømmet for meg at hun syntes det var gørr kjedelig å leke med oss, derfor gjorde hun det svært sjelden. Jeg vokste opp på 70-tallet, og på den tiden var det heller ikke normalt at de voksne lekte noe særlig med barna sine, og for generasjonen før det igjen var det i hvert fall ikke normalt.

Dette er et slags "krav" som har gjort seg atskillig mer gjeldene for nåtidens foreldre.

Det er viktig å skille snørr fra bart her. Du føler nok glede ved barna dine i seg selv, men føler ingen glede ved lek, og i tillegg det praktiske slitet som følger med en småbarnshverdag. Hvor mange føler egentlig stor glede ved akkurat alt dette praktiske? For ikke å snakke om alle bekymringene som overskygger?

Selv følte jeg at alt ble lettere når barnet mitt ble mer selvstendig og mer "samtalepartner". Nå kan jeg sitte lenge og lære henne bokstaver, forklare henne om verdens videverdigheter, osv, osv - og føle stor glede ved det.

Hvor gamle er barna dine, forresten?

 

[Anonym bruker]

Godt å høre at det er flere som syns det er kjedelig å leke.

Jeg liker best å stelle, spille, lese og synge for de.

Sitte å leke med biler, eller dukker er ikke min ting.

Gjør det jo, men himmel så kjedelig...

[Anonym bruker]

Hvorfor skal du leke med biler og dukker med dem? Det kan de gjøre sammen med andre barn eller alene. Finn ting du liker å gjøre og ta heller barna med på de aktivitetene enn hele tiden å forsøke å tilpasse deg barnas ønsker. La dem lære seg å leke selv, slipp dem ut med venner ol. Da slipper du mye av det kjedelige. Når de er syke ol må man selvfølgelig trå til litt, men i hverdagen er det ikke nødvendig at de voksne er så mye med på lekingen.

[Anonym bruker]

Det kan ikke være noen noe godt å føle det sånn,men tror ikke du er alene om dette.Og det vil sannsynligvis bli bedre når barna blir eldre:)

 

I mellomtiden kan du jo prøve å gjøre mer av det du synes er gøy sammen med barna.

Jeg for min del synes ikke noe særlig om å leke,så her går det mye i spill og kreative aktiviteter.Er også mye ute og ser hva som skjer rundt i byen,feks forskjellige kulturarrangementer osv..

 

[Anonym bruker]

Jeg er akkurat som deg HI Elsker ungene, men er ikke så overbegeistret for ferier og helger...

 

Leke med ungene gjør jeg bare i nødsfall, leser gjerne for de og lager mat og steller de, men gleder meg noe enormt til de blir større!

 

Ser at de er søte når de er små, men selvstendighet er fine greier...

[Anonym bruker]

hehehe... dette kunne jeg skrevet også, HI

 

Det er ikke alle som liker små barn, som i å være med dem og leke med dem. En del voksne trenger pauser fra barna hver eneste dag. Men en får det ikke alltid(som i helger). Da er det lett å begynne å grue seg til helgene.

 

Trøst deg med at det blir bedre etterhvert som de vokser til, og blir mer selvstendige

[Anonym bruker]

Du er ikke alene hi

 

Jeg var sånn også da sønnen min var liten. Men nå som han er blitt eldre, så trives jeg mer og mer i morsrollen.

 

 

[Anonym bruker]

Har det likt som deg, og er alene med barna som er i samme alder som dine. Jeg forguder dem, de er mitt alt og jeg får panikk bare tanken på livet uten dem.

Allikevel er jeg utslitt på det å oppdra alene, å ikke kunne dele gleder og sorg med noen. Jeg forventer nok for mye av barna, å blir fort irritert når de ikke hører etter. Har aldri hatt noe erfaring med barn før jeg fikk mine egne.

Det er tungt.