Jeg er gravid, nå har jeg bare lyst til å dø...

[Anonym bruker]

Jeg vet at mange her inne kommer til å fordømme meg, men her er min historie.

 

Jeg var alene med to tette, små barn i 4 år, da min tidligere samboer var utro og dro fra oss.

Jeg fant meg en ny mann, nå 2 år etter så har han mast mye om å få sitt eget barn. Jeg lot meg rive med, og vi begynte å prøve.

 

Nå er livet mitt bare kaotisk. Jeg har to barn fra før som krever mye. Jeg er utslitt og finner ikke lenger en ordentlig glede ved å være i live. (Har følt det sånn i ca 6 mnd). Jeg føler at barna krever og krever og krever. Jeg forguder dem, men jeg er så sliten!

 

Samboeren min er super flink til å hjelpe meg med dem. Han stiller opp og hjelper meg det han kan.

 

 

Jeg vil virkelig ikke ha flere barn. Sa det til han for ca 2 uker siden, at jeg ikke orker barn nå. Kanskje om et par år, men ikke nå.

 

Jeg er sur og tverr mot de barna jeg har fra før, dette er fordi jeg føler jeg ikke har nok energi til å leke med de, le med de osv. Jobben tar på, møter, fritid, venner osv.

 

Jeg orker bare ikke flere barn. hva skal jeg gjøre? Jeg kan jo ikke gå å ta abort, når dette liksom var planlagt. Men jeg orker ikke og klarer ikke å ta vare på flere barn nå.

[Anonym bruker]

Dine hormoner gjør situasjonen verre enn den er, skulle jeg tro.

Jeg skjønner at du har følt det slik en stund, men det er vel ikke unormalt å få litt panikk når spiren først sitter og man ikke kommer utenom. Jo, du kan ta abort, men du må i så fall basere det på hva du ønsker innerst inne. La mannen din bære hovedansvaret for barn og hus i noen måneder, kan det hjelpe?

Gjør noen grep i forhold til dine andre barn, kan din mann ha faste dager der han tar dem med på fotball, skøyting eller whatever?

 

[Anonym bruker]

Det er det som er problemet. samboeren min tar de allerede med seg på ting. De er ute og går tur, drar til byen osv. jeg har nok mer "alenetid" enn mødre flest. Allikevel så er det ikke nok for meg! Jeg føler meg sliten uansett hva, og det kommer ikke av hormoner. jeg har følt det slik de siste 6 månedene. Jeg vil ikke ha et nytt barn.

 

HI

[Anonym bruker]

Du burde nok ta deg en tur til legen og snakke litt me hn om det du føler. Jeg er skikkelig mot abort og syns kanskje ikke det var noen god ide å la deg overtale til et nytt barn. Du vet hvor slitsomt det kan være og alikevel gjør du det. Når du først er gravid så bør du stå det ut. Kom igang med prat med profesjonelle og gjør ting som du blir glad av.

Klem

[Anonym bruker]

Hei,

 

du er ganske langt på vei i graviditeten, regner jeg med? Mye av det du skriver, kan vel tilskrives hormoner. Jeg husker jeg også var utslitt og til tider deprimert når jeg var gravid, og jeg hadde bare et barn fra før, og en meget hjelpsom mann.

 

Jeg tror dette vil gå seg til, jeg! Si til deg selv at nå som du er gravid kan du faktisk ikke klare alt. Du må kanskje nedprioritere enkelte ting en stund, slik som venner og aktiviteter. Kanskje du kan snakke med fastlegen også og høre om det er mulig å bli delvis sykmeldt fra jobb, det kan hende det kan gi deg overskuddet og livsgnisten tilbake?

 

Jeg sender deg en klem, og håper det ordner seg for deg snart! Og husk at gravidhormonene kan ha en stor effekt på sinnstilstanden din, så mye av det du føler kan nok tilskrives det.

[Anonym bruker]

Er det noe du kan skjære ned på av "Jobben, møter, fritid, venner osv."

 

Hvis du tar abort nå, er det ikke sikkert at din nye mann vil se med blide øyne på det.

 

Er barna du har fra før ekstra krevende på noen måte, siden du poengterer at de er krevende?

 

Hvis du føler at "livet er over" bør du nok søke om avlastningshjem. Eller annonsere etter en "reservebestemor" i avisen, som kan ha barna en søndag nå og da.

[Anonym bruker]

Hvor langt er du på vei? Har du hatt noen av disse følelsene i dine andre svangerskap? Kanskje det kan hjelpe å snakke med noen? Ta deg en tur til fastlegen og prøv å forklare situasjonen der. Kanskje du mangler noe som gjør at du er ekstra sliten? Eller kanskje du opplever starten på en svangerskapsdepresjon? Uansett, vil det være en fin plass å starte å snakke med fastlegen.

 

Lykke til

[Anonym bruker]

Herrefred! Du har samboer! og du kan kutte venner, en del møter og sånne ting. Ja, det kan du!

 

Hva faen har andre ting enn barna å si? Det er deres fremtid du nå er med å lager. Hva du tenker og føler her, er faktisk underordnet!!!

 

Fritid??? hva faen er det, etter å ha fått barn???

 

Tror du skulle hatt en dose av min hverdag. Da hadde du aldri skrevet dette! Og jeg kunne ikke skrevet et sånt innlegg som du har gjort, HI.

[Anonym bruker]

Kjære HI, jeg vet hvordan du føler deg! Jeg er ikke gravid, MEN jeg har to tette. Jeg har mann som stiller opp osv. men han er mye borte i jobben og det er rett og slett beintøft å være aleine med barna, særlig i helgene. Jeg var langt nede i vinter, den ene tingen avløste den andre. ikke alvorlige ting, men når en liksom aldri får en pause så hoper det seg opp og begeret renner over. jeg gikk til legen for å måle jernlageret, men det endte med at jeg bare satt i stolen hos han og greit og fortalte hvordan det siste året hadde vært. Han sa til meg at jeg var rett og slett utbrent og deprimert. de ordene der var terapi for meg! Jeg visste jo jeg var sliten, men det å høre at noen andre så det til meg og at det faktisk var "lov" å være dritsliten var herlig! dette er 6 mnd. siden nå, å jeg sliter enda, men det går fremover! jeg tenkte mye "hvorfor orker ikke jeg alt som alle andre har overskudd til?" jeg elsker barna mine over alt på jord, men det er søren meg ikke enkelt å være mamma alltid. tanken på et nytt barn nå gjør meg bare dårlig, så jeg skjønner godt at du er fortvila! jeg vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort selv om jeg hadde blitt gravid nå! Abortmotstander er jeg og, men en kommer til et punkt der en bare ikke orker mer.

 

Dette innlegget var kanskje ikke til særlig hjelp, men jeg ville bare at du skulle vite at alle er ikke supermammaer. jeg tror flere enn vi tror strever i hverdagen, men ingen snakker om baksidene med å ha barn. Selv om barna er det beste som noen gang er hendt oss og vi ville gjort ALT for dem, betyr ikke det at vi ikke kan si at noen ganger er ikke alt bare rosenrødt.

[Anonym bruker]

Reis til legen og si det du sier her. Kansje du får sjukmelding for å tenk og hente deg innatt.

[Anonym bruker]

Kjære HI, jeg vet hvordan du føler deg! Jeg er ikke gravid, MEN jeg har to tette. Jeg har mann som stiller opp osv. men han er mye borte i jobben og det er rett og slett beintøft å være aleine med barna, særlig i helgene. Jeg var langt nede i vinter, den ene tingen avløste den andre. ikke alvorlige ting, men når en liksom aldri får en pause så hoper det seg opp og begeret renner over. jeg gikk til legen for å måle jernlageret, men det endte med at jeg bare satt i stolen hos han og greit og fortalte hvordan det siste året hadde vært. Han sa til meg at jeg var rett og slett utbrent og deprimert. de ordene der var terapi for meg! Jeg visste jo jeg var sliten, men det å høre at noen andre så det til meg og at det faktisk var "lov" å være dritsliten var herlig! dette er 6 mnd. siden nå, å jeg sliter enda, men det går fremover! jeg tenkte mye "hvorfor orker ikke jeg alt som alle andre har overskudd til?" jeg elsker barna mine over alt på jord, men det er søren meg ikke enkelt å være mamma alltid. tanken på et nytt barn nå gjør meg bare dårlig, så jeg skjønner godt at du er fortvila! jeg vet sannelig ikke hva jeg hadde gjort selv om jeg hadde blitt gravid nå! Abortmotstander er jeg og, men en kommer til et punkt der en bare ikke orker mer.

 

Dette innlegget var kanskje ikke til særlig hjelp, men jeg ville bare at du skulle vite at alle er ikke supermammaer. jeg tror flere enn vi tror strever i hverdagen, men ingen snakker om baksidene med å ha barn. Selv om barna er det beste som noen gang er hendt oss og vi ville gjort ALT for dem, betyr ikke det at vi ikke kan si at noen ganger er ikke alt bare rosenrødt.

[Anonym bruker]

Jeg tror du føler det slik nå pga. det du tidligere har opplevd. Du må prøve å få følelsene dine mer i perspektiv. Se på mannen du har nå - han stiller opp for dine barn, han har tatt på seg en viktig rolle for dine barn, han stiller opp for deg, han er med andre ord ufattelig mye mer verdt som mann enn han som var utro og dro.

 

Snakk med dine venner, ta deg tid til å være i fred, slappe av, be han finne å noe med barna slik at du får litt tid for deg selv. Du må iallefall ikke ta noen avgjørelser nå om abort fordi du er sliten. Det kan du komme til å angre på.

 

Jeg følte det akkurat som du, har et barn fra før og en samboer som lenge har sagt han ønsker vi skal få et til. Da jeg ble gravid datt jeg helt ned i kjelleren og tenkte at jeg aldri ville klare dette, jeg ville virkelig ikke være gravid. Men nå, 29 uker på vei, så er jeg så glad for at jeg ikke tok abort og det kommer sikkert til å bli enda bedre når guttetotten er født.

 

Masse lykke til.

[Anonym bruker]

Hei HI,

 

Jeg ville bare si at du ikke er alene om å føle det slik. Du er ikke alene om å være nedkjørt, og du er ikke alene om følelsen av å ikke mestre situasjonen du er i. Det er vanskelig å vite om det bare er hormoner, om du er deprimert eller hva det er som har utløst dette. Jeg håper du tar kontakt med legen imorgen, for du trenger noen å snakke med nå. Ring legekontoret ditt og be om en time på dagen, forklar situasjonen. OK?

[Anonym bruker]

Hva f... er det for en tullete ting å si! At hva hun tenker og føler er underordnet! Hallo!!!

 

Den beste gaven man kan gi sine barn er evnen til å elske seg selv. Og det lærer man sine barn ved faktisk å elske seg selv! Det går ikke hvis man skal sette sitt eget liv på pause, eller "avslutte det" for sine barns skyld, det eneste de lærer av det er at mamma ikke har noen egenverdi, og de blir gode på selvutslettelse. Det er ingen tjent med. Ikke du heller, 21:33!