Himmel og hellvete

[Anonym bruker]

I løpet av en uke har jeg vært begge steder, dessverre så ser du ut som jeg nå blir sittende i hellvete en stund og jeg som trodde det stedet var forbeholdt de som gjorde slemme ting mot andre.

 

I de siste 9 ukene var jeg lykkelig gravid med nummer to og i et fantastisk forhold trodde jeg. Selv om jeg var mye trøtt og kjempet mot røykesuget etter å ha sluttet så var jeg lykkelig. Jeg var 11 uker på vei, men de 2 første ukene viste jeg det ikke. Selv om jeg gav opp nye karriere-muligheter så var jeg lykkelig og selv om djevelen av min far skjelte meg ut for min valg så var jeg i himmelen.

 

Så natt til fredag var jeg alene hjemme med min 9 år gamle sønn og den natten mistet jeg babyen...etter mye smerte rant den og min lykke gjennom fingrene mine og i do:-( Hellvetet foesatte dagen etter med legebesøk og ul. Slapp heldigvis unna utskraping. Gikk som inen døs hele dagen og gråt, orket hverken mat eller søvn. Klarte forsatt å holde meg unna røyk. Snakket med typen som forsatt bor langt unna og han var mest glad jeg var frisk forsatt. Så i dag klarte jeg ikke å dy meg så jeg spurte om vi kunne prøve igjen, nå var ikke han så sikker og ville helst vente 5 år og så mange år har ikke jeg :-( Så kan vel ikke annet enn å takke han for støtten også lurer jeg på hva galt jeg har gjort, hvorfor er ikke slemme mennesker slik Om min far her i hellvette sammen med meg?

 

Joda jeg vet det finnes andre muligheter og nå vurderer jeg faktisk en danmarkstur før jul, for hva skal vi egentlig med menn? Foruten om min sønn så synes jeg kun de sparker meg når jeg ligger nede.

 

Og skulle det finnes en gud så hvorfor i hellvette er ikke han rettferdig? For jdg har det like vondt nå som når mamma min døde :-(

[Anonym bruker]

livet er ikke alltid rettferdig nei....

var selv gjennom et lite helvete med faren til min sønn, før jeg tok meg sammen og gikk fra han.

kort tid etterpå ble jeg sammen med verdens beste mann, og vi flyttet sammen. har hatt det helt fantastisk sammen i nesten ett år, men nå vil han ikke mer. er helt jævlig å vite at den jeg elsker ikke vil ha meg mer. jeg er ikke god nok. han har det bedre uten meg. fy faen. vi bor ennå sammen, jeg har ingen steder å dra, ikke penger til bolig, og ingen familie i umiddelbar nærhet, da jeg flyttet, bytta jobb og barnehage for å være sammen med drømmemannen.

 

det verste er at jeg fremdeles elsker ham, det føles som om jeg alltid kommer til å gjøre det, og tanken på et liv uten ham er uutholdelig. ser for meg med gru den dagen jeg har flytta ut. er livredd for å knekke fullstendig sammen, og ikke klare å ta godt nok vare på sønnen min.

det er så jævlig trist, går bare rundt og griner hele tiden.

han er så utrolig snill og god, og vi er verdens beste venner. har virkelig ingen grunn til å hate ham, ingen grunn til å krangle. han har bare ikke tilstrekkelig følelser igjen til å fortsette, og det kan han jo ingenting for. vi vet begge at vi ikke kan leve sammen, men jeg klarer ikke å gi opp håpet. kanskje vi kan være sammen, men ikke bo sammen? kanskje vi finner ut av det?? kanskje han angrer?

 

pøh... jeg VET god at det er over, men så vanskelig å innse. når jeg våkner opp hver eneste morgen 30 cm fra drømmemannen, som jeg har gjort hver dag i mange mnd. hver morgen har jeg tenkt "herregud, så heldig jeg er som våkner med den fantastiske mannen. det er nesten som en drøm. håper den aldri tar slutt"

men joda...det gjorde den.

 

ja,livet er urettferdig!!