Feil av meg og tenke sånn???

[Anonym bruker]

Jeg flyttet for mannens skyld laaaangt langt bort fra mitt og mine, fordi han ville det. Vel på plass, ordnet han seg bedre og bedre i livet og gjorde som han selv ville og tok lite hensyn til meg og min situasjon. Fordi jeg hadde ansvaret for barna (og han jobbet) så viklet jeg meg litt etter litt inn i en vond situasjon, og slet forferdelig med dette livet. Han blåste mer eller mindre i det og løftet omtrent ikke en finger for å hjelpe meg og finne løsninger som kunne gjøre at mitt liv kunne bli bedre. Han mente at det var mitt ansvar og at han hadde ansvar for seg og sitt.

 

Jeg kom meg ikke ut i jobb, for barnepass og sfo slik det er i Norge, var ikke like lett å finne her vi bor. Det endte selvfølgelig i brudd, han flyttet ut.

 

I månedene som fulgte bruddet var han forferdelig mot meg og mente at jeg utnyttet han (fordi han måtte betale litt mer enn det han skulle). Han hadde lite penger, jeg hadde ennå mindre - men for han så var det kun synd på han for han fikk ikke gått ut med kompisene sine. Jeg på min side hadde ikke mulighet for å gå ut, fordi han de første månedene ikke viste noe ansvar for sine barn, annet enn å komme innom å si hei til dem. Fire måneder gikk før han tok de en første helg, og det fordi jeg ba han om det. Etter det har han kun tatt de 24 timer annenhver helg, fra lørdag formiddag til søndag formiddag.

 

Så traff han en ny dame (tre mnd etter bruddet, ingen tid å miste...) og etter det har han vært omgjengelig).

 

I sommer sa jeg til han at han egentlig burde tatt de mer - for deres og hans skyld - og i forrige uke sa han at han skulle ta de hele denne helgen. Men så gjorde han om på det og sa at han ikke kunne likevel (og så kom det fram at han skulle ut og feste). Dette viser jo tydelig hans prioriteringer - tenker kun på seg selv.

 

Jeg har lyst til å flytte tilbake til Norge, men gjør det ikke både av hensyn til han og barna. Men så tenker jeg at JEG, hadde fått det så mye bedre i Norge, med mitt og mine rundt meg, livet mitt hadde blitt så anerledes og jeg hadde fått en helt annen ro rundt meg enn nå.

 

Noen dager har jeg så lyst til å dra, men så føler jeg at det blir for egoistisk og at jeg bare må ta meg sammen og holde ut her vi er nå. Jeg føler at jeg ville fått altfor mye dårlig samvittighet om jeg hadde tatt med meg barna og flyttet hjem. Er det feil av meg å tenke på meg og kun på meg i denne situasjonen? Hvordan ville du ha tenkt??

[Anonym bruker]

Hvis du ikke har klart å skaffe deg et liv for deg og dine barn der som er akseptabelt for deg, så hadde jeg tatt turen til der venner og familien er.

[Anonym bruker]

Hi

Men jeg tenker at jeg fratar barna mine muligheten til å vokse opp med en far i nærheten.

 

Samtidig er det en pappa som for dem er kjempefin, men som faktisk tenker mer på seg selv enn barna. Men det er det bare jeg som vet - de merker jo ikke noe til det. Og pappaen tror selv at han er kjempeflink med barna.....fordi han har dem 48 timer i måneden og hjelper til når det passer han selv.

 

Han er en mester i å manipulere, men jeg får jo aldri "bevist" det for han spiller "stakkars meg" rollen hver gang det er noe.

 

 

[Anonym bruker]

Hi

 

Jeg tok det forresten opp med han en gang, og nevnte at jeg selvfølgelig hadde vært innpå tanken om å flytte tilbake, og lurte på hva han hadde syntes om det. Han sa da at han hadde syntes det ville blitt trist, men at livet uansett gikk videre.

 

Jeg følte vel at han ikke mente han kom til å gå nedenom og hjem, og at det i seg selv viser at han faktisk ikke syntes det var så farlig....Han kommer jo aldri til å si rett ut at "kom igjen, bare dra du", men selv hadde mitt eget liv blitt helt fullstendig ødelagt om han hadde flyttet avgårde med barna slik. Tror jeg da ville blåst i mitt eget liv og flyttet etter, er avhengig av å kunne se barna mine vokse opp.

[Anonym bruker]

Du kan ikke sammenligne han med deg selv. Du hadde blitt helt dårlig av ikke å se barna dine mer en to ganger i måneden også.

Er det du som er i Frankriket, som skrev en del her tidligere?

Kom hjem, dra fra han, barna dine får detbenda bedre med en lykkelig og glad mamma, enn med 48 timers fars kontakt i måneden og en ulykkeøig mor.

[Anonym bruker]

HI

Hjelpes, husker du meg ennå

 

Ja, jeg heller vel mot det valget. Men jeg kommer ikke til å dra på dagen - jeg bare klarer ikke helt å se at jeg har "lov" til å gjøre dette mot barna mine. Er redd for at de en dag snur seg mot meg og at det er MIN feil at de ikke vokser opp med en far i nærheten.

[Anonym bruker]

*Jeg hadde flyttet hjem på flekken. han er ingen god far som ikke prioriterer barna sine og tid sammen med dem. ja, han er sikkert snill og god mot dem når de er der i 24 timer annenhver helg, men det gjenspeiler ikke en god forelder. han er en stor egoist som bare tenker på seg selv og sitt og bryr seg ikke en døyt om hvordan barna har det. Jeg hadde ikke ofret det en tanke om jeg hadde flyttet. han oppfører seg ikke som en pappa. du kan jo finne en mann som vil være mer pappa for dem enn han noen gang har vært!

[Anonym bruker]

Jeg synes også du skal flytte hjem. Barna har det så mye bedre med en lykkelig mor, som de tross alt er sammen med 28-29 døgn i løpet av en mnd, og med din slekt (og kanskje fars) og dine venner rundt seg. Høres ikke ut som far engasjerer seg nevneverdig akkurat. Høres ut som det bare blir skuffelser av å være i nærheten av han.

[Anonym bruker]

Hi

Ja for meg er det egentlig bare skuffelser...men barna ser det jo ikke sånn. De vet jo egentlig ikke bedre.

 

Jeg har ikke tenkt til å flytte med en gang. Føler at det må komme en tid hvor dette blir hakket mer riktig enn akkurat nå.

 

Far engasjerer seg egentlig ikke. Han "må" jo, men har nok mer enn nok med seg og sitt, og ny dame og ut med kompiser. Men han fraskriver seg jo heller ikke barna. Han prøver så godt han kan, men det er litt halvhjertet når jeg får servert historiene hans om at han ikke kan ta barna fordi han skal ut en fredags kveld...mulig jeg er dum og naiv for jeg klarer ikke å dømme han nedenom og hjem for dette. Men jeg ser jo (samtidig som jeg ikke helt klarer å være så kynisk at jeg tør tenke dette høyt) at innsatsen hans som pappa kommer på en klar tredjeplass....

[Gjest ->>-]

Vet du at du har juridisk mulighet til å ta med barna og flytte?

 

Utover det; jeg tenker at når man velger å bosette seg i et annet land og få barn med en borger av dette landet, forplikter man seg til å bli boende der i en atten års tid (med mindre man blir enig med den andre forelderen om annet). Barna dine har en far de er glad i og som de har jevnlig samvær med. Det bør de få fortsette med.

[Anonym bruker]

Hi

 

Ja, jeg tenker også slik. Men hvorfor plikter jeg dette mer enn han pliktet å oppføre seg ordentlig (i den tiden vi bodde sammen). Han var ikke særlig ålreit overfor ett av barna og han har egentlig aldri investert seg i de. Han diltet etter meg men kritiserte det han kunne ang. meg og hvilken dårlig jobb jeg gjorde som forelder, kritiserte sønnen sin som aldri var god nok osv.

 

Han pliktet vel dette også, men gjorde aldri noe med det, selv om han fikk nok av muligheter.

 

De gangene han løy for meg fordi han ville oppnå noe selv - det pliktet han vel aldri å gjøre?

 

Listen er lang, men det er en komplisert personlighet jeg har vært sammen med. Jeg har ikke noe liv lenger og får det dessverre bare ikke til å funke her vi bor. Men jeg prøver for det syns jeg jeg PLIKTER.

 

Så får vi se hvor vi ender opp.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at du får dårlig samvittighet og føler at du svikter dine barn når du tenker på å reise til Norge med barna. Vi er i likestillingslandet her oppfostret med å tenke at mamma og pappa skal ha like roller og er like viktige.

Men sånn er det ikke i alle andre land i verden.

Og selv i Norge er det jo en del fedre som ikke deler likt med damen om ansvar, plikter og innsats i forhold til barna. Farens holdning har en del å si den også. Hvis han ikke er interessert og egentlig ikke tar det så tungt om dere blir eller drar er det ikke dit ansvar å endre han. Dere er gått fra hverandre og du har nå ansvaret for både deg selv og barna. Du kan ikke ta ansvar på hans vegne for ham også.

Min tanke er at du bør lage deg en liste med plusser og minusser ved å bli og ved å reise. Ikke for deg men for barna. Og husk å regne med din egen sindstilstand, arbeidsforhold, nærhet også til din slekt osv. Ikke overse det fordi det gir deg dårlig samvittighet. Det er en del av bildet det også.

Og så er det noe annet med reiseavstand i dag enn for en generasjon eller to siden. Hvis du i Norge bosetter seg på en plass som er enkel og billig å reise til fra utlandet, prioriterer en god internettforbindelse med skype/IP-telfoni og tillater ungene å være på langhelger/ferieturer hos pappa så kan det være vel så bra som muligvis 48 timer pr mnd - hvis han da ikke har noe annet å ta seg til.... Det er jo ikke slik at du trenger å kutte ungenes forbindelse til sin far fordi om dere flytter. Det er neppe værre enn de par som har bodd i Bodø, går fra hverandre og den ene parten får ny jobb i Oslo.....

Sender uansett en klem! Bra at barna dine har en mor som virkelig gjør sitt allerbeste for dem - uansett hva du ender med å velge!

 

[Anonym bruker]

HI

Tusen takk for ditt konstruktive svar. Pluss - minusliste skal jeg lage, bruke tiden til hjelp og så får jeg se hva en bringer. Takk for alle gode svar og hjelp:)